Dette skjedde forrige uke: Jon Øigarden gikk på fest og fikk juling av en svenske, samt en ny kilde: Mumlemannen. Lena Kristin Ellingsen hacket noe. Terje Strømdahl kjørte rundt og lette etter Junior som sto ved farens grav med en bok. VGs forsider gjorde at Nils Ole Oftebro til stadighet fikk kjeft av Aftenavisens sjefredaktør. En danske truet Mumlemannens barn.
Og noen tok bilder med telelinse.
Episoden starter med at Mumlemannen – Jons nye kilde, han som ringte fra fasttelefon på festen – sjekker at barna bare sover, og ikke er døde, slik den skumle dansken hintet til.
Jon står nede på restaurantkjøkkenet med Ukjent finansmann som beklager at Jon fikk juling av svensken, og etter å ha spolt frem og tilbake et par ganger i et forsøk på å forstå hva som blir sagt, er jeg nesten sikker på at svensken jobber for Ukjent finansmann som sikkerhetsvakt, og at julingen var en misforståelse.
Dennis Storhøi kommer smilende inn på kjøkkenet.
– Sympathy with the devil, snøfter Jon.
– A man of wealth and taste, svarer Dennis og dermed får serieskaperne vist at de kan sin Rolling Stones (nesten, i hvert fall, siden det jo heter «sympathy for the devil»).
Dennis vil sjekke Jons skader, men Jon vrir seg unna. Dennis forteller at han egentlig er lege, før han slår fast at Jon trenger tre sting.
Dennis og Ukjent finansmann utveksler er par utydelige replikker som jeg gjetter meg til skal fortelle oss at forholdet dem i mellom er anstrengt.
Jon bryter igjennom ved å spørre om noen av dem vet hvem som kjører en leaset Volkswagen Touareg.
– Jeg vet ikke hva slags biler folk kjører, men jeg vet hva slags biler visse folk samler på, sier Ukjent finansmann og sender Dennis et grimt blikk.
Dennis avfeier denne mulige anklagen om at han er hemmelige Touareg-eier med en verdensvant latter.
Jon synes å ha glemt hva han spurte om, samt at ingen har svart, og går.
– Si fra hvis du vil ha jobb’a, roper Dennis etter ham. – Jeg trenger folk som deg!
Jons svigerinne venter i bilen og lurer på hva som skjedde.
– Bare noe tull, svarer Jon.
Så sant som det er sagt.
– Men hva slags tull? vil svigerinnen vite. – Du vet at jeg ikke leser de delene av manus hvor jeg ikke selv har replikker.
– Manus? spør Jon forbløffet. – Finnes det et manus?
– Ja, se her, svarer Svigerinnen og drar frem to post-it-lapper. – Håndskriften er litt vanskelig å lese, men nå tror jeg du skal si noe og jeg skal svare noe sånt som «da gikk Anders på»…
– Anders? Hvem er Anders? spør Jon forvirret.
– Anders T. Andersen! glefser svigerinnen irritert. – Han som spilte mannen min, og broren din, i første episode. Følg med da, Jon!
– Å, han, ja, nikker Jon. – Nå er jeg med. Ok. Skal vi fortsette?
Svigerinnen trekker pusten og rister litt løs på skuldrene. – Jeg er klar.
Jons øyne smalner idet han går inn i «gravende journalist»-rollen igjen.
– Mumlemannen sa jeg må lete 25 år tilbake i tid, sier han så lavt at det er lurt å sette på tekst-tv.
– Da gikk Anders på Handelshøyskolen, leser svigerinnen fra manus post-it-lappen.
– Haugen også, sier Jon. – Sannsynligvis Mumlemannen, og. Vet du hvem det kan ha vært?
– Tuller du? Nesten alle der inne på vår alder har gått der.
– Ikke Dennis, han er lege, sier Jon.
– Det er han så klart ikke, idiot, han gikk jo i kullet over meg.
Jon ser lamslått ut.
– Jeg har ikke noen flere replikker på post-it-lappen min, sier svigerinnen. – Så jeg antar denne scenen er over. Hvis ikke du har noen?
