Etter seks uker er det altså slutt. Det er nå vi skal få svar på alle seriens gåter – fra den minste, som «hvem styrer Abrahamsnettverket?», til den største, som «har virkelig Jon Øigarden bare én jakke?».

Ute i hagen på prestegården har Terje Strømdahl tent bål i en gammel oljetønne. Sammen med kvister og ugress brenner han barndomsbilder av sønnene sine. Som vi har forstått underveis bærer Terje på mye uforløst raseri – hvorfor han gjør det, derimot, er fremdeles uklart. Men det har nok noe med hans avdøde hustrus dagbok å gjøre, som han har jaktet på siden Junior knabbet den med seg i andre episode.

Vi glir over til tittelsekvensen, som også plutselig fungerer som flashback, hvor lillebror Jon ser storebror Anders T. Andersen, kunstnerisk leder ved Teater Ibsen, få juling og kjeft av Terje for noe han ikke har gjort.

– Det var ikke han, det var meg, hvisker lillebror Jon om og om igjen.

Lillebror Jon løper gjennom skogen med storebror Anders etter seg – og han bør løpe fort, for storebror har en diger stokk i hendene.

Men for sent.

I en lysning i skogen kliner storebror til lillebror, og lillebror går overende i lyngen og blir liggende å gråte.

mai1

Storebror står over ham med stokken, klar til nok et slag.

Lillebror hikster noe om at «det var min skyld».

Storebror kaster fra seg stokken og legger armene rundt den hulkende lillebroren, og trøster ham ved å vugge ham frem og tilbake, og bildet oppløses langsomt til bildet hvor Jon vugger sin selvmordsdøde bror i garasjen, et bilde som igjen oppløses til en sovende Jon om bord i privatflyet Nils Ole skaffet dem i forrige episode slik at de raskest mulig kunne komme seg til Bergen og finne den kidnappede Junior, den hemmelighetsfulle Professoren og svaret på hva det nå enn er som har skjedd siden Jons første underslagsavsløring for fem år siden.

Å fly privatfly fra Stockholm til Bergen koster forresten 67 600 kroner, ifølge Dagens Industri. Dette inkluderer skatter og avgifter, mat og drikke, samt en egen event-manager som finner på sprell for passasjerene.

Nils Ole har blitt lurt. Det finnes verken mat eller event-manager om bord – det eneste pilotene kan tilby er peanøtter.

mai2

– Hva har du lovet Dennis Storhøi? spør Jon.

– Ingenting, svarer Nils Ole. – Eller jo, jeg lovet han at han skulle få fus på Loman neste gang noen setter opp En handelsreisendes død på Oslo Nye, men ellers vil han jo bare hjelpe oss.

– Jeg har bare brydd meg om to damer, sier Jon lavt. – Begge dumpa meg. Den ene er død og den andre ligger på sykehus.

– Vi skal finne den gutten, sier Nils Ole.

– Og Svigerinnen? spør Jon.

– Det går sikkert bra, hm? sier Nils Ole. – På tv blir folk påkjørt i hytt og vær uten å få en skramme. Kanskje hun til og med hadde en stuntdobbel. Det ordner seg!

Økokrimsjef Andrine Sæther er på sykehuset og spør kirurgen som opererte Svigerinnen hvordan det har gått. Svigerinnen har en punktert lunge og legene har måtte fjerne milten – dette organet man visstnok kan leve utmerket godt uten.

– Jeg må vite hvilket rom hun ligger på så jeg kan få bevoktet det, sier Andrine.

En sykepleier viser Andrine rommet, som etter en rask inspeksjon godkjenner det før hun ringer Kripos for å informere om at Svigerinnen er i live, men det er så visst ikke takket være Kripos!

– Jeg har ikke så mye mer å snakke med deg om, sier Kripos snurt.

– Hva om jeg gjør det samme som deg? truer Andrine. – At jeg lekker at du har nektet henne beskyttelse til tross for min oppfordring?

– Du skal være jævlig forsiktig med å true meg, JÆVLIG forsiktig! sier Kripos halvhjertet, fordi Kripos vet at slike replikker bare høres teite ut på norsk.

– Tror du dette var en tilfeldig påkjørsel? spør Andrine retorisk. – Hvordan visste noen at hun var på politihuset?

Ja, nå begynner hun å stille spørsmål, vet du. Etter å ha tilbragt fem episoder i en halvt vegetativ tilstand. Men det skal etter hvert bli klart for oss hvorfor Andrine brått er så proaktiv.

– Mener du at…, begynner Kripos, men action-Andrine avbryter:

– Jeg vet at du lekker, du har gjort det før, og det skal jeg bevise for alle, ikke minst riksadvokaten.

– Det våger du ikke, sier Kripos blekt.

– Bare sjekk e-posten din med hele verden på kopi, du ville ha oppmerksomhet, så gratulerer!

Kripos legger på og stirrer tomt ut i luften, slik vi alle gjør akkurat nå, for hva har Kripos lekket, når og til hvem?

For øvrig sjekket jeg min e-post og det var ingen melding der fra Andrine, så den «med hele verden på kopi» var litt overdrevet.

Den mistenkelige mannen som sto tre meter unna da Jon ba enkefru Haugen om å reise til utlandet på falsk pass, og som også sto på Flesland og så Lena rope på Junior, står som vanlig lent mot et gjerde på et ikke nærmere angitt sted.

Mannen som kjørte på Svigerinnen stiller seg ved siden av ham.

mai3

Den mistenkelige vil vite hvorfor Svigerinnen fremdeles er i live, men Sjåføren kan ikke si annet enn beklager.

– Er du klar over hvor mye lort vi kommer til å få på grunn av det her? sier Den mistenkelige mannen irritert på dansk.

Så ringer telefonen hans og han ber Sjåføren om å stikke.

En dannet engelsk stemme sier:

– I have just heard she’s not dead.

Hvem denne engelskmannen er eller hvor han kommer fra har jeg ingen idé om, men han ringer fra en relativt pent møblert leilighet, hvor han har selskap av en pregløs mann i grå dress.

– She’s incapacitated, sier Den mistenkelige.

– I don’t think incapacitated is what we discussed, sier Engelskmannen.

– You don’t? sier Den mistenkelige overrasket.

– No, I bloody don’t! We’ll have to deal with that. The good news is that we’ll be able to pin it all on Jon, and that I trust you will take care of!

Engelskmannen legger på og ser bort på Den pregløse.

– What is that? spør han, og sikter til de blodige skrammene på Den pregløses høyre hånd.

Den pregløse ser ned på hånden sin.

– Oh, the boy, forklarer han.

– You better take me to him, sier Engelskmannen stramt.

Nede i kjelleren ligger Junior bakbundet og forslått.

Engelskmannen blir sjokkert over dette og kjefter på Den pregløse, og sier at de er da ikke nazister og at de behandler folk ordentlig og at kanskje Den pregløse liker det han gjør litt for godt.

– They pay us well because we do not enjoy it, sier Engelskmannen. – We’re professional British actors, and we’re in this show to do a job, not to have fun. Do the Norwegian actors look like they’re having fun? No. And they know what this story is about! So, wipe that grin off your face and start acting like them!

mai4

I drosjen inn til Bergen viser Nils Ole frem to nye mobiler, en til Jon og en til ham.

– Nye numre, forklarer Nils Ole. – Registrert på Dennis Storhøi.

– Hva om Professoren ikke vil møte oss? spør Jon nervøst, men før noen får tenkt ut konsekvensene av det, tar Nils Ole Professoren i hånden og sier «takk for sist».

– Han er etterlyst for drap, sier Professoren og ser på Jon.

– Du har møtt Junior, sier Jon. – Han ble kidnappet etter at han var hos deg.

– Hva med politiet? spør Professoren.

– Lena har blitt drept og de mener det er jeg som har gjort det, sier Jon.

– Hva har det med meg å gjøre? undrer Professoren.

– Jeg vet at de som har gått her, det er de som dreper, og du er læreren deres, sier Jon.

– Hvordan? gisper Professoren.

– Jeg har sett videoen, sier Jon.

– Videoen?

Hvis Professoren skal gjenta alt Jon sier kommer vi til å trenge en episode til.

– Ja, videoen, sier Jon. – Mumlemannen, som du var veldig glad i, og broren min…

Professoren stopper ved en vannbeholder og fyller opp et pappkrus som han gir til Jon.

– Norges Handelshøyskole er ikke perfekt, og jeg elsker skolens mangler og svulstighet, sier Professoren i en helt naturlig kommentar til alt det Jon nettopp har sagt.

– Enkelte så at det bar galt av sted – jeg var en av dem, fortsetter Professoren.

– Men noe ansvar tok du ikke? spør Nils Ole.

– Jeg tok ansvar, svarer Professoren. – Jeg varslet Økokrim, de sendte Lena, hva mer kan du forlange?

Jeg vet at Jon skal være en litt uforutsigbar figur – en som går sine egne veier, uredd, tøff og handlekraftig – og jeg vet dette til tross for at serieskaperne har gjort alt de kan for å gjøre ham så flat som mulig, men jeg kjenner ham igjen fordi Jons figur er løselig basert på hundre andre lignende figurer i hundre andre lignende serier.

Og i de andre seriene pleier figurer som Jon av og til å gjøre uforutsigbare ting, slik at vi skal forstå at de er uredde, tøffe og handlekraftige.

Derfor er det i akkurat denne scenen påkrevet at Jon tar pappbegeret sitt og kaster vannet i fjeset på Professoren.

mai6

– Ser du?! roper Jon opphisset. – Jeg har blitt banket opp, slått ned, forfulgt, truet, holdt min blodige eks-kjæreste i armene, hoppet fra balkonger, fløyet privatfly til Bergen uten event-manager og nå klikker det for meg!

– Nils Ole, få ham til å roe seg, hvis ikke går jeg, sier Professoren.

– Nei, du skal ikke gå noe sted, sier Jon. – Du skjønner åpenbart ikke hvor uforutsigbar jeg er, hva jeg faktisk er i stand til å gjøre når jeg blir presset for langt, så la meg demonstrere det ved…skal vi se…hva skal jeg finne på…

Jon ser seg rundt.

– Aha! La meg demonstrere det ved å sparke denne vannbeholderen overende!

Jon sparker vannbeholderen overende.

