«Mammon» har tatt de mest uventede og bisarre vendinger.
De fleste har funnet sted i selve serien, men noen har dryppet ut i det virkelige liv – eller i hvert fall ut i mainstream-media, som for noen tilsvarer en slags virkelighet.
Nå skal jeg ikke bruke så mye tid på fru Strømdahls vulkanske utblåsning mot meg personlig i Dagbladet, jeg bare noterer meg at det å omtale lesber som «sinte, små menn» åpenbart er det verste til og med gamle homser kan komme opp med.
Og som vanlig må jeg da ty til en lett omskrivning av den klassiske replikken fra «Carwash» (1972):
– Jeg er mer mann enn du noen gang vil få, og mer mann enn du noen gang vil bli.
Men nok om det.
Det er «Mammon» det skal handle om, og vi er kommet frem til episode tre.
En rask oppsummering av det som har skjedd så langt:
Ifølge Aftenavisen-journalist Jon Øigardens hemmelige kilder har Jons finansbror underslått et par millioner fra Hydro, og broren begår derfor selvmord i garasjen sin etter å ha fortalt Jon at Jon ikke vet alt.
Økokrim-Lena avslører at Jons hemmelige kilde er broren.
Knust av dette begynner Jon å jobbe i sporten.
Fem år senere får Jon og brorens enke en eske med instruksjoner fra broren om å dykke i fjorden utenfor Hurum, hvor en bil plutselig kjører av veien og lander på samme sted. Føreren av denne bilen, Haugen, en finansmann som også er i ferd med å bli anklaget for økonomisk muffens av Aftenavisen, blir reddet av Jon, men roper «Abraham!» og blåser hodet av seg selv før Jon og brorens enke får spurt hva i alle dager det betyr.
Men Jon har ikke bare jobbet i sporten, han har også laget veggkonspirasjonskunst som viser at det ligger noe mer bak brorens og Haugens selvmord, noe som henger sammen med altertavlen i kirken til Jons prestefar Terje Strømdahl, samt et Alfred E. Neuman-lignende maleri av Haugens sønn, og bibelverset 22.10, som viser seg egentlig å være datoen disse selvmordene har blitt begått på.
I tillegg blir Jon overfalt i sin egen leilighet av en mann i finlandshette, noen har dyppet et bilde av Jons nevø i blod og plassert det i Jons kjøleskap, og Økokrim-Lena (som også er Jons kjæreste eller eks-kjæreste) er enten på Økokrimsjef-Andrines side, eller later som hun er, mens nyhetsredaktør Nils Ole Oftebro blir overkjørt (ikke bokstavelig) av sin sjefredaktør, og en trio Aftenavisen-journalister graver i arkivene til et meglerhus hvor nok en finansmann, Dennis Storhøi, muligens har tjent mistenkelig mange penger på noe – vel – muffens.
Det har også foregått en debatt ute i virkeligheten om at det er vanskelig å forstå hva skuespillerne faktisk sier, men serieskaperne har avfeid dette med at det er et bevisst kunstnerisk valg og noe vi bare må leve med.
Sånn – noenlunde oppdatert, tror jeg, før vi gyver løs på episode tre.
Jon, svigerinnen og nevøen ser seg nødt til å gjemme seg hos fru Strømdahl, siden ingen – ikke engang vi – vet hvem som kan være etter dem.
Mens fru Strømdahl forklarer hvor det finnes ekstra tannbørster og håndklær, kjører Jon ut til sin fiendtlige kollega, som jeg endelig har skjønt er Anna Bache-Wiig, og sier han må vise henne noe.
Etter uttrykkelig å ha fortalt Jon at hun verken vil, kan eller får lov til å jobbe med ham, blir hun med. Selvfølgelig.
De drar hjem til Økokrim-Lena, som ber dem småprate i ti minutter slik at hun i ro og fred kan hacke seg frem til hvilke kilder som fôret Anna med tips om Haugens muffens.
Ja, for det er jo akkurat det denne serien trenger akkurat nå – småprat.
På den annen side er det jo nyttig, siden dette er en serie hvor det som skal gi mening er noe som allerede har skjedd og som vi ikke under noen omstendighet har kunnet gjette oss til. Som for eksempel at Jon og Økokrim-Lena var kjærester til de ble enige om at Jon måtte dumpes, men at dette ifølge Anna kan ordnes om Jon kvitter seg med de to tingene som irriterer folk mest.
– Jaha, og hva er det, da? spør Jon.
Akkurat i det dette skal avsløres roper Lena at hun har funnet kildene.
– Det må du finne ut selv, sier Anna til Jon.
Å, men i himmelens navn og rike…! Hvis serieskaperne hadde brukt mindre tid på sekvenser hvor folk kjører bil i stedet for å sende sms for å avlevere beskjeder, hadde det vært tid til å bruke ti sekunder på en drepende replikk om Jons mangler som kjærester.
Økokrim-Lenas hacker-raid viser at kilden til Haugens muffens er – trommehvirvel…
HAUGEN SELV. Akkurat som at Jons bror var kilden til Jon.
– Men hvorfor tok han livet sitt? spør Anna.
– Han ville bli avslørt, sier Jon triumferende, eller i hvert fall så triumferende som en journalist som ikke aner hvem sine egne kilder er kan være. – Broren min gjorde det samme.
– Broren din? spør Anna, som om hun for første gang har hørt at Jon har en bror, langt mindre en som begikk selvmord.
– Ingen etterforsker et selvmord, sier Jon dramatisk.
Nå skulle man tro at disse opplysningene ville føre til en lengre samtale om hvem, hva og hvorfor – dette er tross alt gravende journalister midt i en svært alvorlig og komplisert sak – men det er tre episoder til å skulle smøre dette bisarre plottet utover, så Anna sier det eneste naturlige:
– Jeg må gå. Møt meg i morgen klokken 12.
Noen nærbilder av skuespillere som stirrer intenst/dramatisk/fortvilet/ettertenksomt ut i luften nå, så er vi i dagsåpeland.
Etter at Anna har gått sier Lena til Jon at hun likevel kan åpne en fil hun til Anna sa var ødelagt.
Det er en video av en liten gutt på barnerommet sitt, og han blir filmet gjennom vinduet med et ustødig, og dermed suspekt, kamera. Den lille gutten vifter med små kosedyr og sier «pappa», enten til den som filmer eller til en pappa i et annet rom.
Plutselig tar barnerommet fyr, gutten hyler høyere etter pappa, men noen sekunder senere er rommet overtent og vi må anta den lille gutten har omkommet.
Jon og Lena bryter sammen i sjokk og vantro, river seg gråtende i håret over å ha vært vitne til noe som grusomt og umenneskelig. I hvert fall ville de har gjort det hvis serien hadde hatt et snev av menneskelig troverdighet.
I stedet lurer Lena på hvem gutten er i samme tonefall som man spør etter nærmeste Rimi, og Jon svarer «vet ikke» i samme tonefall som om han ikke kunne bry seg mindre om hvor nærmeste Rema er.
Lena ber Jon gå, og når han har forlatt rommet bryter hun sammen i gråt – over gutten som brant inne? Eller er hun fremdeles rystet over at noen hadde tatt på lykkesauen hennes i første episode (en sau jeg i ettertid har kommet frem til må ha vært et lam, i en slags forlengelse av Lena som Clarice Starling der hun jogget gjennom skogen lik åpningen i «Silence of the Lambs». Men om det betyr noe, er jo en annen sak).
På prestegården har svigerinnen tatt seg tid til å telle at det finnes 14 bilder av Jon, men bare ett av broren.
– Jeg tror ikke vi trenger å bo her, sier Jon, før vi klipper til justisministeren som stirrer blekt på seg selv i baderomsspeilet.
– Ingen kan gjette at noen vil skyte seg, sier kvinnen som ligger i sengen hans, før vi klipper til justisministeren som setter seg i en bil mens hans personlige rådgiver (hvis skuespillerteknikk fremdeles består i ha åpen munn selv når han ikke sier noe) insisterer på at det er lurt å være forberedt, før vi klipper til Aftensavisens redaksjonslokaler hvor Anna henger opp en forside fra VG som har avslørt at justisministeren var Haugens forlover.
Sjefredaktøren braser inn og slenger flere eksemplarer av VG-forsiden på bordet, som om antallet eksemplarer han kan slenge frem demonstrerer poenget bedre.
– Dette er grunnen til at de selger flere aviser! bjeffer han.
– De har jo større opplag, forsøker hipsteren seg.
– Ut! brøler sjefredaktøren til hipsteren. – Nei, forresten, stå der.
– Dette er en pyrrhosseier for dem, sier Anna Marie, som har som motto å bruke minst ett fremmedord hver dag, uansett om noen på vet hva det betyr eller ikke. – Det er derfor vi jobber her og ikke der, legger hun til. – Vi jobber med ordentlige nyheter og ikke liksomnyheter.
Ja, hvis ordentlige nyheter er å trykke saker hvor ingen, verken journalisten som skriver saken eller redaktøren som godkjenner den, aner hvem kildene de får informasjon er.
Og egentlig burde VG være surere enn Mammons manusforfattere og skuespillere over måten de omtales på. Jeg håper VGs forsidedesignere lurker rundt i serieskapernes hager med balltre – det finnes russeaviser med bedre formsans enn Mammon-menneskene.
– Her gjelder det å ha 3000 prosent fokus, sier sjefredaktøren.
– Vi må alle muligheter åpne, sier Nils Ole.
Det bør nok vi som ser på også ha, siden det som har skjedd ikke henger sammen med det som skjer og neppe det som skal skje, heller.
– Men hold dere unna Jon, sier sjefredaktøren. – Han har vi advokater til å ta seg av. Sånn, kom dere ut.
Kom dere ut? Det er da redaksjonens lokale og ikke sjefredaktørens kontor?
Men det er jo sånn man sier i amerikanske serier når man skal avslutte en scene på macho vis.
– All right, get outta here!
I presteboligen, som er så stappfull av saker og ting at den utmerket kunne vært med i en episode av «Ekstreme samlere» på TV3, kommer nevøen over en stabel med konspirasjonsnotater (det vil si, skriblerier uten mening, men med Abraham skrevet i store bokstaver innimellom), samt en kunsthistoriebok oppslått på nettopp et maleri av Abraham idet han er i ferd med å ofre sin sønn.
– Hva vet du om Abraham? sier fru Strømdahl, som har rukket å snike seg inn i rommet uten at nevøen har sett det. Eller, han kan jo ha stått der hele tiden – i dette rotet kunne han lett forveksles med en av de mange bisarre pyntegjenstandene.
– Abraham er stamfar til både kristne og jøder og muslimer, svare nevøen.
– Da er det ingen grunn til at du skal rote i mine personlige papirer, sier fru Strømdahl, og fortsetter: – Jeg burde advart deg: jeg er prest og eneboer, og programmert til å bruke store ord, store bokstaver.
(Som perfid, kanskje? Knis. Unnskyld, jeg kunne ikke la være. Men i motsetning til hva fru Strømdahl måtte mene, dette handler ikke meg, altså, så tilgi meg denne infantile digresjonen.)
Er han eneboer, forresten? Var det ikke en kone der i første episode? Kanskje hun leste resten av manus og sa «oj, jeg kom på at jeg har en viktig avtale på et annet kontinent!» og stakk.
Likevel, nevøen og fru Strømdahl rekker å bonde et par minutter over frokostbordet, hvor fru Strømdahl lover å fortelle mer om nevøens far når de blir bedre kjent.
Klipp til at noen ser Jon gå inn i bygården sin.
Klipp til at Jon finner to menn foran konspirasjonsveggen i leiligheten sin, som han øyeblikkelig filmer med mobilen sin.
– Sånn. Nå er det bare å trykke send, sier han truende til de to mennene.
– Skal du ringe politiet? sier den ene. – Vi er politiet.
Klipp til Jon på et avhørsrom. Politimannen slenger en mappe på bordet.
– Hvorfor valgte Haugen å bruke deg som gråtepute? spør han.
– Jeg snakker ikke om kildene mine selv om de er døde, svarer tøffe-Jon.
– Vi vet at du er full av dritt, sier politimannen og åpner mappen, hvor telelinsebildet av Jon og svigerinnen på stranden med den døde Haugen er det første som åpenbarer seg.
– Hvem er kvinnen på bildet? spør politimannen.
– En kilde, svarer Jon.
– Det er svigerinnen din, sier politimannen.
– Ja, og hun er en kilde, sier Jon, som aldri snakker om kildene sine.
– Og hun har ingenting med dette å gjøre. Hvis dere trekker henne inn i dette for å lage et slags show kommer dere til å få langt mer oppmerksomhet enn dere noen gang har drømt om!
Ha! Den satt, tenker jeg! Det er slike replikker som får politifolk til å – vel – skjelve i buksene, for å bruke et uttrykk serieskaperne sikkert vil sette pris på.
Men politimannen er ikke – øh – tapt bak en vogn når det gjelder truende replikker.
– Å, hva har du tenkt å gjøre? Gi oss gult kort? Du jobber i sporten.
– Dere stiller ikke riktig spørsmål, sier Jon.
– Som er?
– Hvem har tatt bildet?
– Hvem har sagt at vi ikke vet det?
Akkurat idet vi kan få svar på dette, kommer Andrine Sæther inn, og vips! er Jon ute av forhørsrommet.
– Det er jo noen som vil deg vondt når de sender bilder og teorier til de to største kjendisjegerne i Kripos, hm? sier Andrine og fortsetter: – Magefølelsen min sier at du er dårlig på forhold, men det betyr ikke at du er en skurk for det, og magefølelse er jo ikke akkurat Kripos sin sterke side.
– Hva tror du, da? spør Jon.
– Det jeg tror sier jeg ikke til journalister, svarer Andrine strengt.
Personlig fantasi: at det snart dukker opp en scene hvor de involverte faktisk snakker med hverandre om hva de vet, fremfor å plukke setninger fra tilfeldige episoder av «Law & Order» eller «Criminal Minds».
Men som nevnt – det er tre episoder igjen…
Klipp til Økokrim-Lena som har brukt tiden sin på å printe ut bilder av små gutter, og som når Jon kommer innom forklarer at hun søker i nasjonale og internasjonale baser etter savnede, men ikke har kommet noen vei (noen Garcia er hun åpenbart ikke).
Men det er IKKE Haugen som har stått bak noe av denne elektroniske kommunikasjonen, siden han da satt i avhør – i tillegg har noen brukt mailen hans etter at han var død.
Dette gir mening for Jon, som kysser lena entusiastisk i pannen.
– Jeg kysser den deilige hjernen din fordi den fortjener ros! roper han og løper ut.
Jon møter Anna, som er den første i denne serien som sier noe som faktisk gir mening:
– Du kunne ikke ha skiftet jakke, da?
Men la oss ikke være smålige, la oss være takknemlige over at det bare tok fem år før Jons åpenbart tynt utstyrte garderobe ble et tema.
De skal treffe Dennis Storhøi (som dukket opp i arkivet til meglerhuset i forrige episode, i tilfelle du hadde glemt det), for han tjente suspekt mye penger under finanskrisen takket være kontakter helt inn i regjeringskvartalet.
– Og Dennis er smart, så la meg snakke, sier Anna.
Dennis er i hvert fall larger than life!
