En liten quiz:

a) I hvilken tv-serie er den sittende makten under konstant trussel av såvel omkringliggende krigerske fyrste-og kongedømmer som familiesplid på innsiden av murene?

b) I hvilken serie møter du en paranoid, men skruppelløs familiefar som gjør hva enn det måtte være for å beholde makten i den lille ringen av italienskættede katolikker han kontrollerer?

Svarene her er ikke «Game of Thrones» eller «Sopranos», men «The Borgias», hvis tredje sesong vises på amerikanske Showtime i disse dager.

«The Borgias» er den irske regissøren Neil Jordans serie om pave Aleksander VI, en pave hvis styresett var så brutalt og dødelig at strie elver av blod rant etter ham overalt hvor han satte fot.

Eller, for å trekke frem et av Orson Welles‘ mest berømte sitater:

«In Italy for 30 years under the Borgias they had warfare, terror, murder, and bloodshed, but they produced Michelangelo, Leonardo da Vinci, and the Renaissance. In Switzerland they had brotherly love – they had 500 years of democracy and peace, and what did that produce? The cuckoo clock».

– Det jeg tenker…, sier forfatter og journalist Simen Ekern, som de siste årene har skrevet bøker om både Silvio Berlusconi og Roma.

– …er at det er noe veldig italiensk over serien. Denne grådigheten, hvordan Vatikanet holder ting skjult, forbindelsene til underverdenen, dette er ting som man hele tiden hører om også i dagens Italia. I serien omtales Borgias-familien som «the original crime family», og de siste årenes skandaler i Vatikanet og rundt Berlusconi viser vel ganske tydelig at Borgias-familien har mer enn gode arvtakere, sier Ekern, som trekker fram den 94 år gamle kristendemokraten Giulio Andreotti, som satt som statsminister i sju omganger mellom 1972 og 1992.

Forfatter og journalist Simen Ekern. Foto: Cappelen Damm.

– Andreotti er en av de mektigste innen italiensk etterkrigspolitikk, og har vært venn med flere paver, i tillegg til å besitte en krets av uhyre mektige venner innen politikk og samfunnsliv. Da jeg skulle møte ham i forbindelse med den siste boken jeg jobbet med, sa min svigermor spøkefullt at jeg for all del måtte takke nei til kaffe om jeg ble tilbudt det. Andreotti ble nemlig dømt, men senere frikjent for å ha beordret drapet på journalisten Mino Pecorelli, som på slutten av 70-tallet forsøkte å avdekke Andreottis påståtte forbindelser til mafiaen. Pecorelli ble forgiftet.

– Ser du også noen paralleller mellom Rodrigo Borgias og Silvio Berlusconi?

– Du får iallefall det inntrykket, gjennom serien, at dette er en mann hvis mål er makt for maktens skyld – det synes ikke ligge noen tung religiøs overbevisning eller ideologi bak ønsket om å ha pavesetet. Hvilket gjelder for Berlusconi også – man fornemmer ikke noen veldig tydelig politisk ideologi bak hans regjeringsønske heller.

Et lite sidesprang: Her om dagen gjorde jeg noe jeg ikke har gjort tidligere: Jeg kjøpte siste utgave av tidsskriftet Cigar Aficionado, et glanset magasin myntet på mennesker hvis definisjon av lykke er en håndrullet havaneser, eller hva de nå heter.

Det skyldtes i all hovedsak én ting: Jeremy Irons på omslaget. Delvis fordi Jeremy Irons nå engang er Jeremy Irons og en fryd å se, enten det er i «Brideshead Revisited», «Die Hard» eller «Beautiful Creatures», men mest fordi det minnet meg på en fortryllende, om kanskje ikke veldig narrativt avgjørende scene i forrige sesong av «The Borgias»: scenen der Irons i Pave Aleksander VIs skikkelse blir tilbudt en eske med bæsj fra sin nylig hjemvendte sønn Juan, brakt til Vatikanet i store skip fra Den nye verdenen.

Og ikke bare det – Guds stedfortreder får også beskjed om å stikke en av dem i munnen, med hele vatikanet som oppspilte vitner. Nervøs mumling og flakkende blikk skal derimot erstattes med påtatt hjertelig latter i det den brune rullen viser seg ikke å være en tent bæsj, men en sigar, og alle kardinalene kan atter haste tilbake til sine daglige gjøremål, som for det meste består i å sitte på sine trekkfulle kamre og klekke ut måter å snikmyrde paven på.