Dypt rystet over denne uforutsigbarheten tar Professoren dem med inn på kontoret sitt.

– Jeg vet ikke hvem som har gjort det, sier Professoren. – Ingen her er drapsmenn.

– Nei, men vold kan kjøpes, sier Nils Ole.

– Kan du ikke gå gjennom alt du sa til Lena, sier Jon.

Den mistenkelige mannen og Sjåføren sitter i en bil da Den mistenkelige mannens mobil ringer.

Den mistenkelige mannen lytter uten si noe før han legger på.

– Det har eskalert, og det haster, sier han til Sjåføren. – Jon er sammen med Nils Ole. Vår arbeidsgiver har gitt oss frie tøyler – koste hva det koste vil. På denne lappen jeg nå gir til deg står det noe som vil gi deg ID-kort til sykehuset.

– Hva med Junior? spør Sjåføren.

– Vet ikke, sier Den mistenkelige og rister på hodet. – Himmel, som jeg gleder meg til å komme hjem til Danmark. Til en oversiktlige birolle i Broen, eller bare en enkel gjesterolle som statsråd i Borgen…

– I hear you, man, sukker Sjåføren.

Jon og Nils Ole står i døråpningen til Professorens kontor.

– Ingen vits å være her lenger, han vet ingenting, sier Nils Ole.

Men Jon mener åpenbart noe annet, så han snur og går inn igjen.

– Jeg har fått tak i filer med innsidetips gjennom 20 år, sier han. – Massevis. Hvordan ville du organisert det? Hvordan kjøper og selger man aksjer uten å vekke mistanke?

– Det er dessverre altfor enkelt, svarer Professoren. – Du mottar tips og du kjøper basert på tipsene.

– Hvordan gjøres det? insisterer Jon på å få vite.

– Du lager frontselskaper for frontselskaper for frontselskaper, forklarer Professoren og tegner noe på et papir for å visualisere hvordan den lysskye delen av finansnæringen opererer.

– Det kan ikke være lett å gjemme bort så mye penger, sier Nils Ole.

– Du trenger bare tilgang til verdens største bank, sier Professoren. – Utlandet!

Professoren holder opp arket han har tegnet på, og en avansert oversikt over hvordan man danner frontselskaper, flytter aksjer, oppretter hemmelige konti og gjemmer penger åpenbarer seg.

mai7

– Greinene gir næring til rota, ikke jag tipserne, finn stammen, jeg gjetter det er hjernen i nettverket, finner du ham, finner du alle, forklarer Professoren.

Siden alt nå er tindrende klart, gjør Jon og Nils Ole seg i stand til å gå. Men så legger Jon merke til det gamle utklippet fra studentavisen hvor broren anklaget medstudenter for juks.

– Hva er dette? spør han.

– Det var en aksjekonkurranse da broren din gikk her, sier Professoren. – Hans lag tapte, så han anklaget det vinnende laget for juks. Han mente pappaguttene hadde fått tips. Det gikk så langt at studentforeningens lokaler ble tent på. I hvert fall sier ryktene at det var grunnen.

– Og så mistenkte de broren min? spør Jon. – Noen flere?

– Mumlemannen, sier Professoren.

Dette får Jon til å kaste seg over Professorens Mac, og på samme måte som flyfotoet over Ustaoset avslørte at hytta tilhørte NorCo, avslører et flyfoto av Bergen at studentforeningens lokaler eies av NorCo.

– Sier meg ingenting, sier Nils Ole. – Men så får jeg ikke betalt nok for å orke å sette meg inn i dette, heller.

– Mumlemannen var styreformann i NorCo! sier Jon utålmodig.

Jon finner et streetview-bilde på Google Maps av studentforeningens lokaler.

– Der er Junior, sier Jon.

– Hvordan vet du det? spør Nils Ole.

– Affeksjon! Symbolverdi! De bygger opp igjen! roper Jon.

I Aftenavisens redaksjon melder NRK-nyhetene at Jon fremdeles er på frifot.

Anna Bache-Wiig får en sms fra Nils Ole:

«Ringer om 20 minutter. Sørg for å være alene. Jon er med meg.»

I bilen i Bergen lurer Jon på om Nils Ole er sikker på at dette er det smarteste.

– Stol på meg, sier Nils Ole.

– Og du er god med politiet?

– Bedre enn deg. Men det behøver vi ikke å krangle om, for den jobben gjør Anna Bache-Wiig for oss.

Gudene vet hva de snakker om.

Nils Ole låser seg inn på rom 314 på Hotell Victoria mens han snakker med Anna på telefon. Anna ber om unnskyldning for at hun har fått Nils Oles jobb, men Nils Ole sier hun ikke skal være bekymret over det, hun er rett kvinne på rett plass.

– Du må fortelle politiet hvor Junior er, forklarer Nils Ole. – De kommer ikke til å tro på meg siden Jon er ettersøkt.

– Hvor er du?

– På rom 314 på Hotell Victoria i Bergen, sier Nils Ole, og Anna skriver ned dette med store bokstaver på en tavle i redaksjonslokalet.

mai8

– Jon er i nærheten, du trenger ikke å vite mer, for da behøver du ikke å lyve når du snakker med politiet. Vi er midt i mot der de holder Junior fanget, og han holdes fanget i Torggata 5.

– Gi meg en time, sier Anna og snur seg mot de andre i rommet, som selvfølgelig er Kripos.

Kripos hacker seg inn på Hotell Victorias bestillingssystem og finner ut at Jon er på rom 414.

Anna går bort til Sjefredaktøren.

– Er foto på plass i Bergen?

– Ja. Med Jon og Nils Ole arrestert, må vi kunne si at Aftenavisen har ryddet opp, sier Sjefredaktøren.

Anna får en fødselsrie.

– Går det bra? spør Sjefredaktøren.

– Ikke lat som om du bryr deg, sier Anna og går.

Det var nok bare en kynner.

Aksjonen mot rom 314 og 414 på Hotell Victoria følges av Kripos og Anna via mobil, og det er koselig å se at Mammon har kostet på seg spesialkommandouniformer til en ganske stor gruppe statister, som peser seg opp trappene og vifter rundt seg med maskinpistoler.

mai11

Skulle noe uforutsett skje ville de dessverre skyte hverandre, men det ser veldig kult ut, da.

De stormer inn på Nils Oles rom akkurat som på tv og kaster ham overende på sengen, og de stormer inn på Jons rom – som er tomt.

– Dere er fullstendig på jordet! roper Nils Ole.

– Hold kjeft! sier Kripos Bergen, for det er det de sier på tv når den uskyldige forsøker å forklare at de har tatt feil.

Spesialkommandoen oppdager et kamera på veggen, og Nils Ole ber dem sjekke laptopen hans, for kameraet er nemlig koblet til den og tar opp alt som skjer.

– Den streamen går rett til min advokat og til en venn, sier Nils Ole. – Og de sitter klare til å poste det hvor som helst.

I Aftenavisens lokaler sukker Anna tungt. Nok et skup rett ut av vinduet. Fillern ta disse webgutta, altså!

– Helvete. Vi må slippe ham, sier Kripos Bergen for det sier de også på tv når den uskyldige har vist seg å være uskyldig.

– Jeg antar det er noen som ser på dette i Oslo, sier Nils Ole. – Anna, jeg har sendt deg en melding. Trykk på linken.

Anna trykker på linken og der er Nils Ole som sier at alt stoffet ligger hos en annen avis som kommer til å poste det på sin nettside om én time.

mai12

– Men papir er mye viktigere, protesterer Anna. – Det gjelds ikke hvis det ikke har vært i papiravisen! Intrawebben er jo bare for nerder og folk som mener ting!

– Dere har 58 minutter på å storme huset ved siden av, sier Nils Ole.

– Vi trenger litt mer tid, sier Kripos.

– 57 minutter, sier Nils Ole. – Politiet og Aftenavisen har på video vist at de ikke er interessert i å redde en gutt. På tide å rette opp inntrykket?

– Du kan glemme all pensjon hos oss, freser Sjefredaktøren, for det sier sjefer på tv når de truer ansatte.

– Jeg klarer meg fint på Folketrygden, svarer Nils Ole.

Terje Strømdahl er på sykehusbesøk og spør etter Svigerinnen.

– Vi har ingen svigerinner her, sier sykepleieren.

– Å, joda, det har dere, sier Terje og går inn, noe som får meg til å lure på hvorfor Sjåføren må ha ID-kort for å komme inn. Alt han trenger er bare å insistere på at den han skal besøke er der.

Men hvor ble det av Jon midt oppe i alt dette? Jon sitter i en bil.

– Hvordan var flyturen? spør Nils Ole på telefon.

Aha.

Jon har på under én time rukket å kjøre tilbake til Flesland, fly til Oslo, kjøre fra Gardermoen og inn til Ullevål sykehus.

Men hvorfor ikke? Nils Ole rakk å montere overvåkningskamera på to hotellrom på mindre tid enn det.

– Flyturen var grei, svarer Jon. – Men neste gang vil jeg ha en event-manager.

– Hvor er Dennis? spør Nils Ole.

– Han sitter ved siden av meg, svarer Jon.

– Få tak i filene, så skal jeg finne gutten, befaler Nils Ole.

– Ok, sier Jon. Han går ut av bilen og løper inn i dør, og det hele observeres av Sjåføren som med et triumferende smil løfter mobilen og ringer til noen.

mai13

Inne på sykehuset finner Jon en garderobe, hvor han stjeler en sykepleieruniform. Mens han skifter ringer han Andrine.

– Har Svigerinnen vakt utenfor døren? puster han dramatisk.

– Er ikke du i Bergen? spør Andrine forundret.

– Jeg var. Kan du få fjernet vakten?

– Alle leter etter deg, sier Andrine, formidleren av det åpenbare. – Det er mulig å fjerne vakten, men jeg må kunne forsvare det i ettertid. Hva er det verdt?

– Jeg har noe som vil gi deg alt, sier Jon og legger på.

Inne på Svigerinnens rom åpner Jon nattbordet og finner frem medaljongen med sim-kortet i (husk at hun la det der før politiavhøret i forrige episode).

Idet Jon er på vei ut, kommer Terje inn.

– Det er mange som leter etter deg, sier Terje.

– Hva skal du? spør Jon.

