• Les alle «Masters of Sex»-oppsummeringene her

NB! Spoilere!

Da skjermen gikk i svart etter den femte episoden av «Masters of Sex», satt jeg igjen med en vond klump i magen og en ubehagelig følelse av tomhet og tristhet.

Ting som ble ødelagt, som gikk i stykker, som forsvant. Som ikke lar seg reparere, som må begraves og legges døde for alltid.

Det var gjennomgangstemaet i den hittil mørkeste episoden i serien.

Episoden var også den mest velskrevne så langt, og den bar på flere – dessverre lite oppmuntrende – overraskelser.

Der forrige ukes ekteskapelige kammerspill og hint til fortiden var som forspillet å regne, er kort sagt flere av karakterene i fritt fall i denne episoden.

Bill Masters er den som faller hardest av alle, og tankene mine er slik sett aldri særlig langt unna Don Draper, uten at det på noen måte blir en kopi.

Allikevel har de etter denne episoden det til felles at fasader smuldrer opp og livsløgner knuses, og at det som kanskje gjør vondest for både de selv og seeren, er skammen over at de må la det skje.

Slikt blir det dyster, men bra, tv av.

Ginnys (Lizzy Caplan) to unger, Henry og Tessa, spiller en større rolle enn de har gjort hittil. Budskapet er allikevel at Ginny ikke har tid til dem – hun jobber mye og sent, og virker lite tilstedeværende selv når hun er hjemom i korte perioder.

Barnevakten sier hun ikke har noe i mot de lange arbeidsdagene, men sønnen Henry er ikke særlig happy.

Selv om han mest av alt ser ut som en Wes Anderson-bifigur, og er overdrevent veslevoksen og urealistisk verbal til nerdete, tegneserielesende tiåring å være, får han fram poenget: Ginny har feilet på alle fronter nå – først ved å skille seg fra George og slik sett oppheve femtitallets normer om kjernefamilien og kvinnens plass i hjemmet, og deretter ved å bli en hardtarbeidende karrieremor som tilsynelatende er mer interessert i elektroder og orgasmer enn i de to barna sine.

Tematikken har blitt utforsket før, blant annet i nevnte «Mad Men», hvor Joan gjorde seg avhengig av moren for å gå tilbake i jobb etter at hun fikk barn, og der Peggy er eksemplet på at «karrieremor» ikke egentlig engang var et fenomen for femti år siden.

Det var i stedet et valg: Karriere eller mor. Å få i pose og sekk slik Ginny for så vidt har oppnådd, tilhører sjeldenhetene og kommer derfor ikke uten forsakelser.

Forsakelser som gjør at tiåringen din tar beina fatt og drar for å finne faren sin 16 kvartaler unna en sen kveld, for eksempel.

Eller som får han til å ønske at han kunne få deg til å eksplodere i tusenvis av små partikler.

Det er dessuten ikke bare på hjemmebane at relasjoner brister.

Selv om prosjektet gjør nok et hopp fremover, og Bill (Michael Sheen) og Ginny finner tiden moden for å nok en gang prøve seg på kopulerende par, skal det vise seg at mennesker er uforutsigbare, mystiske vesener som ikke alltid er i stand til å kontrollere verken kropp eller sinn.

At sex er mer enn biologi og fysiske reaksjoner, blir ortopeden Austin Langham (Teddy Sears) symbolet på.

Med en appetitt for sekretærer og sykepleiere generelt, og den blonde og søte sekretæren Jane spesielt, burde alt ligge til rette for fruktbar forskning.

Men også Langhams potens svikter i denne episoden der alt går til helvete, og selv om det ikke gjør så mye for Bill og Ginny at han ikke produserer som forventet (de lever etter mottoet at alle funn er gode funn) er det et stykk filleristet og skadeskutt manndom som ligger på lab-benken her:


Langhams fysiske sammenbrudd blir en opplagt parallell til Bills stadig mer fremtredende mentale meltdown.

Han fortsetter søvgjengeriet fra forrige episode, og til tross for at svigermor Estabrooks (Ann Dowd) forsikrer Libby (Catlin Fitzgerald) om at dette er helt ufarlig, bygges det opp til konfrontasjon mellom mor og sønn.

Hun forsøker nemlig å lappe sammen et glansbilde av en fortid som aldri var særlig rosenrød, mens Bill er overbevist om at det som er knust en gang, aldri vil kunne repareres.

Morens inntog i livet til Bill og Libby passer i det hele tatt dårlig akkurat nå, hvor han selv slites av ambivalente tanker om det å skulle bli far. Svaret blir å unngå temaet, og det er bare etter press fra Libby at han kommer med sitt forslag til navn på ungen.

Hvis det blir en jente, vil han at hun skal hete Catherine.

Like etterpå, i ekteparet Scullys storstilte og romantiske trettiårs bryllupsfeiring, skjer det. Libby blør, sykebilen kommer, og plutselig er alt knust.

Derfra blir ting bare enda mørkere.

Scenen hvor Libby ber Bill om å selv fjerne fosteret er fysisk vond å overvære, og når han senere kommer inn til henne og sier at det ikke er aktuelt å forsøke å få flere barn, veit jeg ikke om det er Libbys maktesløse ansikt eller Bills forsøk på å beholde den profesjonelle masken som er mest hjerteskjærende.

Og i sluttminuttet faller han sammen. Foran Ginny, som han selv idet gråten tar han og pusten svikter, forsøker å kontrollere ved å be henne lukke øynene.

For ingen skal se Bill Masters gråte.

Det blir definitivt tyngre å skulle sette seg ned for å se «Masters of Sex» neste uke. Det har senket seg et slags tilsvarende mørke over serien som det som har preget «Mad Men» de siste årene, og en kan jo spørre seg hva det er serieskaperne ønsker å fortelle oss med dette.

Jeg tror det handler mye om hva som skjer når fortid fortrenges og mennesker selv forsøker å skrive og skape sin egen livshistorie.

Både Don Draper og Bill Masters er tross alt mestre i opprettholdelse av fasade og fortrenging av følelser, men det de også har til felles, er at når krisen inntreffer, og evnen til å legge lokk på følelsene svikter, blir masketapet desto styggere og mer dramatisk.

Vi bare midt i første sesong av «Masters of Sex» og dramatikken i episoden kom slik sett uventet på, fordi mitt inntrykk er at bomber som dette ofte spares til andre halvdel, der ting tilspisser seg og spenningen fortettes opp mot sesongavslutningen.

Det føles rett og slett litt tidlig, og jeg tror derfor litt av tomheten jeg følte da rulleteksten kom, ikke bare skyldtes dysterheten som preget episoden, men også spørsmålet om hvor veien går videre.

For når alt håp er knust, kan det da noen gang repareres?

Bli bedre kjent med Libby, Ethan og seriens nyeste bekjentskap, Margaret Scully (spilt av herlige Allison Janney), her: