Forrige fredag skrev Morgenbladet at selv om «Mammon» var en dårlig serie, så var kritikkene den hadde fått dårligere – ikke i betydningen slakt, men at kritikkene var dårlig fremført.
Morgenbladet tok seg tid til å bruke meg som et eksempel på denne dårlig fremførte kritikken og valgte følgende setning fra min recap av første episode:
Oooo! Virkelig anstrengte familieforhold! Hva kan ha skjedd? Hva får en svigerinne til å kalle sin svoger noe som grusomt som en «liten, sint mann»?
Dette mente Morgenbladet var et eksempel på dårlig fremført kritikk av «Mammon».
Nå er jo Morgenbladet en langsom avis, en avis for ettertanke og refleksjon, dybde og kunnskap. Jeg liker Morgenbladet – det er den eneste papiravisen jeg kjøper. Men jeg blir litt trist når journalisten som skrev denne saken, og som har tv og populærkultur som fagfelt, ikke vet forskjell på kritikk, anmeldelse, analyse og dette fabelaktige fenomenet vi har imponert fra USA som kalles recaps, og som er en sentral del av samtalen som foregår mellom serier og seere i det 21. århundre.
En recap kan være så mangt – en sober oppsummering av det som skjer, eller en ellevill, satirisk kommentar til det som skjer, den kan til og med være en parodi på det som skjer.
I motsetning til en kritikk eller en anmeldelse legger ikke recapperen fra seg datamaskinen etter første episode – nei, en recappers oppgave er å følge serien til siste billedrute. For en serie er en dynamisk skapning, og kan forandre seg underveis – som recapper håper man jo alltid til det bedre.
Norges fremste recappere er bl.a. Jazzgeir og Fiselin, som begge har gjort hylende morsomt arbeide i forbindelse med «Paradise Hotel», for eksempel.
Uansett er en recap noe helt eget, et grep man velger når man er svært begeistret for noe – og man kan godt være begeistret for noe som er så klønete, hjelpeløst og amatørmessig som «Mammon», fordi «Mammon» er laget i fullt alvor av mennesker som mener at dette er det beste de noensinne har laget, godkjent og finansiert av andre mennesker som mener at dette er noe av det beste de noensinne har godkjent og finansiert.
Nok om det. Tilbake til Oslo – eller rettere, tilbake til Barcode-området ved Oslo S, hvor mesteparten av seriens handling av sikkert gode grunner finner sted.
Det starter dramatisk: Dansken setter en sprøyte i halsen på den kidnappede Junior, mens Jon Øigarden går frem og tilbake på glattcellen sin.
Økokrimsjef Andrine Sæther kommer inn og sier det ikke lenger er fare for bevisforspillelse, at Økokrim-Lena er på vei fra Flesland «og virker helt ute», fordi Junior er borte.
Jon tar imot all denne informasjonen med uttrykksløst ansikt.
På vei til Gardermoen ringer Jon til Svigerinnen.
– Junior er borte.
– Vi må ta dem, sier Svigerinnen. – Vi må finne ut hva de er mer redd for enn jeg er for Junior, og så må vi ta dem,
Dennis Storhøi ankommer NRK, hvor Aftenavisens sjefredaktør grilles på Dagsrevyen fordi en av hans journalister igjen har vært til stede ved et selvmord.
Dennis sendes inn i studio hvor han kaster bensindynkede vedkubber på grillingen av Sjefredaktøren da han avslører at justisministerens signatur på Haugens dokumenter er falsk og at han har levert alt som kan bevise det til Økorim.
– Ja, men se på bildene i min avis, stotrer Sjefredaktøren.
– «Ministeren besøker enn kvinne»? sier Dennis mildt. – Lager dere nyheter av det? Da har jeg mange nyheter, legger Dennis lattermildt til.
– Å, han er nå god, da, hvisker Andrine til sin tv.
På Gardermoen plukker Jon opp en Økokrim-Lena som er så rystet, engstelig og emosjonelt frynsete at hun nesten ikke kan gå.
I samme øyeblikk ringer Jons mobil, og en mann ber på gebrokkent engelsk Jon komme seg vekk fra flyplassen.
– And take the girl with you. If you want the boy to live, do not attract police attention.
Jon og Lena løper vekk, mens den mistenkelige mannen som sto tre meter unna da Jon ba enkefru Haugen om å forlate landet med falsk pass i forrige episode, ser etter dem med vemodig/skummelt/trist/opphisset/kjærlig (se på fjeset hans og stryk det du selv synes ikke passer) blikk.
Utenfor NRK holder Sjefredaktøren en mumlende pressekonferanse foran en gruppe journalister, alle med NRK-mikrofon, men selv ikke der får han snakket ferdig, for Dennis (the Menace) marsjerer gjennom mikrofonjungelen med en bitende kommentar:
– Du er rett mann på rett sted, et rasshøl på toppen av en drittavis på tv i beste sendetid.
Omtrent som hver eneste skuespiller i «Mammon».
De er bærere av ubehjelpelige replikker på toppen av en drittserie på tv i beste sendetid.
Nils Ole Oftebro står i et parkeringshus på Tjuvholmen akkurat idet Dennis kommer dit.
Nils Ole ber om unnskyldning på vegne av seg selv og avisen, forteller at han har fått sparken og Dennis inviterer ham opp for å feire fornuften med et glass konjakk.
Og…
Nei, det var visst ikke mer.
I Aftenavisen får Anna Bache-Wiig beskjed om at hun nå har overtatt Nils Oles jobb som nyhetsredaktør.
– Siden Nils Ole har forlatt skipet, sier Sjefredaktøren, som er for feig til å si at han selv ga Nils Ole sparken.
– Kommer han til å gå stille? spør Budbringeren.
– Jeg vet ikke. Finn det ut, sier Sjefredaktøren.
– Ja, finn det ut, gjentar Budbringeren.
Jon legger Lena på en sofa og pakker henne godt inn i et teppe.
– Professoren vet mer, sier Lena, som griper til den velkjente skuespillerteknikken «snakk som om du akkurat har løpt fort og langt». Det er ingenting som skriker dramatikk mer enn en andpusten skuespiller.
– Han sa (pust) at ingen (pes) kom til å bli (pust) tatt.
Svigerinnen kommer innom med maleriet av Abraham for å vise Jon hva som er på baksiden – de tre korsene, datoen og «Gud tilgi oss» i rødt.
– Det er tre mennesker som har dødd på den datoen, sier hun.
– Hvem har skrevet det? spør Jon.
– Min mann, din bror, jeg kjenner igjen skriften hans, sier Svigerinnen.
Pause. Med litt skummel musikk. Så ser Svigerinnen opp på Jon og hvisker: – Hvem er den tredje?
Jon setter Lena i Penelope Garcia-modus som straks legger inn alle kullene på BI fra 1980 til 1995 på hacker-flerskjerms-maskinen sin.
– Sjekk alle som døde 22/10, sier Jon, litt andpusten selv nå, for dette er jo fryktelig spennende.
Listen av navn som kommer opp er avslørende. Svært avslørende.
Blant de døde dukker navnet Cecil DeMille opp og jeg ler mens jeg gråter.
Seriøst? Av alle interne referanser serieskaperne kunne komme opp med i akkurat denne scenen, så velger de stumfilmregissøren Cecil B. DeMille? For å vise at de har lest filmhistorie, da vel?
Det er til å rive seg i håret av. Til og med referansene er klønete.
Hvis man absolutt skal leke meta, hvorfor ikke velge Gordon Gekko? Da ville meta stemme med tema, i det minste.
DeMille, liksom. «Mammon» is so not ready for its close-up.
Nåvel. Den eneste på listen som døde 22/10 er en Roar Østby. Lena googler ham – oppmuntrende at selv hardcore hackere må google av og til – og kommer over en Adresseavisen-sak som forteller at Roar Østby omkom i en hyttebrann sammen med sin fem år gamle sønn på Ustaoset i 1995.
– Ulykke? spør Svigerinnen.
– Nei, svarer Lena og klikker på videoen av den lille gutten som roper pappa mens rommet rundt ham overtennes.
De tre stirrer vemodig/skummelt/trist/opphisset/kjærlig (se på fjesene deres og stryk det du selv synes ikke passer) på videoen.
Lena henter frem et flyfoto på hacker-flerskjerms-maskinen sin som viser at det er bygget en ny hytte på branntomta. Flyfotoet viser at den nye hytta eies av stiftelsen NorCo.
– En stiftelse, det må være dem, der har vi det, andpuster Jon.
Lena freser innom Brønnøysundregistrene for å se hvem som er styreleder i NorCo, og det er ingen ringere enn Mumlemannen selv, Gisle Eie, han som kastet seg foran flytoget med både Jon og VG til stede.
– Det var han som sendte videoen, puster Jon. – Dette er vårt første fysiske bevis.
Fysisk bevis på hva?? På at justisministeren er uskyldig? På at Dennis vet mer enn han sier? På at Andrine ikke vet oppned på Økokrim? På at BI er en hemmelig klubb som styrer hele landet? På at en danske setter sprøyter i Junior? På at noen har lest dette manuset før det ble produsert?
Jon og Svigerinnen bestemmer seg for å reise til Ustaoset i tilfelle Junior holdes fanget akkurat der.
Terje Strømdahl tømmer safen sin for tusenlapper.
Anna Bache-Wiig får ikke sove fordi hun har dårlig samvittighet, men får trøst av ektemannen Håvard Bakke, som sier at hun kan redde verden etter at hun har sovet.
Lena ringer til Professoren og sier at hun vet at det var han som sendte tipset for seks år siden, og at hun vet at hun ikke lenger innbiller seg ting, slik alle rundt henne har påstått de siste seks årene.
– Men du har også et ansvar, gråter hun til Professoren. – Og den gutten du traff i dag, han er det ingen som vet hvor er.
Så legger hun på, i tilfelle Professoren skulle finne på å komme med ny og/eller nyttig informasjon.
Mens Jon og Svigerinnen kjører, gjør Lena det «ikke paranoid likevel»-hackere gjør, hun går fra skjerm til skjerm, taster på forskjellige tastaturer, printer ut papirer, klikker på musen, skriver «bekjentskaper» i søkefeltet og lager en virtuell konspirasjonsvegg Jon ville ha misunnet henne.
Hytta på Ostaoset er lukket og stengt, men Jon og Svigerinnen bryter seg inn, for sikkerhets skyld.
Svigerinnen finner en mistenkelig nøkkel, mens Jon kommer over en mistenkelig strømkabel. Strømkabelen går til en låst dør, som Svigerinnen kan åpne med nøkkelen.
De går ned i en stor kjeller, som har et møtebord for minst tolv, veggene er fulle av pappesker (og sikkert hemmelige papirer), på enden av møtebordet står en Mac, og på kortveggen har noen laget noe som kan minne om et alter, med høye lysestaker og et alterbilde av hytta, og på alteret ligger det en bibel oppslått på Abrahamsfortellingen.
Jon går bort til Mac’en, som er påslått og ikke passordbeskyttet på noe vis.
– Det er masse dokumenter her, jeg sender over hele mappa, sier Svigerinnen til Lena som er med dem på mobil.
Men Lena må legge på, for det ringer på døren og der står Anna Bache-Wiig som sier hun er bekymret for Jon og at det ikke ser så bra ut for ham nå.
– Jeg vet ikke hvor han er, han ville ikke ha meg mer, han mente jeg ikke taklet… begynner Lena, men så får hun samlet seg: – Vil du en kopp te?
Anna sier nei, takk, hun vil henne forsøke å finne Jon.
Oppe på Ustaoset hører ikke Jon og Svigerinnen snøskuteren som nærmer seg, de er for opptatt av å se videoen av den gutten som brenner inne.
Men det er ikke bare den lille snutten de allerede har sett – denne filmen viser at det utenfor hytta står en håndfull menn i hvite anorakker og svarte finlandshetter, og de filmer altså hverandre mens de ser hele bygningen gå opp i flammer med Roar Østby og hans femårige sønn inni.
De fortsetter å filmen forbrytelsen sin da en av mennene i finlandshette forsøker å ta av seg sin hette, men blir stoppet.
– Ha på deg hetta, idiot! sier en av de andre med hes stemme. – Ingen her vet hvem du er. Det er din og vår beskyttelse.
Mannen med den hese stemmen henvender seg til resten av gruppen.
– Dette måtte skje for at det ikke skal skje igjen, hveser han. – Dette var vondt og tragisk.
Jeg er full av fryd. Det finnes ikke noe bedre enn hemmelige grupper som filmer sine egne kriminelle handlinger, og etterpå legger dem over på en Mac som hvem som helst kan åpne og bruke.
Jeg er bare forundret over at de ikke har en egen YouTube-konto.
Noen av finlandshettene er opprørte fordi de faktisk har tatt livet av et barn, men Den hese sier at barnets far var på nippet til å angi dem og sende dem alle til helvete.