– Jeg skal hente noe som tilhører meg, sier Terje og åpner nattbordet.

Ok. Vi vet at han leter etter sin avdøde hustrus dagbok, og at den sist ble sett i Juniors eie. Hvorfor tror Terje at den nå skal ligge i nattbordet til Svigerinnen?

– Hun ble nesten drept, sier Jon.

– Å, du skuffer meg, Jon, sier Terje.

– Skuffer?

– Ja.

– Du er syk i hodet, du, sier Jon.

– Er det riktig det som står i avisene? spør Terje.

De er manisk opptatt av aviser i denne serien. Terje kunne ha – som andre moderne mennesker – spurt om det er riktig det som står på nettet, det de sier på tv og radio, eller simpelthen: «Er det riktig det de sier på nyhetene?».

Men nå skal jo Terje være en gammeldags skikkelse, så vi får la ham slippe.

– Er det riktig sånn som du behandlet Anders T. Andersen, kunstnerisk leder av Teater Ibsen? svarer Jon.

– Har du drept noen, spør jeg, sier Terje.

– Hvorfor behandlet du Anders på den måten? spør Jon.

– Kjære Jon, det er forskjell på barnestreker og tjuveri. Og mord, sier Terje.

– Jeg har ikke drept noen. Du har drept. Du drepte noe i ham, sier Jon.

– Du og morra di…! snøfter Terje.

– Hold mamma utenfor, sier Jon. – Vet du hva du er for noe? Du er Satan på denne jord.

Der går grensen for Terje – kall ham hva du vil, men ikke Satan! Han fiker til Jon, som svarer med å gripe tak i Terjes jakkeslag og kaste ham ut av rommet. Terje ramler bakover og inn i en tralle med sengetøy og bekken.

mai15

Jon ser truende på ham og hveser:

– Hvis du går inn på det rommet, kommer du til å finne ut hva slags sønner du har skapt.

Jon går, og Terje segner om ved trallen med sengetøy.

– Jeg vil aldri se deg igjen, hvisker Jon. – Aldri.

Som hadde vært mer virkningsfullt om ikke Terje lå 25 meter lenger oppe i korridoren og var utenfor hørevidde.

I Bergen gjør spesialkommandoen seg klar til å storme studentforeningens lokaler ved hjelp av det gamle trikset «pizzabud ringer på, noen åpner, spesialkommando stormer inn».

På Ullevål sykehus går Jon rett på Sjåføren og Den pregløse – for så lite er Ullevål, nemlig – men han rekker å gjemme seg før de ser ham og han ringer øyeblikkelig til Andrine.

– Få vakten på plass igjen! De er her! hvisker han.

Så trykker han på brannalarmen, og Sjåføren og Den pregløse blir vennlig geleidet ut av sykehuspersonalet.

Spesialkommandoen går gjennom studentforeningens lokaler, men de er tomme.

Nils Ole ringer Jon og forteller at Junior ikke er der. Jon synker sammen i en av Ullevåls kjellerganger.

I samme øyeblikk kommer en melding på politiets samband om at Jon har utløst brannalarmen på Ullevål.

Nils Ole rekker å skrike «de vet hvor du er! Du må komme deg vekk!» før han blir overmannet, og Jon karrer seg opp fra gulvet og stormer nedover kjellergangen.

Kripos kaller aller enheter til Ullevål.

– Det er 54 bygninger med stort og smått, sier Kripos. – Men det letteste er bare å vandre tilfeldig rundt – det er slik man finner folk på tv.

Jon flykter ut en bakdør, og der venter – helt tilfeldig – Dennis.

mai89

Som sagt, Ullevål er ikke store greiene.

Jon gir Dennis Svigerinnens medaljong med simkortet i.

– Her er filene, hvisker han.

– Hvor vil du møtes? spør Dennis.

– Jeg blir her, sier Jon. – Ring meg når du vet noe mer.

Dennis kjører av gårde.

Jon løper inn igjen, finner garderoben og skifter tilbake til vanlige klær.

Jons gamle – og eneste – venn Sporten ringer og spør om han har kamera på telefonen.

– Ja, svarer Jon.

– Da er vi klare, sier Sporten.

Jon ser inn i mobilkameraet.

– Er du sikker på at du vil dette her? spør Jon.

– Mangas Coloradas, svarer Sporten.

– Han som ble halshugget av blåjakkene, ja, nikker Jon.

I himmelens navn og rike. Er det mulig for serieskaperne å jåle seg mer?

Og Mangas Coloradas kan du google selv, forresten.

Sporten trykker enter på datamaskien sin og sier «kjør på».

Jons åsyn åpenbarer seg på alle skjermer i Aftenavisen (og kanskje andre steder, også) og han har en kort melding til dem som ikke vil bli funnet.

mai16

– Jeg har det som vil avsløre dere, men jeg er villig til å bytte. Hvis dere skader det jeg har kjært, kommer jeg til å gå til politiet med alt sammen, sier han.

«Skade det jeg har kjært»? Av frykt for å gjenta meg selv: Det er ingen som snakker sånn.

– Dere skal ikke skade noen, dere skal ikke gjøre noen ting som helst, sier Jon. – Hvis dere gjør det, kommer jeg til å finne hver jævla en av dere. Jeg har ikke drept noen. Det jeg har gjort av faenskap har jeg gjort som journalist.

Anna sukker og lar hånden gli over ansiktet. Som hun savner tiden da det bare fantes fasttelefon og leserbrev!

– Dere jager i flokk, dere jager feil folk, feil ting, dere gjør det av en eneste grunn og det er for å få flest mulige klikk, sier Jon, og det er ikke lenger klart om han snakker til kidnapperne eller om han holder en moralpreken på Skup-konferansen.

Budbringeren er uansett svært opprørt over hva som er i ferd med å utspille seg, så han løper inn til Sjefredaktøren.

– …en god avis handler ikke bare om hva man velger å skrive, men også hva man velger ikke å skrive, messer Jon.

Budbringeren løper videre bort til Sporten, tar datamaskinen hans og kaster den i gulvet.

– Kom deg ut, for helvete, din feite jævel! roper Budbringeren rasende og vifter med hånden.

– Tingene dine vil bli sendt hjem til deg, sier Sjefredaktøren, som om Sportens personlige eiendeler er viktig akkurat nå. Men det er jo sånt sjefer sier på tv når ansatte må gå på dagen.

Sporten marsjerer ut, men ikke uten en siste sviende hilsen til avisen, sjefen og alle kollegaene:

– Mangas Coloradas! roper han. – Slå det opp, din rævslikker, og slå opp journalist i samme slengen!

Der fikk de den.

Noen ringer til Engelskmannen som forsikrer at han har alt under kontroll.

– How do you know? spør innringeren.

– Because I know things you don’t, sier Engelskmannen.

– It was a close call in Bergen, don’t patronize me, we pay your bills, snerrer innringeren.

– What do you want me to do? spør Engelskmannen.

– Get to Jon. Scare him.

Engelskmannen bærer ned et brett mat til Junior. Han tar frem en kniv og ber Junior snu seg, som for å skjære opp tauene hans.

Brått klipp til Jon, hvis mobiltelefon kimer. På skjermen er en filmsnutt av Junior med en kniv opp i nesen og før vi får se om Junior lider samme skjebne som Jack Nicholson gjorde i Chinatown, klippes det vekk – vi hører bare Junior hyle og ser Jon spurte nedover gangen.

mai17

Dessverre løper han nok en gang rett på Sjåføren og Den pregløse, og en aldeles fabelaktig uinspirert koreografert fotjakt utspiller seg i Ullevåls folketomme korridorer. Jon kommer unna ved å henge fra et rør i taket, akkurat som Tom Cruise i «The Firm».

Jon ringer Andrine og ber henne komme og hente ham.

Engelskmannen pakker noen bagger sammen med Den mistenkelige mannen, da Sjåføren og Den pregløse kommer inn. Engelskmannen tar frem en pistol og skyter Den pregløse i hodet.

– He started to enjoy himself a little too much, forklarer Engelskmannen.

– I’ll drop him at sea, sier Den mistenkelige.

– I’ll fix Jon, I’ll be right with you.

Engelskmannen ringer Jon.

– Do what you want with the files, they’re not part of my salary, sier Engelskmannen. – You don’t have the files, by the way, you gave them away thirty minutes ago.

Jon legger på.

Andrine ankommer i en snerten Audi TT.

– Dennis er en av dem! roper Jon og gjemmer seg i baksetet. – Han fikk filene!

De kjører vekk fra Ullevål og stopper utenfor Jons leiegård.

– Vi fant bagen til Junior i leiligheten i Bergen, sier Andrine. – Hvem andre visste at dere var i Bergen før politiet kom?

Hvilken bag? Hvilken leilighet? Hvor i Bergen? Hva? Å, akutt hodepine…!

Dennis Storhøi visste at vi var i Bergen, sier Jon.

Andrine tenker seg om, og i ettertid kan jeg jo se at hun tenker seg ondt om. Men bare i ettertid.

ondt

– Kom deg av gårde, sier Andrine.

Hun kjører vekk.

Jon har funnet sin egen bil og kjører ut til meglerhuset, hvor den anonyme og navnløse finansmannen vi har sett med jevne mellomrom tar imot ham, og sier han har et uselvisk ønske om å bli kvitt Dennis.

– Han har vært med på jævlige ting, sier Jon.

– Tviler jeg ikke på, sier finansmannen.

Ved et bord i et av meglerhusets overdådige møterom sitter en datanerd og Jon ber ham sjekke Dennis’ navn mot kjøpslister, samt finne ut om Dennis har fått innsidetips fra Mumlemannen.

– Vil du ha mat og drikke? spør finansmannen.

– Mat.

– Jeg skal skaffe noe indisk, jeg, sier finansmannen og går.

Jons telefon ringer.

– Det er Dennis, sier Dennis halvkvalt.

– Din jævel, sier Jon.

– Det har skjedd et par ting, hvisker Dennis.

– Hvor er Junior?

Dennis hoster. – Jeg har liten tid.

– Hva?

Klipp til Dennis som sitter i bilen sin mens han presser hånden mot et sår i halsen det fosser blod ut av.

– De tok filene, gulper han.

– Hvem? spør Jon.

Dennis tar et siste gisp før han tipper fremover mot rattet – dø som en sild.

