• Lei «Conan O’Brien Can’t Stop» her

Tid for dokumentar! Jeg vet egentlig ikke hvor godt kjent Conan O’Brien er blant det brede lag av Norges befolkning, men talkshowet hans var en stund å se på TV-kanalen MAX her hjemme.

I USA har denne rødtoppen vært på skjermen omtrent hver eneste ukedag siden tidlig på nittitallet, og har en enorm skare med dedikerte fans. Conans store mål i livet var å en dag ta over oppgaven som vert for «The Tonight Show» etter veteranen Jay Leno, noe han endelig fikk sjansen til å gjøre i 2009. Gleden varte i sju måneder, før Leno bestemte seg for at han ville ha jobben tilbake. Etter en bitter konflikt med TV-sjefene takket Conan høflig for seg, med integriteten i full behold.

Det som skjedde etterpå kom som litt av et sjokk for alle parter: Med god hjelp av sosiale medier ble Conan temaet for en slags folkebevegelse, «Team Coco» – som demonstrerte i gatene, og holdt ham opp som en helt for alle som hadde blitt føkket av kyniske storkorporasjoner. Hele dette kaoset er dokumentert i Bill Carters bok «The War For Late Night», som er et must for alle med interesse for temaet.

«I don’t even know what it would be like to stop. What do you mean stop? What does that even mean…?»

Ingen tvil om at Conan O’Brien ble behandlet skikkelig råttent av sjefene for TV-kanalen NBC, men det er liten grunn til å syntes særlig synd på fyren. Da Conan forlot «The Tonight Show» i januar 2010 han fikk med seg en fallskjerm på vanvittige 45 millioner dollar. En av klausulene i denne sluttpakken var at Conan ikke kunne opptre på TV, radio eller internett i et halvår før kontrakten utløp. En streng straff for en mann som har vært konstant foran kamera i nesten 20 år.

Så isteden tok O’Brien med seg store deler av staben fra TV-showet, og dro ut på turne med «The Legally Prohibited From Being Funny on Television Tour». Et uhøytidelig vaudeville-show for fansen, med sketsjer, sang og stand-up. Poenget var å ha det moro, og Conan ser ikke ut til å kunne ha det gøy uten et publikum foran seg.

Denne turneen gikk igjennom hele USA og deler av Canada, i løpet av ti tettpakkede uker og 44 opptredener. Billettene var utsolgt på noen minutter.

«You have forty thousand people in the palm of your hand. It’s like watching Hitler… but a nicer Hitler.»

Dokumentarfilmskaperen Rodman Flender fulgte turneen tett hele veien, som en del av staben. Bare ham og et videokamera, som har fanget opp noen veldig intime og ærlige øyeblikk. Som en «flue på veggen bak scenene»-dokumentar er «Conan O’ Brien Can’t Stop» veldig underholdende i seg selv, men filmen er mye mer interessant som en studie av berømmelse.

Vi møter Conan O’Brien i en veldig spesiell tid i livet, der han akkurat har mistet en del av identiteten sin. Komikeren legger ikke skjul på at han fortsatt er rasende over «The Tonight Show»-fyringen, og at denne turneen er en form for offentlig terapi. Som tittelen understreker er ikke O’Brien en fyr som klarer å sitte stille lenge av gangen. Han er nødt til å være i konstant bevegelse, og foran et publikum.

«I walked away from the greatest franchise in history, because I refused to go on at midnight. And here I am, on at midnight!»

Dette er ikke noen tradisjonell konsertfilm, men vi får se en del artige klipp fra sceneshowene. Med flere sangnumre, og raske gjestespill fra kjentfolk som Eddie Vedder, Jack White, Jim Carrey og TV-favoritten «The Masturbating Bear» (av rettighetshensyn for anledningen døpt om til «The Self-Pleasuring Panda»).

Filmen har ingen rød tråd, og er mest en samling øyeblikk fra tiden på veien. Vi får se forberedelsene, møter, lange bussturer og mye moro. I likhet med de fleste komikere er Conan «på» mesteparten av tiden foran kamera, men det er også en del øyeblikk han er veldig «av». Utslitt, utmagret, frustrert, og til tider helt utbrent.

Conan virker oppriktig takknemlig over all støtten fra fansen, og gir av seg selv til han er hinsides utslitt – men det er aldri helt nok. Han klarer aldri å si nei til noen, og stiller konstant opp på ting han egentlig burde ha unngått: opptrer på en skolefest, introduserer artister på en svær musikkfestival, snakker med fans, deler ut klemmer, gjøgler for venner – og deltar ved et tilfelle i en forbønn sammen med to religiøse tanter utenfor en bensinstasjon.

«I might be a fucking genius, or I might be the biggest dick ever. I don’t know».

En del av fansen han møter er veldig skrullete, mens Conan prøver å være entusiastisk, imøtekommende og vennlig mot alle. Dette er allikevel ikke et udelt smigrende portrett.

Filmen avdekker også noen av O’Briens vanskeligere sider, som hans passiv-aggressive måte å slenge skarpe spydigheter til staben, forkledd som morsomheter (noe han avvæpnende tilstår selv til kamera like etterpå, men allikevel). Conan takler de raske anfallene av selvmedlidenhet med mye selvironi (på et tidspunkt sammenlikner han seg med Anne Frank!), og har selvinnsikt nok til å ferske at han tross alt er ekstremt privilegert. Det er en undertone av undertrykket raseri i en del av kommentarene hans, men lar aldri raseriet gå ut over noen andre enn seg selv.

Han er drevet av nervøs energi, prestasjonsangst og et oppriktig ønske om å gjøre alle til lags – så selv på sitt verste er O’Brien fortsatt veldig sympatisk.

Jeg aner ikke hvor stor appell «Conan O’Brien Can’t Stop» vil ha for dem som ikke kjenner til fyren, eller ikke har sansen for ham i utgangspunktet – men for de av oss som har fulgt TV-karrieren hans oppigjennom årene er dette essensielle saker. Et ærlig, straight portrett som er skikkelig underholdende, og temmelig innsiktsfullt. Som Conan sier i starten, etter at han mister pusten under en danseprøve: «dette er akkurat som Michael Jackson-filmen!».

Vel, ikke helt.

  • Lei «Conan O’Brien Can’t Stop» her