– Vi sa vi ikke ville ofre våre barn, messer Den hese. – Derfor vil vi holde kjeft. Han holdt ikke kjeft. Derfor ofret han sitt barn. Og derfor filmer vi, for å huske det som ikke må skje.
Aha. Derfor, altså. Som om det er mulig å glemme at man har vært med på å brenne et barn levende. Men på den annen side – disse BI-gutta har mye å tenke på ved siden av, som å styre land og regjering uten at noen merker det, så det kan jo vært smart med en hjemmevideo.
Han som har filmet alt dette ber noen andre holde kamera.
– Alle her har valgt dette selv, bjeffer han. – Gitt opp mye for å være med. Så prestér! Jeg har valgt dere alle, jeg er den eneste som vet hvem alle ER!
Og dermed river han av seg masken for å vise at han er Anders T. Andersen, skuespiller, forfatter, regissør, kunstnerisk leder ved Teater Ibsen i Skien, og Jons avdøde bror.
– Jeg skal passe på dere, sier han til gruppen. – Og til alle dere som har vondt for å huske – vi har dette på tape!
Akkurat i det Jon skal til å sende Svigerinnen et dramatisk, innbitt blikk, går strømmen.
– Vi må ut, sier Svigerinnen.
– Vent, sier Jon og prøver mobilen. – De har sperret mobilnettet!
Å, nei! Sånn går du når du ikke har OneCall, vet du – de har dekning overalt, de, som de ungdommene i reklamefilmen viser når de redder det eldre ekteparet som driver rundt ute i fjorden uten dekning.
«Mobilen er ikke bedre enn dekningen din» og blablabla. Jeg hater den reklamen like mye som Maria Bingo-reklamen.
Men nok om det.
Jon og Svigerinnen er i fare, for noen oppe i første etasje har tatt frem fyrstikkene.
– Det kommer til å eksplodere, sier Jon, som har fått med seg at det sto noen gassflasker ved inngangsdøren.
Hvordan skal de komme seg ut?
Via den hemmelige nødutgangen, selvfølgelig. Denne hytta er full av overraskelser! Inn en trang gang, opp en stige og bort til en luftventil de kan kikke ut av, og med egne øyne se at hytta er omringet av menn i hvite anorakker og svarte finlandshetter.
Mobilen til en av finlandshettene ringer, og siden det er vanskelig å svare i telefonen med finlandshette på, tar han den av – det er åpenbart ikke så farlig at de andre vet hvem han er – og sannelig er det ikke den mistenkelige mannen som sto tre meter unna da Jon sendte enkefru Haugen til utlandet med falsk pass og som ringte Jon og Lena på Gardermoen og som så etter dem med vemodig/skummelt/trist/opphisset/kjærlig (stryk det du selv synes ikke passer) blikk.
– They’re in the cabin, it will burn to the ground, forsikrer han innringeren.
Men innringeren har åpenbart en viktig beskjed.
– What the fuck?! utbryter den mistenkelige mannen. – Everybody leave now! Now!
Finlandshettene kaster seg på snøskuterne sine og fyker av gårde.
Jon og Svigerinnen får åpnet en luke og springer unna.
– Løp! roper Jon. – Løp!
Ja, for så imbesil er Svigerinnen at hun hadde blitt stående om han ikke hadde bedt henne løpe.
Og i en aldeles spektakulær demonstrasjon av spesialdefekter eksploderer hytta i et bittelite flammehav – flammepytt er vel mer korrekt – og selv om de allerede er flere hundre meter unna, gjør Jon og Svigerinnen det man skal gjøre når bygninger eksploderer på film: snubler/kaster seg frem av den innbilte trykkbølgen.
Terje Strømdahl hopper inn i bilen til en annen prest med et muntert «bø!», som får den andre presten til å nesten omkomme av skrekk.
Terje gir ham bagen han for noen minutter siden fylte med tusenlapper.
– Du ba meg bruke dem på noe godt, jeg klarte det ikke.
– Hvorfor har du ikke gjort det? spør prestekollegaen.
– Fordi Gud ikke ville det, svare Terje.
– Men disse pengene er fra Anders T. Andersen, kunstnerisk leder ved Teater Ibsen, sier prestekollegaen oppgitt. – Han har ikke stjålet dem. De er sendt flere år før han underslo penger.