– Dennis?

Men alt vi hører er lyden av bilhornet.

– Hvem??

Tuuuuuuuuuuuuut.

– HVEM??

Tuuuuuuuuuuuuut.

Jon legger på og ringer opp igjen, men ingen svarer.

Brått ser Jon et maleri av Abraham på veggen i møterommet.

– Abraham, hvisker han.

abr

– Du har kommet til Dennis Storhøis telefonsvarer, sier en damestemme utydelig.

Noen har en dings som stenger for mobilsignalene! Jon er i fare!

Jon løper bort til en Mac og googler navnet Jon Stenerud. Et bilde kommer opp – og det er finansmannen! Endelig! Stenerud, heter han, altså, og han har vært student i Bergen!

Jon prøver fasttelefonen, men den er også død.

Han ser opp, og der kommer Stenerud med mat – og pistol.

– Nå er jeg veldig, veldig lei deg og familien din, sier han.

– Det eneste jeg ønsker er at Junior skal leve, sier Jon. – Det er det eneste jeg ønsker.

– Er du sulten? spør Stenerud og setter seg til med maten, for det gjør tv-skurker, nemlig, når de endelig er avslørt. Da får de god tid, og vi kan se hvor gale og slemme de faktisk er – for man må jo være gal og slem når man tar seg tid til litt indisk rett før man skal henrette noen.

– Lever Junior? spør Jon.

– Vet ikke, svarer Stenerud.

– Lever han?

– Du dro det for langt. Du fikk advarsler. Til og med Dennis måtte du dra inn i det her, sukker Stenerud.

– Hør nå her, begynner Jon men blir brått avbrutt av at Stenerud skyter ham i låret.

bein

– Nå gir du oss filene du ga til Dennis og så skal du fortelle oss alt du vet, sier Stenerud.

– Det var du som fiksa broren min.

– Nei, det var han som kom til meg. Det var vår plikt å ta rotta på kompissystemet, forklarer Stenerud.

– Med innsidehandel, sier Jon.

– Ja, vi skulle slå dem med deres egen metode. Broren din var vår urkraft, en visjonær.

– Visjonær? Dere brenner barn.

– Det var broren din som sa at ingen ville være villige til å ofre sine barn og han hadde rett med det ene unntaket.

– Dere dreper.

– Kun den tysteren og ungen. Bortsett fra det har vi ikke drept noen – jo, Dennis, da – ellers har de tatt av livet av seg selv. Vi satte bare dato, tid og sted. Vi visste ikke at gutten var med faren på fjellet. Han forandret seg voldsomt etter at han selv fikk barn. Det å få barn og det å drepe barn gjør jo noe med deg. Så ville han ut og da var det bare hans måte.

– Men hvorfor Junior? spør Jon.

– Fordi Anders hadde satt deg på sporet. Regler er regler, sier Stenerud.

– Du tar feil! Det var Mumlemannen som tipset meg og sendte kassen til meg og Svigerinnen! Dere drepte Lena!

Det er mer informasjon i denne replikkvekslingen enn det har vært i de fem foregående episodene, noe som bekrefter min mistanke om at Mammon godt kunne ha vært klippet ned til en spillefilm uten at noen hadde reagert.

Jeg mener – savner du justisministeren? Husker du at justisministerens kone sa at hun skulle sørge for at ingen kom til å glemme henne? Og hvordan gikk det egentlig med enkefru Haugen?

– Stå rolig! sier plutselig en kvinnestemme.

Action-Andrine!

Action-Andrine med pistol!

– Telefonen lå igjen i bilen. Den er sporbar, forklarer hun.

– Drop it!

Engelskmannen!

Engelskmannen med pistol!

Hva nå?

I noen sekunder ser det ut som en klassisk John Woo-standoff, men så skyter Engelskmannen Stenerud i hodet.

hodet

Den mistenkelige mannen kommer inn i rommet, også han med pistol.

–  My boss lies dead on the floor, a horrible man, sier Engelskmannen. – Very unethical. And on this list you’ll find the name of the other nine. The boy is in Niels Juels gate. Find the boy, we don’t kill children, ever.

Så går han sammen med Den mistenkelige mannen.

Det er som om serieskaperne har trykket på en fast forward-knapp.

NRK melder at politiet har arrestert en rekke tidligere studenter ved Handelshøyskolen i Bergen, mistenkt for innsidehandel og selvmord.

Jon besøker Junior og Svigerinnen på sykehus. Hans egen skuddskade har på mirakuløst vis forsvunnet – det er ikke engang hull i buksen hans.

– Du hadde rett hele tiden, sier Junior. – De presset pappa, det var det de gjorde.

– De presset ham, bekrefter Jon.

Svigerinnen smiler blekt fra sykehussengen.

En ny kjernefamilie er født.

Jon og Junior besøker Terje, som sitter i rullestol under et tre. Junior går alene bort til ham.

– Du har vært igjennom forferdelige ting, sier Terje. – Jeg beklager, jeg visste ikke… Jeg skjønte ikke alvoret. Det var bare historier på nettet og på tv, det var ikke før jeg leste det i papiravisen at jeg skjønte hvor fryktelige det var.

rullestol

Junior tar frem dagboken.

