• Her kan du leie «Ironclad»

Brian Cox er en bra mann, og en skikkelig trivelig fyr. En dønn solid karakterskuespiller som har spilt inn flere filmer og tv-serier enn det er menneskelig mulig å se. Da jeg intervjuet Mr. Cox for noen år siden forslo jeg at han måtte være en av «the hardest working men in show business». Han innrømmet med et fornøyd flir at han syntes at det er litt artig å se at anmeldere fra tid til annen skriver «og ukens film med Brian Cox er…».

Vel, denne uken dukker han fordundre meg opp i to filmer (den andre er «Coriolanus»), og Cox er som vanlig helt glimrende i begge. I «Ironclad» spiller han baronen William de Albany, som får i oppdrag av erkebiskopen Langton (Charles Dance) å samle sammen kampdyktige soldater for å beskytte Rochester Castle – som er siste skanse i den blodige borgerkrigen «Baronenes første krig».

Historien kunne ha fungert som en oppfølger til Ridley Scotts «Robin Hood», for «Ironclad» starter like etter at den filmen sluttet. Året er 1215, og Kong John (Paul Giamatti) er rasende over å ha blitt tvunget til å signere Magna Carta-avtalen, som begrenser kongens makt og danner grunnlaget for Englands fremtidige parlament. Hans majestet har ingen intensjoner om å opprettholde avtalen, noe som blir starten på en borgerkrig.

Kong John viser seg å være en tyrannisk sosiopat med stor sans for bestialsk tortur, folkemord og rabiate enetaler. Paul Giamatti er helt fabelaktig som denne demoniske monarken, og gjør en frådende maktdemonstrasjon som er vekselvis ynkelig patetisk og oppriktig fryktinngytende.

Ifølge «Ironclad» har historiebøkene utelatt hva Kong John gjorde mot baronene som tvang ham til å gi folket sine rettigheter. Vel, hans majestet rekrutterte en hær med danske leiesoldater, og gjorde som Marcellus Wallace: «Went medieval on their asses».

Kong John drar fra slott til slott med sine danske berserker, og slakter baronene med et sadistisk flir om munnen og en sang i hjertet. I mellomtiden samler baron Albany sitt eget stjernelag med mektige krigere, som inkluderer den noble tempelridderen Marshall (James Purefoy), småforbryteren Jedediah (Jamie Forman), den fordrukne horebukken Becket (Jason Flemyng) og bueskytteren (Mackenzie Crook), som er gruppens Legolas Light.

Deres oppgave er å beskytte Rochester-slottet fra Kong Johns hær, frem til den franske flåten kommer dem til unnsetning. Sammenlagt tjue karer forskanset bak Rochesters festninger, mot Kong Johns danske barbarhorde på flere hundre villmenn – som dessuten er utstyrt med katapulter. Et selvmordsoppdrag som vil avgjøre hele Englands fremtid.

«Ironclad» er faktisk basert på historiske hendelser, men de mest filmatiske elementene er bare oppspinn. I virkeligheten ble Rochester Castle beskyttet av flere hundre rebeller under beleiringen, og franskmennene dukket ikke opp før et halvår etter at kampene var over. Jeg kan absolutt sette pris på at danskene portretteres som hedenske barbarer med bustehår og ville øyne (selv om Danmark egentlig ble kristnet drøye to hundre år før hendelsene i filmen) – men har litt vanskelig å forstå hvorfor den danske krigerhøvdingen Tiberius (Vladimir Kulish) snakker ungarsk til soldatene sine.

Pyttsann, dette er en skikkelig røverfilm som gjør seg fortjent til å ta sånne kreative friheter. Full av action, eventyr og blodig moro.

Jeg har imidlertid en følelse av at regissør Jonathan English hadde høytflygende ambisjoner om å lage et storslagent, seriøst epos. Kanskje en blanding av «The Magnificent Seven» og John Wayne-klassikeren «The Alamo», bare med brynjer og langsverd isteden for cowboyhatter og Colt-revolvere. Dessverre ble budsjettet halvert før innspillingen startet, og man merker at ambisjonene stadig butter mot ressursene. Mesteparten av budsjettet har gått med til den imponerende rollelista, og til å bygge opp en replika av Rochester-slottet i naturlig størrelse. Vel anvendte penger.

Hele produksjonen var angivelig et salig kaos, med vanvittige fjorten produsenter kreditert på rulleteksten. Så det er et under at «Ironclad» fungerer så bra som den gjør, og har så høy underholdningsverdi. Dette minner en del om Neil Marshalls «Centurion», historisk explotation som er mer opptatt av voldsom action enn realisme.

En unødig kjærlighetshistorie mellom den fagre møen Isabel (Kate Mara) og tempelridderen Marshall er et stort gjesp, og kunne med hell ha vært kuttet bort. Men det er sannelig nok av andre ting som kuttes bort her. Tunger, armer, ben og hoder, for eksempel.

Dette er en forbløffende brutal film: med blodsprut i alle retninger, dansker som blir kløvet på langs, saftige halshugninger og mutilasjoner som lett danker ut noe Jigsaw i «Saw»-serien kunne ha pønsket ut i fylla. Slagscenene har en imponerende koreografi og mye energi, men filmen mister en del av piffen under et alt for langt pustepause en time ut i historien.

Jeg kan ikke påstå at «Ironclad» lever helt opp til potensialet, og det er for mye slark i maskineriet til å legitimere en soleklar terningfemmer – men denne livlige røverfilmen tilbyr allikevel tilstrekkelig med moro til å fortjene en ganske begeistret tommel opp.

  • Her kan du leie «Ironclad»