– Vet du hvor mye han ble tatt for å ha underslått? spør Terje.
– Han døde for noe annet, sier prestekollegaen.
– Det var ikke det jeg spurte om, sier Terje irritert.
– Nei, selvfølgelig vet jeg ikke det, sier prestekollegaen.
– 2 387 000 kroner, sier Terje. – Og det er tydelig at du vet hvor mye han ga til kirken.
Prestekollegaen ser skyldbetynget ut. Terje setter på seg hatten og forlater bilen.
I bilen på vei tilbake til Oslo har Jon og Svigerinnen Lena på høyttaler. Hun kan fortelle at dokumentene de sendte henne fra hytta på Ustaoset viser hva Mumlemannen har tjent på innsideinformasjon gjennom 25 år, og «det er mye!».
– Finnes det flere, er dette enormt, sier Lena.
– Det finnes flere, sier Svigerinnen grimt.
Lena forteller at hun må snakke med Professoren igjen, og ber om å få Jon på tomannshånd, antagelig for å forklare hvorfor hun må snakke med Professoren.
– Jeg så resten av videoen, andpuster Jon til henne utenfor bilen, men så klarer han ikke å si mer, for han har det så fælt, så de legger på begge to.
Ja, for himmelens skyld – la oss heller få et totalbilde av enslig bil på vidda, med duknakket og plaget mann i skinnet fra frontlyktene, enn en dramaturgisk oppsummerende samtale slik at vi som ser på kan få en følelse av et de som har skrevet dette selv har en idé om hva det er som foregår.
Men de er vel for opptatt med å finne ut om de kan få lurt inn navnet til Howard Hawks i en av Lenas mailinglister.
Ny dag, nye muligheter.
Lena har tatt seg en tur til meglerhuset, hvor hun forteller at hun kan finne ut hvordan Dennis Storhøi skaffet seg formuen sin. Men hun trenger tilgang nå.
Og det får hun, selvfølgelig.
Kripos er på besøk hos Andrine, og kjefter på henne fordi hun fikk Jon løslatt.
De tar frem arket som viser at Jon har millioner på konto i Sveits, men Andrine avfeier dem.
– Vi vet at pengene kom fra Mumlemannen, sier Kripos.
– Enkle mennesker velger enkle forklaringer, sier Andrine.
Ja! Vi gjør det! Vi elsker enkle forklaringer! Simpelthen fordi det som regel blir bedre tv av det!
Svigerinnen gjemmer sim-kortet sitt i halsmedaljongen sin. Hun og Jon sitter i bilen utenfor en av Barcode-bygningene.
– Du gjør en stor feil, sier Jon.
– Vi kan ikke stoppe dem alene, sier Svigerinnen, som plutselig lurer på hvorfor mennene på fjellet ikke visste om kjelleren.
– De gjør bare det de får betalt for, svarer Jon. – De er ikke noen av de 13.
– 13?
– Det var 13 stoler i kjelleren, forklarer Jon.
Jeg lurer på hva de snakket om i bilen på vei ned fra fjellet. Kom ikke noe av dette opp da?
– Ikke si noe om penger eller hyttedrap, sier Jon. – Vi må ha noe å forhandle om når de ringer.
– Dra hjem til Lena, andpuster Svigerinnen. – Og finn Junior.
Justisministeren stikker oppom Aftenavisen for å fortelle Anna Bache-Wiig at han vil bli avskjediget i løpet av dagen.
Som den rasende gode nyhetshunden hun er sukker Anna litt oppgitt og sier at han ikke er den første ministeren som opplever det, som om statsråden bare trenger trøst.
– Ikke noe av det du skrev om meg er sant, sier justisministeren.
– Sukk, sier Anna.
– Jeg vil gjerne at du skal treffe meg, sier justisministerens kone, som må ha ligget på kne bak resepsjonsdisken siden hun ikke var å se i forrige totalbilde av resepsjonen.
– Dette er ikke personlig, sukker Anna.
– Jeg skal sørge for at du ikke glemmer meg, du og din avis, andpuster fru justisministeren.
– Sukk, sier Anna og går.
Jon tror han blir forfulgt av en Golf, men når han bråbremser og river opp døren på den mistenkelige Golfen, sitter det bare en forskrekket eldre herre i den.
Jon drar hjem til Lena.