– Du sa dette var en dagbok, sier han.

– Hun var deprimert og skrev mye rart, sier Terje og trekker på skuldrene.

– Det er en journal med syke detaljer om hva du gjorde mot pappa mens han der nede gikk fri, sier Junior, og jeg antar at han med ”han der nede” sikter til Jon som står og venter ved bilen mens han leser en avis.

– Ingen barn er like. Jeg har alltid visst at han ville ende sånn, sier Terje.

– Feilfeilfeilfeil! roper Junior med en innlevelse man sjelden ser utenfor en amatørteaterscene. – Du har alltid hatet den ene sønnen din.

– Nei, til å begynne med var det bare et sterkt ubehag, svarer Terje.

– Du kan ikke plage barn, sier Junior.

– Skyld ikke på meg for det han gjorde, sier Terje.

– Jeg skylder ikke på noen, sier Junior og reiser seg. – Pappa var bare god mot meg, han. Bare god.

Og dermed går Junior, og lar Terje sitte igjen med hva det nå enn er Terje sitter igjen med etter den samtalen.

– Hva sa du til ham? spør Jon.

– Ikke noe han ikke allerede visste, svarer Junior.

Jon kaster avisen i baksetet på bilen, og VG-fonten hyler mot oss: PENGENE ER BORTE.

pengene

Fem måneder senere.

Jon står i en telefonkiosk og snakker med Junior.

– Du har lovet å rekke Birken, sier Junior.

– Lovet er lovet, sier Jon, for det sa han i første episode, også. Gjenkjennende karaktertrekk, heter det.

Jon går ut av telefonkiosken og vi ser at han befinner seg i sydlandske strøk. Han går bort til en utecafé ved stranden, hvor det ved et bord sitter en kvinne i stråhatt.

Han setter seg ved bordet.

Det er Andrine.

Javel? Jaha. Ok. Hvis de absolutt insisterer.

– Arbeidsledig? spør Jon.

– Ferie, svarer Andrine.

Jon tar frem Lenas lammemedaljong.

– Denne ga du til Lena. Hun hadde den i hånden, full av blod, sier Jon.

Vent nå litt. Andrine Sæther er hjernen som gir næring til stammen som greinene henger på (eller omvendt, jeg husker ikke Professorens skjema akkurat nå) og som har styrt nasjonens næringsliv de siste 25 årene? Gikk Andrine på Handelshøyskolen i Bergen?

mai20

– Det var broren min som vervet deg? spør Jon.

– Du ser sliten ut, sier Andrine.

– Jeg tenker på han som brant i hjel på fjellet, sier Jon. – Han hadde kontaktet Økokrim. Alt stoppet ved ditt navn.

– Det du snakker om der er bare fortellinger, det har ingen rot i virkeligheten, sier Andrine.

Eller «aner ikke hva du snakker om», på godt norsk.

– Har du hørt fortellingen om hun som ble paranoid fordi ingen trodde på henne? spør Jon. – Du rekrutterte henne, ødela henne, for så å ha kontroll. Hver gang hun nærmet seg sannheten, fikk du henne til å tro du var syk. Hun fant deg og kontoene dine her.

Når gjorde Lena det? Den kvelden hun laget den virtuelle konspirasjonsveggen?

– Broren din var alltid ute etter penger, sier Andrine. – Antar det gjelder deg, også.

– Hvorfor tok han livet av seg da? spør Jon.

Det kan ikke Andrine svare på, for hun er jo samvittighetsløs.

– Man dreper ikke sine egne barn, gjør man vel? sier Jon. – God ferie. I morgen får du hele historien i alle kanaler.

I alle kanaler? Ikke bare på papir? Så har samtiden nådd «Mammon», også.

Jon reiser seg og går, mens Andrine blir sittende å stirre utover havet.

Borte ved en palme venter Nils Ole.

Så hyggelig at også han fikk være med til varmere strøk på location, da! Det fortjente han.

matton21

– Hun kommer til å stikke av, sier Nils Ole.

– Økokrim finner henne og pengene, sier Jon. – Hun har ikke noe liv lenger.

De to mennene rusler langsomt bortover stranden, vekk fra kamera.

– Når skal du begynne i hos oss i VG? spør Nils Ole.

– I sporten? spør Jon.

– Nei, nyhetene, sier Nils Ole.

– Nei, sporten, sier Jon.

– Sport er ikke viktig, protesterer Nils Ole.

– Nei, men det er moro, svarer Jon.

THE END

 

Neste sesong av Mammon:

Jon har fått sparken fra VG-sporten etter å ha skrevet noe stygt om Ole Gunnar Solskjær i fylla. Han må ta seg jobb som frilans for fyret.nu og kommer over en konspirasjon som tyder på at ufoene i Hessdalen er islamister, og at regjeringen har blitt overtatt av bodysnatchers som vil fjerne retten til fri abort og innsette paven som landets overhode. Jon Hustad gjestespiller som hardkokt privatdetektiv, Pia Tjelta er livstrett og livsvis prostituert, Line Verndal er iskald Frognerfrue med en fortid i Blitzmiljøet og Jakob Oftebro spiller den unge Nils Ole i en serie gripende flashbacks. Premiere våren 2015