Jon sukker. – Nei. Jeg er bare en gravejournalist som tror det folk sier til meg er sant.
Han rynker brynene og snur seg mot Svigerinnen. – Dennis løy, altså? Hvorfor lyve om noe sånt?
Svigerinnen trekker på skuldrene. – Som sagt, jeg har ikke flere replikker akkurat nå, så jeg kan ikke hjelpe deg.
Justisministeren har blitt kalt inn til et møte hos statsministerens stabssjef.
Stabssjefens yndlingsrekvisitt er en pekestokk, som han vifter truende med mens han forestiller seg at han egentlig befinner seg i en episode av «House of Cards», eller i det minste i miniserien «Political Animals».
– Haugen-saken ser ut som en jævla tikkende bombe og regjeringen tåler ikke at den eksploderer, freser han og veiver pekestokken faretruende nær ministerens hode.
– Ikke landsmøtet, heller, sier Ukjent kvinne med adgang til dette møtet. – Vi skal ha momentum ut av det landsmøtet med deg som leder…
– Eller uten deg! bjeffer stabssjefen. – Jeg tror at valg vinnes gjennom det vi har fått til og ikke gjennom noe jævla organisasjonskart.
– Denne saken er gravlagt når Haugen er gravlagt, sier justisministeren, gravalvorlig.
– Du skal ikke i den begravelsen, er det klart? knurrer stabssjefen.
Justisministerens kontinuerlig måpende personlige rådgiver sier at han har sjekket med statsadvokaten og at saken virker opp og avgjort, noe som får stabssjefen til å brøle:
– Du har ikke gjort det? Du har ikke gjort det?? Du har ikke gjort det???
Til fremtidige manusforfattere: Replikker virker nifsere når de gjentas tre ganger med trykk på forskjellige ord.
Den personlige rådgiveren går måpende vekk.
Justisministeren kikker opp på stabssjefen.
– Ikke se på meg med det blikket, hveser stabssjefen. – Bare svar meg på én ting: kommer det mer?
– Nei, sier ministeren og går.
– Det er en grunn til at den beste ikke alltid vinner! roper stabssjefen.
– Du må slutte med den stokken, det ser skikkelig teit ut, sier Ukjent kvinne med adgang til dette møtet, noe som viser at serieskaperne har selvironi.
– Så du stoler på ham? spør stabssjefen.
– Nei, jeg har det ikke med å stole på folk, svarer Ukjent kvinne med adgang til dette møtet i et tonefall som tyder på at hun kanskje vil dukke opp igjen senere. Hvis ikke er det helt irrelevant hvorvidt hun pleier å stole på folk eller ikke.
Terje Strømdahl kjører fremdeles rundt på jakt etter Junior.
Svigerinnen pakker en koffert.
Plutselig står junior i døren og sier at det ble for kleint å bo hos Terje, men at han tror Terje har forståelse for det.
– Det er ingen av oss som forstår hva vi er redde for, heller, sier Junior. – Hva har dere funnet ut, da?
– Det er noe med Bergen, sier svigerinnen. – Jon ser på det med venninnen sin.
– Bergen? Hva er det som skjer i Bergen? spør junior.
– Vi studerte der, men jeg aner ikke, svarer svigerinnen.
Hjemme hos Lena hackes det. Hun har funnet ut at Touaregen er leaset hos Autoco på Alna.
– Av hvem? spør Jon.
– Vet ikke. Men hvis du tar kontakt med Autoco i morgen kan de sikkert hjelpe deg.
På skjermen har Lena bilder fra årbøkene til Handelshøyskolen i Bergen, men hvis hun skal finne ut hvem som gikk der for 25 år siden er hun nødt til å reise dit, forklarer hun.
Jon sier at han skal gjøre det. Lena sier det er unødvendig, for hun er ikke redd for det som finnes, bare det som ikke finnes.
Hun reiser seg og hurra! Hun har på seg lammesmykket! Kanskje de skal snakke om hva det betyr! Men nei, hun tar av seg genseren og går forførerisk mot Jon.
– Du forstår ingenting, du, sier hun og kysser Jon.
Jon mumler at han ikke har gjort dette på en stund, men Lena forsikrer ham at det er som å sykle.