Hun åpner døren, han går inn, snur seg mot henne – og rekker å se at det står en maskert mann og sikter på henne med en pistol før en annen maskert mann sender ham i bakken med en elsjokkdings.
Lena stirrer skrekkslagent på ham, og aldri – ALDRI – har lammemedaljongen hennes vært større.
Jeg har, som noen av dere vet, lurt og lurt på hvorfor hun har denne lammemedaljongen. For noen dager siden kom det en mail fra en av «Mammon»s seere, som påpekte at medaljongen nok symboliserte «offerlam» siden serien jo siden starten har famlet rundt i bibelske hendelser.
Selvfølgelig.
Det var sløvt av meg ikke å plukke opp akkurat det. Men til mitt forsvar – serien er så full av tilfeldig plasserte gjenstander, replikker, personer og handlinger at det jo kunne hende at medaljongen var med rett og slett fordi noen i kostymeavdelingen syntes den var fin. Den avdelingen som lar Jon gå rundt i den samme jakken i fem år, du vet.
Men altså – offerlam.
Denne episoden skal nok ende med gråt og tenners gnissel.
Svigerinnen forsøker å overtale politiet til å tro at Junior er kidnappet.
Prestekollegaen oppsøker Terje for å fortelle at han (Terje, altså) har blitt en belastning for Kirken og at han permitteres med umiddelbar virkning.
– Din feige hund, sier Terje, slik bare Terje Strømdahl kan si «din feige hund», før han påpeker at Kirken vanligvis ikke bryr seg om hvor pengene den får kommer fra.
– Vil dere fjerne meg, må dere hente meg, sier han. – Gå nå. Jeg har to barn som skal døpes.
– Det blir også de siste, sier prestekollegaen og går.
Jon kommer til seg selv med en blodig kniv i hånden og en svært død Lena på gulvet ved siden av seg.
Og for de virkelig trege – altså meg – tar han seg tid til å brekke løs Lenas blodige lammemedaljong fra fingrene hennes. Offerlam, var det ja.
Han hopper fra balkongen i samme øyeblikk som politiet stormer inn i leiligheten og setter avgårde inn i skogen. Han løper og snubler, snubler og løper, innimellom kryssklippes det til den unge, lyshårede gutten vi har sett løpe i skogen under åpningsvignetten.
Jon blir liggende og se etter denne gutten, men fjerne hundeglam får ham på bena – politiet har allerede fått hundepatruljen på plass!
Jon stjeler sykkelen til en uskyldig bærplukker og tråkker i vill fart ut av bildet.
Nede på politistasjonen blir Anna brått konfrontert av Kripos, som vil vite når hun så Jon sist.
– Sønnen min er borte, sier hun.
– Svar på spørsmålet, sier Kripos.
– Jon satte meg av her, så jeg skulle få hjelp, sier Anna. – Og vi har lett etter Junior sammen.
– Svogeren din, som indirekte drepte mannen din, som du i tillegg har vært sammen med, er den du har vært sammen med i 24 timer. Er det rart sønnen din stikker? sier Kripos.
Mon tro om ikke ansatte i både Økokrim og Kripos snart må reagere som landets journalister gjorde over måten de fremstilles på i «Mammon».
– Sønnen min er kidnappet, sier Svigerinnen.
– Jon ble etterlyst for mord for 20 minutter siden, sier Kripos.
– Jeg må ha hjelp. Til å finne sønnen min, sier Svigerinnen.
– Bilen din står utenfor offerets leilighet, sier Kripos. – Fortell oss det du vet om Jon, så skal vi hjelpe deg med å finne sønnen din, ok?
Jon har syklet helt bort til enkefru Haugens hus, som jo står tomt, siden hun er i utlandet med falsk pass.
Jon ringer Nils Ole og ber ham komme dit.
Anna Bache-Wiig går inn til Sjefredaktøren og sier at hun ikke tror at Jon står bak drapet på Lena.
– Det er ikke han som skal reddes nå, det er avisen, sier Sjefredaktøren bryskt.
Men Anna har en plan.
– Vi lar webgutta ta seg av det som skjer i dag, så har vi til i kveld med å få tidenes intervju i morgen, sier hun.
«Webgutta»?
Mener hun supportavdelingen eller Aftenavisens nettredaksjon? Spiller ingen rolle, forresten – det er uansett første gang vi har fått et hint om at Aftenavisen ikke bare er en papiravis.
