I en tidsmessig stram episode som strekker seg over et eneste langt døgn stilles både Ginny, Bill og flere av de andre karakterene ansikt til ansikt med konsekvensene av tidligere episoders handlinger og utsagn.
Rammen for episoden som har fått tittelen «Fallout», er den kalde krigen og atomtrusselen som dominerte amerikansk politikk på 1960-tallet.
Med nervene i høyspenn har nemlig sivilforsvaret beordret sykehuset til å gjennomføre en storstilt atomøvelse. Episoden preges derfor av ulende sirener, mørklagte korridorer, og sykepleiere og leger med hendene over hodet, dukkende under det nærmeste møblementet de kan finne.
Det er imidlertid ikke bare USA og Sovjet som holder fingeren på den røde knappen. Også Bill og Ginny er i kald, kald krig i denne episoden, som en følge av Bills ufølsomme underminering av arbeidet hennes sist uke.
Det ledet igjen Ginny inn i armkroken på nysingle Ethan, som skyldte på religiøse overbevisninger for å slippe unna giftermål med Vivian.
Å droppe sykehusdatteren like før bryllupet får naturligvis følger, og Ethan er overbevist om at det er fordi han brøt med Vivian at han ikke har blitt tilbudt fast stilling på sykehuset.
Det viser seg imidlertid at det er Bill som står bak, og at det å skyve Ethan ut i kulden er hans hevn for at Libby igjen er gravid.
Som Ethan sier; den mirakuløse graviditeten er en nyhet enhver normal ektemann ville vært overlykkelig for å få.
Men Bill kjemper som vi vet med en hel del indre demoner, og i stedet for en takketale får derfor Ethan en på trynet.
Det spørs om ikke den kilevinken også hadde en del å gjøre med det faktum at kaldfronten mellom Bill og Ginny har ledet henne tilbake til Ethan, og at de til og med ser ut som om de er ganske lykkelige sammen.
At Libby er gravid er med andre ord én ting. Å stå i fare for å miste Ginny, er kanskje enda verre.
Å droppe Bill for Ethan er imidlertid ikke den eneste beslutningen Ginny tar denne uka som gjør Bill forbanna.
Hun forteller blant annet til Austin at en av kvinnene han har hatt sex med i studien er blitt gravid, og gir ham både navnet og telefonnummeret til kvinnen.
Det til tross for at han ikke har noe som helst ønske om å ta kontakt med henne.
Det er imidlertid overfor den unge, gravide kvinnen hun føler det største ansvaret, og hun velger derfor å gi henne en større sum av forskningsmidlene Bill har skaffet til studien.
Så, etter å ha konfrontert Bill med følelsene hun har kjent på siden han gav henne pengekonvolutten forrige uke, sier hun opp – og tilbyr seg å jobbe som sekretær for Lillian DePaul i stedet.
Jeg vet ikke med dere, men jeg gav i alle fra meg et stille jubelbrøl av denne utviklinga.
Det er ikke minst fordi jeg synes Lillian er en av de mest spennende karakterene i serien akkurat nå, og fordi det gjør godt å se at hun og Ginny, tross ulike tilnærmingsmåter til det å være kvinne i et mannsdominert felt, også ser at de kan få noe ut av å stå sammen og å samarbeide.
Lillian sliter dessuten fortsatt med å skaffe den nødvendige finansieringen til kreftprosjektet hun vil sette i gang ved sykehuset.
Når hun forteller Ginny at hun har kastet bort tre måneder på å få pengene, så er det ikke bare et hjertesukk over at ting tar tid – men et desperat utbrudd om at hun ikke kommer til å rekke å sette i gang livsverket sitt før hun dør.
Ginnys velmente, men kanskje ikke helt veloverveide, råd om at hun burde spille litt mer på seksualitet og benytte seg mer av smisk viser seg imidlertid å fungere heller dårlig.
Og med tanke på hvor Ginny nå står og hva hun følte da Bill rakte henne konvolutten med penger for «bryderiet» hennes sist episode, er det egentlig litt overraskende at dette er hennes beste taktiske råd.
Det viser imidlertid at også Ginny har sine svakheter, og at den største av dem alle muligens er at hun ikke ser hvordan andre ser henne.
I tillegg til Lillian, gleder jeg meg enormt til å se hvordan det går med Margaret og Barton Scully fremover.
Margaret oppsøker nemlig, i det som ser ut som et forsøk på å forstå og slik tilgi ektemannen, en prostituert og ber henne fortelle hva det er de gifte mennene kommer til henne for.
Problemet er så klart at Barton, til tross for hva han har ledet Margaret til å tro, ikke besøker den typen prostituerte. Enda verre, den «profesjonelle» kvinnen Margaret møter avslører både raskt og brutalt at Barton er homofil.
Skulle Margaret ønske at hun aldri hadde fått vite sannheten om ektemannen gjennom tjue år?
Jeg tror det.
I sluttscenene, mens verden tilsynelatende kollapser utenfor Washington Universitetssykehus, det simuleres sjokkbehandling og stråleskader, sirener uler og sykepleierne kaster seg ned langs veggene, møtes Margaret og Austin i svømmebassenget.
Ingen av dem vil noen sinne kunne gjøre om på det de nå vet.
Samtidig er det ingen av dem som aner hva konsekvensene av det å vite vil bli heller. Ennå.