– Da blir det en kort tur, sier Jon, i tilfelle vi ikke forsto hva han mente da han sa at han ikke hadde gjort det på en stund.
Justisministeren tar en øl fra kjøleskapet når han kommer hjem.
– Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av spiralen, sier han til sin fremdeles navnløse kone.
– Hva da? svarer hun.
– Noen har kokt sammen historier som de forsøker å spre, som de forsøker å henge på denne begravelseshistorien, sier ministeren.
– Du må ut og forsvare deg, si det du vet, sier fru justisministeren.
– Det er ikke så enkelt, det vet du, svarer justisministeren.
Og så gikk de tom for post-it-lapper, de óg, så da går vi tilbake til Lena og Jon som ligger sammenslynget på sofaen i mild post-elskovsrus.
Jon lurer på hva Lena tenker på.
– At dette er normalt, sier Lena.
– Nei, det synes jeg ikke, sier Jon.
– At det er alt jeg vil, sukker Lena.
– Hva da? spør Jon.
– Få til noe normalt, svarer Lena.
– Og hva er normalt? spør Jon ømt,
– Bli lærer på barneskolen, sier Lena drømmende.
– Det er ikke enkelt, opplyser Jon.
– Nei, men det er normalt. Men det vil kreve av meg at jeg ikke skal være redd for å gjøre noe godt for dem, slår Lena fast.
– Ikke bli så normal at du slutter å like meg, sier Jon og kysser henne.
– En gang til? spør Lena ertende.
– Det er for fkjhrugfd, ler Jon.
Jeg beklager. Det er det det høres ut som om han sier, selv etter utallige tilbakespolinger og lytting med hodetelefoner på maks volum.
Jeg håper inderlig ikke akkurat det er replikken som forklarer hva Lenas lam betyr.
Neste dag besøker Jon Autoco på Alnabru, hvor Mona i resepsjonen kan fortelle at Touaregen leases av en Statoilansatt, nærmere bestemt Gisle Eie. Sånn! Der fikk Mumlemannen et navn.
Ute på beste vestkant oppdager Svigerinnen at Junior igjen er borte. Hun leter i klesskapet, kikker bak gardinen, men han er ingen av stedene.
Fortvilet ringer hun Jon, men han har lagt igjen telefonen i bilen, for han er ute på et viktig oppdrag: å kræsje det svært lekkert fargekoordinerte barneselskapet Mumlemannen – jeg mener Gisle – er i ferd med å avholde for et av sine avkom. Alle barna er i hvitt og rosa, akkurat som resten av huset, så jeg lurer vagt på om Gisle er Blikk-abonnent.
– Se der, ja, invitert hele barnehagen, sier Jon hånlig til Gisle.
– Kom deg vekk, mumler Gisle.
Jon lar seg ikke stanse av mumling. Han dæljer en blomsterbukett i brystet på Gisle og roper:
– Jeg skal snakke med deg og jeg skal begynne med Anders og hvorfor måtte han dø!
– Jeg aner ikke hva du snakker om, mumler Gisle, før han går bort til cd-spilleren og skrur Dyrene i Afrika på full guffe.
– Jeg er avlyttet, hvisker han til Jon.
– Vet du, jeg skal ødelegge denne jævla idyllen her! roper Jon, som øyensynlig ikke vet hva avlyttet betyr.
– Blander du inn politiet lever ikke mine og dine barn lenge, mumler Gisle.
– Du sendte meg en video av en unge som brant inne, sier Jon.
– Jeg kan ikke snakke om det nå, mumler Gisle.
– Hvem skal jeg snakke med da? roper Jon. – Dennis Storhøi?! Justisministeren?!
– Ministeren er et blindspor, mumler Gisle. – Og Dennis… jeg kan ikke snakke her…
– DET DRITER JEG I! skriker Jon så brått og høyt og umotivert at eventuelle avlyttere må ha fått skader på trommehinnene.
– Møt meg i kveld, hvisker Gisle.
– Da vil jeg vite alt, ellers så blåser jeg dette her! roper Jon, og for å understreke at han mener alvor og ikke er redd for noen slår han Gisle hardt på overarmen.