Sjefredaktøren nikker til Annas onde plan.
Men Anna har en plan til – som vi husker var hun i ferd med å utvikle dårlig samvittighet tidligere i episoden – så hun ringer Nils Oles mobilsvarer og sier at hun har kjøpt litt tid, og at Sjefredaktøren har sendt alt de har om Jon til politiet og til VG.
– Ring meg, så kan jeg hjelpe dere, sier Anna til Nils Oles svarer.
Bør ikke Dagbladet bli litt grinete over at de aldri nevnes i denne serien, forresten?
Nils Ole har ankommet enkefru Haugens villa, og Jon forteller ham at Lena er død.
– Hun ble drept fordi hun fant noe, sier Jon, andpustent.
– Hva da?
– Hun fant noe i Bergen…
– Hvorfor det?
– Hun sa noe om en professor…
– I Bergen?
– I Bergen. Der Junior ble borte.
Nils Ole tar frem mobilen.
– Hva skal du?
– Få oss to til Bergen.
Ja, hvordan kommer man seg til Bergen på kort varsel, mon tro?
Andrine er nede på politistasjonen for å få Svigerinnen ut. Hun sier til Kripos at de ikke har noe på Svigerinnen og lurer på hvorfor de ikke ser nærmere på Juniors forsvinning.
– Du hadde også stukket av om du hadde vært medlem av den familien, snøfter Kripos.
– Jeg hadde stukket av om jeg hadde lest manus helt frem til denne episoden, svarer Andrine.
Kripos forteller Andrine at de kommer til å skygge Svigerinnen og lar dem begge gå.
– Vi må til Bergen, sier Svigerinnen.
– Du blir skygget av Kripos, sier Andrine, – så du kan ikke møte Jon. Men når du gjør det, si at jeg gjør hva som helst for at de som drepte Lena blir tatt.
Svigerinnen tar frem mobilen for å ringe til Jon.
– Ta vare på deg selv da, sier Andrine, og de to kvinnene går hver til sitt.
Kræsj. Dunk! Hvining i bilbremser.
Andrine bykser rundt hushjørnet – der ligger Svigerinnen livløs på bakken mens en fortvilet sjåfør roper at hun bare gikk rett ut i veien.
– Hun lever! roper Andrine. – Ring etter ambulanse!
– Hallo! Hallo! roper det fra Svigerinnens mobil, som mirakuløst nok ligger uskadet rett ved siden av henne.
Andrine tar den.
– Det er har skjedd noe fryktelig, sier hun.
– Hva da? sier Jon, på vei til Bergen.
– Svigerinnen din har blitt utsatt for en ulykke, hun må på sykehus, sier Andrine, også hun endelig andpusten.
Nysgjerrig på å få vite mer, legger selvfølgelig Jon på.
– Hva skjer? spør Nils Ole.
– Svigerinnen min er på sykehus, sier Jon. – Vi må finne Junior.
Sjåføren som kjørte på Svigerinnen svinger innom sykehuset for å levere noen blomster. Der får han beskjed om at hun opereres for øyeblikket og at hun etterpå vil bli ført til overvåkningen.
Sjåføren nikker og går ut igjen. Der tar han frem mobilen og ringer noen.
– Jeg vil bare melde at Svigerinnen er satt ut av spill, sier han.
Jon og Nils Ole går om bord i et privatfly (svar på hvordan man kommer seg til Bergen på kort varsel).
Professoren tegner sirkler rundt fotografiene i BIs årbok.
Andrine og Kripos står i en gang og krangler.
Anna pakker ut en pappeske.
Terje løfter opp et dåpsbarn.
Lena ligger død på en obduksjonsbenk.
Neste uke:
Nils Ole og Jon sender regningen for privatflyet til Aksel Hennie; Svigerinnen kommer til seg selv med hukommelsestap og tror hun er med i en episode av Glamour, og underlig nok er replikkene hun da leverer bedre enn de hun allerede har hatt; Terje melder seg ut av Statskirken og blir baha’i; Andrine bestemmer seg for å skrive en kriminalroman om en politietterforsker ved navn Hanne Wilhelmsen til minne om Lena; NRK oppdager at serieskaperne har brukt opp pengene før de rakk å skrive en ordentlig slutt og må derfor lage en sesong til av «Mammon», med arbeidstittelen Sodoma, hvor handlingen utspilles i Arbeiderpartiets homonettverk.