Og da er vi – omsider – framme ved den egentlige grunnen til denne artikkelen, nemlig Micheletto Corella, den iskalde, hensynsløseløse drapsmaskinen som beskytter pave Aleksander (dog uten pavens viten).

Dessverre er jeg ikke Ole Robert Sunde*, og hva gjelder YouTube er det også uvanlig lite å lene seg på her, men tro meg i alle fall når jeg sier det: Man har ikke sett en mer fengslende biperson i en TV-serie siden Omar Little i «The Wire».

Bare unntaksvis i serier skjer det at bipersoner av denne typen åpenbarer seg  – de som stjeler hver eneste scene de er i, slik Sean Harris‘ Micheletto gjør i «Borgias». Micheletto er den herreløse hunden som i pavesønnen Cesare Borgias – ikke akkurat fremmed for hensynsløst maktspill, han heller – finner sin mester og herre, og siden vier seg ett hundre prosent til dette ene kallet: å beskytte Cesare, og beskytte familien mot de talløse fiendene,  såvel innenfor som utenfor Vatikanets murer.

Veltalende er han, skolert, hever aldri røsten; samtidig har han også utseendet til en som har blitt hundset og herjet med hele livet – noe han sannsynligvis også har: I likhet med Omar foretrekker Micheletto å gå til sengs med menn, bare med den lille vesensforskjell at senga hans er kirkegårder midt på svarte natta – og elskeren er hans egen bror.

Det kanskje mest fascinerende aspektet ved Micheletto: De gangene man mener å fornemme en viss kime av medmenneskelighet, et streif av empati, noe håpefullt og lyst der inne under den tjafsete panneluggen – for så å se denne fornemmelsen styrte i bakken og smadres i millioner av biter når han i neste sekund kjører kniven inn i kjøttet på en fiende som må ryddes av veien.

Ja, ikke for det; fienden trenger strengt tatt ikke være fiende heller – det holder lenge at han lar falle feil ord til feil tid, som når en romersk soldat påpeker at en av gipskanonene Vatikanet skal prøve å narre den hurtig fremrykkende franske hæren med har slått sprekker. Sekunder senere ligger samme soldat på bakken tjue meter under dem med oppskåret magesekk.

Taushet er aldri mer gull enn når Micheletto lurer i skyggen.

Men uansett hvor kaldblodig han går til verks – det er umulig å ikke føle for denne stillfarne leiemorderen. «I punish this world for not being what I want», sier han et sted i serien, uten en mine. Hardere blir det ikke. Eller mykere. Michelleto er rollen Sean Harris ble født til å gjøre.

– Apropos Micheletto, sier Ekern,

– Silvio Berluscino ansatte i sin tid en medarbeider til å passe på hesten sin, som  sies å ha vært hans kontaktpunkt med mafiaen og fungert som ikke bare hestepasser, men like mye en kombinasjon av livvakt og mafiamellomledd. Berlusconi har derimot gått fri i domstolene, men dette er likevel rykter som ikke går bort.

– Borgias pavesete sammenfalt med renessansen i Italia, på slutten av 1400-tallet. Hvor sannferdig er skildringen av familien i serien, tror du?

– Akkurat det er litt vanskelig å si for meg. Så vidt jeg skjønner ligger den ganske tett opp til de faktiske historiske begivenhetene, som kidnappingen av Catherina Sforzas sønn og pavesetets forhold til napolitanerne, men jeg har jo også skjønt det dithen at det er en del uklarheter med tanke på hvordan forholdet mellom de to brødrene er portrettert. Jeg har forresten nettopp vært og sett på en utstilling i Vatikanet der blant annet et brev skrevet av datteren Lucrezia til faren synes å tangere mye av det man ser i serien. Skal jeg gjette vil jeg anta at den i stor grad baserer seg på faktiske hendelser, og så har man skrudd det litt til, slik det jo er vanlig å gjøre.

– Hvilken makt har paven i det italienske samfunnet i dag?

– I teorien har han ingen politisk innflytelse, men i praksis er den enorm. Vatikanstaten har mye å si for hvilken politikk som føres, og da særlig i spørsmål om slike ting som skilsmisse, kunstig befruktning og abort. Men hans innflytelse strekker seg også inn i valgkamper  – det er så godt som umulig for en statsministerkandidat å skulle være i opposisjon til kirken. Så hva skal man si – Vatikanstaten går ikke til krig like ofte som den gjorde under Rodrigo Borgias, sier Ekern.

– Isteden fører den moralske korstog.

* Sunde skrev en lang og utførlig artikkel om Omar Little i tidsskriftet Vinduet tilbake i 2010.