I bilen ser han at han seks tapte anrop fra svigerinnen, så han ringer tilbake.
– Du hadde ringt, sier han.
– Andreas er borte, sier svigerinnen åndeløst.
– Hva? Borte? roper Jon sjokkert. – Hvor lenge? Har du forsøkt å ringe ham? Eller vennene hans? Eller Terje?
Nei, selvfølgelig roper han ikke det. I stedet gjør han det vi alle ville gjort i samme situasjon – han kaster mobilen i gulvet og gjemmer ansiktet i hendene et par sekunder, før han går bort til et rekkverk nede ved Barcode og lener seg livstrett mot det.
Lena er på Gardermoen, hvor alle som ser på henne får henne til å tro at hun blir overvåket, avlyttet og forfulgt.
Aftenavisens Anna Bache-Wiig har et møte med justisministeren som egentlig ikke har tid, fordi han er midt i en treningstime på et treningsstudio med utsikt over hele Oslo.
Anna sier at hun har noe han må se nå, eller så trykker de det, og viser ham bildene av ham i mistenkelig intime situasjoner med enkefru Haugen, samt et dokument med både hans og Dennis’ underskrift på.
Ministeren benekter alt og sier han vil snakke med Nils Ole Oftebro, før han stormer ut av treningsstudioet.
– Jada, bare finn en forklaring, du! roper Anna etter ham og smiler triumferende for seg selv.
På flyet til Bergen møter Lena ingen ringere enn Junior, som på egenhånd har bestemt seg for å finne ut hva slags muffens som foregår i byen blant de syv fjell.
Lena insisterer på at Junior må ringe hjem og fortelle hvor han er.
I Oslo oppsøker Jon sin far Terje, og vi får vite at boken Junior har gått rundt med er Terjes avdøde kones dagbok. Og den vil Terje ha tilbake.
– Junior er en tjuv, akkurat som sin far, sier Terje.
– HEI! brøler Jon. – Du aner ikke hva du snakker om.
– At din bror…
– Ikke bland meg inn i dette.
– Så du er skyldfri? sier Terje mildt og lener seg tilbake i skrivebordsstolen sin. Han ser lenge på Jon, så setter han inn nådestøtet: – Jeg. Tror. Jeg. Ler. Meg. I. Hjæl.
Lena og Junior har kommet frem til Handelshøyskolen, og Lena ber om å få se studentarkivene.
I motsetning til Mona på Autoco er Handelshøyskolens resepsjonsdame ikke særlig serviceinnstilt, og sier at Lena og Junior må ha konsesjon fra Datatilsynet for å slippe inn i arkivrommet.
Junior demonstrerer uventet handlekraft ved å si at han er researchansvarlig for sin fars 55-årsdag, og at faren var elev ved skolen.
– Og du heter? spør resepsjonsdamen mistenksomt.
– Lund, svarer Junior.
– Sønnen til Helge? utbryter resepsjonsdamen begeistret. – Ja, men da er det bare å gå ned trappen til høyre hvor formannen i studentforeningen vil hjelpe dere med alt dere trenger!
Journalister og andre på jakt etter hemmelige dokumenter har mye å lære av «Mammon».
Formannen i studentforeningen spilles av en fyr som spiller studentformann slik han forestiller seg at en ung og stein Keanu Reeves ville spilt studentformann, og de tre har en liksom-kul ping-pong-samtale om foreningen, studentlivet, arkivet og tidligere elever jeg ikke har krefter til å gjengi.
Formannen forsvinner velsignet raskt etter å ha invitert Lena og Junior på foreningsfest, og Lena ber Junior finne alle papirer som har med faren, Haugen og Gisle å gjøre.
Jon svinger innom Aftenavisen, hvor han havner i en forutsigbar krangel med Anna og Budbringeren (beklager at jeg feilaktig har omtalt ham som Postbudet tidligere) om enkefru Haugen, Dennis, justisministeren og Jons nye kilde Mumlemannen Gisle.
– Kan du ikke gå og plage noen andre ’a? ber Budbringeren, så Jon går inn til Nils Ole i stedet.
