Jeg klarer sjelden å opparbeide meg det helt store engasjementet på vegne av Hollywood-skuespillere. Noen få, som Philip Seymour Hoffman, Will Ferrell, Julianne Moore, Reese Witherspoon og Daniel Day Lewis er alltid fascinerende, omtrent uansett hva de spiller (i).
Men den store majoriteten har en tendens til å falle inn i bakgrunnen. Ikke fordi de er dårlige. På langt nær. Heller fordi nivået blant skuespillere i USA generelt er så jevnt skyhøyt at få skiller seg ut.
Det er likevel en skuespiller jeg alltid har irritert meg over. En skuespiller som aldri har klart å gli sømløst inn i fortellingen. En fyr hvis tilfredse smil, malplasserte selvsikkerhet og håpløse rollevalg har gjort ham til min persona non grata i Hollywood: Matthew McConaughey.
Ta i betraktning følgende rekke av filmer på 2000-tallet: «The Wedding Planner» (2001), «Reign of Fire» (2002), «How to Lose a Guy in 10 Days» (2003), «Sahara» (2005), «Failure to Launch» (2006), «Fool’s Gold» (2008), og en håpløs film hvis tittel kanskje mest av alt summerer opp amerikanerens selvbilde: «Surfer Dude» (2008). (At jeg likevel har sett alle disse filmene kan enten tilskrives en masochistisk side ved meg selv, eller en fascinasjon over McConaugheys kitsch-het. Eller begge deler).
Muligens er det nettopp McConaugheys konsekvente dårlige smak som gjorde at regissører med større ambisjoner enn Tom Dey («Failure to Launch») begynte å få øynene opp for den konstant solbrune skuespilleren. Forvandlingen startet så smått i 2008 da Ben Stiller castet ham i en liten og smått genial rolle som Hollywood-agenten Rick Peck i komedien «Tropic Thunder».
Her ble McConaugheys cheezy aura utnyttet for hva det var verdt. Men at McConaughey også har det i seg å spille komplekse og fascinerende rollefigurer, ble ikke åpenbart før Brad Furman ga ham hovedrollen som korrupt advokat i den elegante LA-noiren «The Lincoln Lawyer» (2011). Siden har McConaugheys karriere tatt en av de mer dramatiske drosjesvingene i Hollywoods historie.
I William Friedkins («Eksorsisten» og «The French Connection») fandenivoldske nye thriller «Killer Joe» (premiere under filmfestivalen i Venezia i fjor, på kino i USA i juli) spiller han en politimann som jobber deltid som leiemorder. I komiserien «Eastbound & Down» har han i sesong tre fått en liten rolle som talentspeideren Roy McDaniel.
Den virkelige bekreftelsen på at McConaghey er inne i varmen kom likevel under årets filmfestival i Cannes, der han spilte i to av filmene i den prestisjetunge hovedkonkurransen: «The Paperboy», den nye filmen til Lee Daniels («Precious») og «Mud» (regissert av amerikansk indiefilms stjerneskudd Jeff Nichols [«Take Shelter»]). Under festivalen ble det også annonsert at McConaughey skal spille en av hovedrollene i Lee Daniels’ neste film «The Butler» (om en legendarisk butler ved Det hvite hus).
Den reviderte karrieren til McConaughey kan deles inn i to vidt forskjellige rolletyper som hver for seg har gitt skuespilleren ny kredibilitet: Enten er det snakk om komplekse roller hvor McConaughey spiller figurer med både tvilsomme og velmenende kvaliteter. Eksempler er «The Lincoln Lawyer», «Mud» og «The Paperboy».
Den andre rolletypen er en slags ironisk kommentar til sin karriere frem til i dag: en forvandling av McConaughey fra kitsch til camp. Fra uvitende og harry selvtilfredshet, til selvironisk, cowboyhattbekledt og komisk (sørstats)satiriker. Eksempler er smårollene i «Tropic Thunder» og «Eastbound & Down», samt hans kanskje vittigste rolle til nå: som den nådeløse Texas-statsadvokaten i Richard Linklaters geniale og hysterisk morsomme nye komedie «Bernie» (der Jack Black for øvrig triumferer som en Liberace-aktig begravelsesagent).
Det finnes noen regissører i Hollywood som er så ettertraktete at a-skuespillere omtrent jobber gratis for å få en rolle i en av deres filmer. Den avgjørende fjæren i hatten for McConaughey, er sånn sett rollen som redneck-stripperen Dallas i Steven Soderberghs nye strippekomedie «Magic Mike» (på amerikanske kinoer i juni).
Vil Matthew McConaugheys nye attraktivitet og kredibilitet vare? Muligens baserer hans plutselige popularitet og kulhet seg mest på en ikke-bærekraftig boble: det overrumplende ved å bruke den søplete karrieren til noe positivt ved hjelp av selvironisk antiteselogikk. Som eksempelet med John Travolta og «Pulp Fiction» viser, holder ikke en slik strategi i lengden.
For at McConaughey virkelig skal ta steget inn i eliten, må han vise at han kan noe mer enn leke med folks fordommer.
- Her kan du leie filmer med Matthew McConaughey (men vær altså litt selektiv).
