80-tallet var preget av ikoniske figurer. Ronald Reagan med «Tear down this wall!». Mordet på Olof Palme. Fødselsmerket og perestroikaen til Mikhail Gorbatsjov. Og ikke minst jernkvinnen som fikk de andre til å skjelve i buksene: Margaret Thatcher.

Hun sovnet i dag stille inn i sitt eget hjem i en alder av 87 år, etter lengre tids sykdom.

Den kontroversielle politikeren var ikke bare den første kvinnelige statsminister. Hun var også den første statsminister som satt tre perioder i strekk, fra 1979 til 1990. På denne tiden løftet hun Storbritannia opp fra en økonomisk slum til et velsmurt maskineri, før hun ble tvunget fra makta.

Hvordan har så filmhistorien behandlet hennes historiske person, som Chicago Tribunes Richard Longworth i 1989 beskrev som den «mest beundrede, forhatte, fascinerende, kjedelige, radikale og konservative leder i den vestlige verden»?

Meryl Streep ble den siste til å ikle seg parykk og legge aniktet i folder i «Jernkvinnen» fra 2011:

(Filmen kan du forøvrig leie her).

«Jernkvinnen» fikk en blandet mottakelse i pressen. Felles for alle anmeldelsene var en nesegrus beundring av Meryl Streep, som nok en gang beviste at hun er en av verdens beste skuespillere (Oscar-nominasjonen tydet på det samme). At filmens handling var treg og manuset baktungt var innvendinger som kom litt mer i baksetet.

At Margaret Thatcher i de seinere år har framstått som et noe usannsynlig homoikon ble understreket at det var like homoikoniske Meryl Streep som lagde definitive framstillingen av dama på film. Jonas Gardell nyanserer imidlertid dette i en fin kronikk i Expressen i dag.

I den mer ukjente enden av skalaen finner vi «Margaret» fra 2009, der Thatcher blir portrettert av Lindsay Duncan:

«Margaret» konsentrerte seg om Thatchers siste dager som statsminister. Filmen kom fra produsentene som bare noen år tidligere laget tv-filmen «The Long Walk to the Finchley», som handlet mer om hennes yngre år. Du kan se hele sistnevnte her – snadder for historisk interesserte som setter pris på BBCs omhyggelige og langsomme fortellerstil.

Men Margareth Thatchers styretid inspirerte kanskje først og fremst filmskapere som stod i motsatt ende av den politiske skalaen. Det britiske 80-tallet, og kampen mellom arbeiderklassen og det politiske etablissementet, har inspirert en rekke filmer og tv-serier i ettertid.

Her en kjent scene fra «Brassed Off»:

Som seg hør og bør, ble jernkvinnen med det store håret ofte et offer for en rekke parodier. Blant de beste var nok «Splitting Image», der dukketeater og engelsk satire gikk opp i en høyere enhet.

Uansett hva man måtte synes om henne, kan man ikke nekte for at Thatcher var en sterk kvinne:

If you want something said, ask a man. If you want something done, ask a woman.