– Broren min og Haugen var innblandet i noe som går 30 år tilbake, forklarer Jon. – Kanskje også Dennis, men jeg vet ikke. Jeg skal møte Gisle senere, så vent til i kveld med saken.
I samme øyeblikk kommer sjefredaktøren inn og vil vite hva Jon gjør der.
– Det samme spør jeg om, ler Nils Ole nervøst og Jon benytter anledningen til å stikke.
Sjefredaktøren ser lenge på Nils Ole, så lenge at vi skal forstå at han på ingen måte liker Nils Ole som person, som journalist, som nyhetsredaktør eller som noe han i det hele tatt vil være i samme rom som.
– I går protesterte du mot meg for siste gang, sier sjefredaktøren. Han lener seg frem og stirrer Nils Ole intenst inn i øynene.
– Jeg har forsøkt å se inn i din sjel, Nils Ole, og jeg blir ikke klok, hvisker han truende.
Nils Ole trekker på skuldrene. – Du har forsøkt å fjerne meg før.
Sjefredaktøren smiler ondt.
– Og nå har jeg lykkes, sier han. – Ikke vil lykkes, men H.A.R. lykkes.
– Jøss, du kan stave, sier Nils Ole tørt.
– Du slutter på grunn av alder, sier sjefredaktøren. – Gå i stillhet og du beholder pensjonen.
Han koster på seg nok et ondt smil før han går.
Nils Ole ringer Jon og sier han har til klokken 20.
Jon møter enkefru Haugen og sier at VG og Aftenavisen vil at hun skal benekte forholdet hun har til justisministeren fordi de vet det er sant. Hun forteller at det har vært innbrudd på mannens kontor. Jon sier at VG og Aftenavisen ikke driver med innbrudd og ser seg dramatisk rundt.
Kan innbruddstyvene være i nærheten akkurat nå?
Han ber enkefruen om å reise til et annet land, sjekke inn på hotell og bruke falsk pass. I forbifarten ser han ikke den mistenkelige mannen som har stått tre meter unna dem gjennom hele samtalen.
Lena og Junior finner gamle studentaviser med saker hvor Anders har anklaget medstudenter for juks.
De blir avbrutt av studentformannen som forteller at en professor gjerne vil møte dem fordi Junior er Helge Lunds sønn.
Professoren tar entusiastisk imot dem på sitt kontor, og Junior skrøner litt om hvordan det er å ha Helge Lund som far.
Professoren smiler.
– Du er sønnen til Anders, sier han.
Junior og Lena blir bleke.
– Anders var en av de flinkeste, flinkere enn Helge, sier professoren. – Anders ville aldri blitt tatt hvis han hadde stjålet noe.
Vi må derfor anta at Helge Lund ville blitt tatt om han hadde gjort det samme.
Lena viser frem et studentavisutklipp med et bilde av Haugen, Anders, professoren og Gisle.
– Tror du jeg skjuler noe? spør professoren. – Du jobber i Økokrim.
Professoren reiser seg og holder en monolog om venners venner og makt og informasjon og råtne epler kontra friske epler, og avslutter med at han dessverre ikke kan hjelpe dem fordi de friske eplene har talt.
Men når han følger dem til døren har han likevel en kryptisk hjelpemelding:
– Let blant de som ikke er der.
Lena ser bestemt ut i luften.
– Dette handler like mye om hvordan som hvem, konkluderer hun.
I Oslo tar Jon flere forskjellige t-baner for å riste av seg eventuelle forfølgere før han skal møte Gisle. Som i virkeligheten ser alle passasjerene suspekte ut, der de sitter og forsøker å unngå øyenkontakt med de andre ombord.
Til slutt går Jon av på Tøyen, og når han kommer opp på bakkeplan står han på flytogperrongen på Oslo S. Utbyggingen av t-bane-nettet i Oslo har foregått i imponerende tempo, må jeg si.
Jon stiller Gisle en rekke spørsmål han ikke får svar på, som «hvem står bak?» og «hva i alle dager er det som foregår?», men da han endelig nevner at Haugens siste ord var Abraham løsner Gisle.
Og som alle livredde kilder med informasjon som kan true rikets (og egen) sikkerhet tar Gisle seg tid til å sitere Søren Kierkegaard.
