• Lei filmen her

Ja, jeg vet. Filmer om finanskrisen i USA er omtrent like forlokkende som dramaer om Irak-krigen og romantiske komedier med Katherine Heigl.

«Margin Call» er likevel et skikkelig severdig drama, som er mer opptatt av mennesker enn tall – og gir oss en fiktiv beretning om vindpustet som fikk hele korthuset til å rase sammen. Et utstøkt velspilt karakterdrama som ble Oscar-nominert for beste originalmanus i år, og som utspiller seg i løpet av et intenst døgn i 2008. Vi befinner oss i en ikke navngitt investeringsbank (la oss for letthetens skyld kalle det Stearns-Sachs Brothers) i New York. Dette er endetiden før finanskrisen detonerer, men banken har allerede problemer i disse nedgangstidene.

Et par dusin ansatte er i ferd med å bli brutalt oppsagt, og en av dem er risikoanalytikeren Eric Dale (Stanley Tucci). Like før han blir kastet på fortauet med eiendelene sine i en pappeske, gir Eric en minnepinne til sin protesjé Peter Sullivan (Zachary «Spock» Pinto) – og advarer ham kryptisk før heisdørene klapper igjen: «vær forsiktig». Etter arbeidstiden studerer Eric prosjektet sjefen hans jobbet på. Sjekker tallene, kalkulerer, analyserer og oppdager den ubehagelige sannheten: Stearns-Sachs Brothers’ gjeldsinvesteringer er så langt ute på minussiden at det ikke bare kan velte hele selskapet, men også hele Wall Street. Whoops.

  • Les også Ulrik Eriksens tekst om filmen: Penga eller livet: «Margin Call» presterer å gjøre kalkyler, regneark og grafer spennende.

Eric tar umiddelbart kontakt med sin avdelingssjef Will (Paul Bettany), en lakonisk brite som igjen drar sin egen salgssjef tilbake på kontoret. Dette er veteranen Sam (Kevin Spacey), som allerede er deprimert fordi hunden hans har dødd av kreft. Han er firmaets siste snev av samvittighet, noe som er mer en belastning enn en ressurs i denne nådeløse bransjen.

Alle innser alvoret, og i løpet av natten er hele ledelsen samlet rundt møtebordet mens de prøver å få et grep om den kommende krisen. Men der en mann ser en krise, ser en sann leder en mulighet – og denne lederen er konsernsjefen John Tuld (Jeremy Irons). Hans motto er: «det finnes tre måter å livnære seg i denne bransjen: du kan være først, smartere eller jukse».

Tulds løsning er en kombinasjon av alle tre: selge unna de verdiløse investeringene før noen får snusen i problemene, uten nevneverdig hensyn til konsekvensene det vil ha for markedet. Dette er et opphørssalg som vil gruse ryktet både til firmaet og alle de ansatte, men Tuld er overbevist om at dette er den økonomiske dommedagen. Så her er det penger å tjene!

Ironien er selvfølgelig at John Tuld har helt rett. Jeremy Irons er helt fantastisk i denne rollen, som angivelig er basert på Dick Fuld, den kontroversielle toppsjefen for Lehman Brothers (kjent for sitatet: «I am soft, I’m lovable – but what I really want to do is reach in, rip out their heart and eat it before they die!»). Hvor Machiavellisk, rett igjennom kynisk og hensynsløs Tuld enn er, spiller han kortene sine helt perfekt. Han sitter på informasjon ingen av konkurrentene har, og bruker fortrinnet til å redde konsernet sitt. Han følger kapitalismens spilleregler, og vinner.

At alle andre taper er jo ikke hans problem.

Jeremy Irons som John Tuld.

«Margin Call» har mye interessant å si om hvor sykt hele dette økonomiske systemet er, og om gruppetenkningen som førte til den økonomiske kollapsen – men mer enn noe annet sitter man igjen med en trist følelse over det enorme sløseriet med ressurser. Du har flere av USAs mest velutdannede mennesker, sylskarpe intellekter som kunne ha gjort verden til et bedre sted å leve. Men de velger isteden å tjene raske penger på å skape falske verdier av ingenting, og gjøre en utvalgt elite søkkrike på bekostning av alle oss andre. Sier seg selv at «Margin Call» har en enorm ressurs i rollelista, som er stappfull av kjente navn, men det sier sitt om langfilmdebutanten J.C. Chandors talenter som personinstruktør at selv Demi Moore og «Gossip Girl»-stjernen Penn Badgley gjør sterke, nyanserte rolleprestasjoner her.

«Margin Call» er dessuten fortalt fra en veldig interessant perspektiv. Tidligere filmer om den økonomiske krisen, fra Oliver Stones mislykkede «Wall Street: Money Never Sleeps» (2010) og Curtis Hansons HBO-produksjon «Too Big To Fail» til Michael Moore-dokumentaren «Capitalism: A Love Story» og «Inside Job» er laget med indignert raseri, av politisk engasjerte filmskapere på den amerikanske venstresiden.

«Margin Call» er derimot skrevet og regissert av en moderat kapitalist, som kjenner dette miljøet fra innsiden. J.C. Chandor fikk ideen til filmen etter at han selv prøvde seg som eiendomsspekulant, og fikk et «insider tips» om å selge unna eiendom like før boblen sprakk. Faren hans har jobbet som mellomleder i investeringsbanken Merrill Lynch i nærmere førti år, så Chandor har vokst opp med personene han portretterer i «Margin Call». Han kjenner miljøet, hva som driver disse finansfolka, og hvordan de rasjonaliserer jobben sin.

I likhet med mange andre har undertegnede en enorm kapasitet for forakt og vemmelse for denne såkalte «finanseliten», og avskyen får vanligvis god næring av filmer om temaet. Alle hater disse folka nå, og er rasende over hvordan deres grenseløse grådighet føkket opp hele verdensøkonomien.

Men «Margin Call» åpner bare til innsikt. Til syvende og sist er de bare helt vanlige mennesker, drevet av de samme impulsene som alle oss andre. «Margin Call» har ikke nødvendigvis sympati for disse karakterene, men er drevet av empati. Dette er ikke akkurat en actionfylt spenningsfilm, men et dempet karakterdrama som overbeviser. Smart, balansert og nøktern, og desto mer urovekkende.

«Ondskapens banalitet», som den politiske filosofen Hannah Arendt så passende kalte det.

  • Lei filmen her