– Visste du at Kierkegaard kalte Abrahams offer det store spranget? sier Gisle. – Offeret handlet ikke om lojalitet, men vilje. Og Abrahamspakten handler om at vi ikke var villige til å ofre våre barn.
– Og nå da? spør Jon, som om det Gisle akkurat har sagt gir noen som helst form for mening.
– Nå ruller snøballen og den er umulig å stoppe, svarer Gisle.
– Hvem truer barna? spør Jon.
– Jeg må gå, du kan skrive hva du vil, sier Gisle.
Jon går rett inn hundre prosent rendyrket overspill-modus og brøler:
– DU SKAL FAEN BLI HER! JEG SKAL IKKE SKRIVE NOE OG DU KAN BEHOLDE ALLE DE DUMME PENGA I DEN STORE JÆVLA VERDEN MEN DU SKAL FORTELLE MEG OM BROREN MIN!
– Jeg har ikke sagt noe, mumler Gisle og kikker bortover perrongen. Et flytog dundrer inn på stasjonen uten å tegn til å stoppe.
– Dette er mitt tog, sier Gisle.
Og hopper foran flytoget.
Som selvfølgelig kjører videre uten å stanse.
Jon stirrer lamslått/forskrekket/sjokkert bort på den andre siden av perrongen, hvor han oppdager at det står to menn og tar bilder av ham.
Jon løper over sporene (hvor det ikke finnes så mye som en fiber igjen av Gisle) og fortsetter overspillet sitt:
– HVA FAEN GJØR VG HER?? HVORDAN VISSTE DERE AT JEG SKULLE VÆRE HER??
– Hvordan visste du det? Du har vært til stede ved tre selvmord, svarer VG.
– Slutt med det der! Jeg er ingen nyhet, jeg er journalist! roper Jon og løper sin vei, som jo gode journalister gjør.
Han løper rett til Nils Oles kontor hvor de begge stirrer alvorlig på VG-netts sak med bilde av Jon, Svigerinnen og den døde Haugen fra Hurum-stranden.
– Det er de som har lekket det, sier Jon.
– Hvem?
– Jeg vet ikke. Du må hjelpe meg, bruke avisen.
– Jeg har fått sparken, sier Nils Ole. – Dette avishuset er ikke lenger din venn, ikke min, heller.
På skjermen er det også bilder av Jon og Svigerinnen under overskriften HAR HATT ET FORHOLD.
Jon løper hjem til svigerinnen og sier at hun ikke må lese nettavisene, noe hun øyeblikkelig gjør.
Før de får kranglet ordentlig om hva som skjer, ringer det på døren. Det er Kripos, som sier at Jon bør bli med dem, hvis ikke arresterer de ham.
Junior og Lena er på fest med studentforeningen, og har nok en koko-samtale med han som spiller studentformann slik han forestiller seg at en stein og ung Keanu Reeves ville spilt studentformann.
I studentforeningens bar står det et tv-apparat, og siden det er fest har bartenderen valgt en musikkanal.
Neida. Siden «Mammon» er en NRK-produksjon har bartenderen selvfølgelig valgt Dagsrevyen og slik får Junior og Lena vite at Jon har blitt arrestert.
– Vi må hjem nå, sier Lena.
I et avhørsrom vil Kripos vite hva slags forhold Jon har til penger.
Lærer de sånt på Politihøyskolen, mon tro?
– Jeg får lønn, svarer Jon.
– Hvorfor har du konto i Sveits på flere millioner? spør Kripos og gir Jon et papirark som viser at Jon har en millionkonto i Sveits.
Mens Jon stirrer målløst på arket nærmer Aftenavisens sjefredaktør seg et nervøst sammenbrudd.
– Vi må røyke ut det han har gjort, hvis ikke går avisen under, sier han til Anna.
– Jon er ikke denne avisen, sier Anna.
– Hvorfor dør folk rundt ham hele tiden, for faen? spør sjefredaktøren.
Anna ser bekymret ut i luften og hvisker:
– Han har det ikke bra nå, ass’…
Terje er i ferd med å bytte Abraham-maleriet med et mer generisk maleri av Jesus. Da håndverkerne har plukket ned bildet bryter de forbauset ut:
– Hei, dette må du se, ass’!
Nederst på baksiden av Abraham-maleriet har noen skrevet MÅ GUD TILGI OSS, tegnet tre kors og tallene 22.10.
Terje tar med seg bildet til Svigerinnen og sier at siden Junior har stjålet alt annet fra ham kan han ta dette også.
– Var det noe råttent i Anders fikk han det fra deg, freser Svigerinnen.
– Da har det gått gjennom ditt kjød og inn i ditt avkom, sier Terje kaldt. – Kos deg med bildet. Særlig med baksiden.
Han løfter høflig på hatten og går.
Svigerinnen ruller ut maleriet og gisper sjokkert da hun ser hva som står på baksiden. Hun ringer øyeblikkelig til Junior og ber ham komme hjem.
– Kommer med fly i morgen, mamma, sier junior.
På Kripos er det god stemning. Aftenavisen har nemlig lovet dem alt de har av opplysninger om Jon personlig og om Jons arbeide hvis Kripos kan holde Jon innesperret et døgn til.
Og til tross for at Kripos i et anfall av virkelighetsorientering mistenker at det må ligge noe mer bak dette tilbudet enn at Aftenavisen misliker Jon, bestemmer de seg for å plassere Jon på glattcelle.
– Dere har ingenting, protesterer Jon.
Da Kripos likevel lukker celledøren vipper Jon over i overspill-land igjen:
– HEI! DERE HAR INGENTING!
Hjemme hos justisministeren ber ministeren sin kone om ikke å lese avisen, noe hun er i ferd med å gjøre. Der får hun vite at justisministeren har hatt et forhold til enkefru Haugen og bedrevet muffens med landets finanselite.
Stabssjefen instruerer justisministeren før pressekonferansen at ministerens offisielle forklaring på hvorfor han går av er på grunn av familien.
Justisministeren går opp på podiet, ser ut over flokken av journalister og finner sin indre Nixon:
– Jeg er en justisminister utsatt for justismord og trekker meg ikke!
Økokrimsjef Andrine Sæther får overraskelsesbesøk av Dennis Storhøi, som for å vise hvor avslappet og kul han er setter seg overskrevs på en stol uten å snu den.
– Ministeren er uskyldig, jeg kan bevise det, sier Dennis. – Haugen har forfalsket underskrifter.
– Da havner jo vi i et bedre lys og det er vi ikke bortskjemt med, sier Andrine fornøyd. – Du har ikke noe jeg kan arrestere deg for, da?
– Ikke ennå, smiler Dennis og går.
På Værnes må Lena på do, men siden hun er engstelig og paranoid, insisterer hun på at Junior må bli med. Han sier ja til det, men ber om å få vente utenfor.
Lena tisser uten problemer, men når hun kommer ut er selvfølgelig junior borte.
– Noen menn kom og tok ham til parkeringshuset! roper en flyvertinne fra Norwegian.
Typisk Norwegian. I stedet for å forhindre at noe uheldig skjer, kommer de for sent med informasjon om at noe uheldig har skjedd.
Lena løper gjennom parkeringshuset helt til hun kommer til en ledig plass.
Der ligger Juniors blodige skjerf.
Klipp til Jon på glattcelle.
Klipp til Nils Ole som pakker ned kontoret sitt.
Klipp til Dennis som kjører vekk fra Økokrim.
Klipp til justisministeren som intervjues.
Klipp til Junior som ligger bakbundet i en bil.
Neste uke: Jon blir anklaget for å ha tipset Se & Hør om at Tone Damli venter trillinger, hvorav den ene har ukjent far, svigerinnen går hvileløst rundt i huset på jakt etter flere post-it-lapper, Jernbaneverket stenger Oslo S da noen finner benrester i spor to og alle tror det er bevis på et tusen år gammelt vikinggravkammer, Anna og Budbringeren blir uvenner over bruken av «da» og «når», Dennis inviterer Nils Ole på en øl og de blir så fulle at de fremfører hele «My Fair Lady» nakne i baren på Lorry.