Han ankommer møtet i Kill Bill-gul treningsdress, gneldrer vittigheter om livet i alminnelighet, siterer Baudelaire, serverer kaffe og småkaker og synes absolutt upåvirket av at navnet hans er dratt inn finans- og selvmordsskandaler.
Den påfølgende samtalen mellom Anna, Jon og Dennis lyder omtrent slik:
– Dennis, du har jo…
– Hemmeligheter?
– Nei, jeg mente…
– Kontakter?
– Hva med…
– Overblikk?
– Kjenner du…
– Politikere?
– Nei, jeg mente…
– Metoder?
– Nei, hva med…
– Kontakter?
– Unnskyld, jeg må ta en telefon.
Eller noe sånt. Etterpå er uansett Anna storfornøyd, for samtalen beviste hinsides enhver tvil at Dennis lyver.
– Hva har skjedd med deg? spør Jon, for Anna er tydeligvis en annen enn den han trodde hun var, noe vi bare må godta, enda vi ikke har sett henne være noen andre enn en journalist som snakker i halvferdige setninger.
Anna ser kaldt på Jon.
– Hvis du tror at jeg er dum, er det fordi jeg spiller dum.
Hm. Å spille er vel å ta litt hardt i.
Jon ringer til Økokrim-Lena som har funnet ut noe om e-posten ingen vet hvem er fra, men jeg aner ikke hva hun sier fordi lyden er dårlig, et kunstnerisk valg fra serieskapernes side, som vi vet. Men det har noe med en invitasjon til en fest å gjøre, som også svigerinnen er invitert til, og etter mer mumling via mobiltelefon gir svigerinnen etter og sier at Jon også kan være med på denne festen til tross for at det må være over hundre gjester der.
– Men det er det eneste sporet jeg har, sier Jon.
Klipp til Ekstreme samlere presteboligen hvor nevøen fremdeles roter rundt i fru Strømdahls hemmelige notater og finner en dagbok.
Klipp til hipsteren som finner et dokument med underskriften til Dennis Storhøi og justisministeren på, som Anna insisterer på at han skal smugle ut.
– Jeg blir så ivrig at jeg tror jeg føder! jubler hun til Nils Ole.
Klipp til Jon og svigerinnen som sirkulerer på fest.
Klipp til Aftenavisens redaksjon, hvor sjefredaktøren har et ett år gammelt bilde av den norske justisministeren arm i arm med enkefru Haugen, hentet fra en italiensk avis, som jo ofte tar bilder av norske justisministre på politisk besøk i Ungarn.
Nils Ole og Anna protesterer mot at bildet skal på trykk, siden Aftenavisen (i motsetning til VG, må vi anta) ikke er en sladreavis.
– Det er ikke dette vi har jobbet for! roper Anna.
– Dette er politikk og moral, og justisminister har ikke moral, sier Postbudet irritert.
– Dette finnes en riktig rekkefølge, og det finnes en gal rekkefølge! Historien vil ikke være nådige mot oss hvis vi velger det siste!
Trusselen om å bli fremstilt dårlig i historien får sjefredaktøren til å gi etter, og det blir bestemt at den andre saken (den om Dennis og finansskandaler og regjeringskontaker) skal trykkes først.
Et nærbilde av Postbudet viser at han på ingen måte setter pris på dette.
– Now, get outta here! snerrer sjefredaktøren.
På festen flørter Dennis og Jon med hverandre i halve setninger om veldedighet og gravejournalistikk.
Klipp til presteboligen, hvor fru Strømdahl kommer hjem til tomt hus og oppdager at nevøen har strødd barndomsbilder av Jon og broren rundt på gulvet.
Klipp til festen, hvor en skrulle ved navn Fredrik i hvitt silkeskjerf introduserer Dennis som sier at inntektene fra kveldens fest går til en barnelandsby i Malawi, som han allerede har gitt ti millioner kroner til.
Jon kikker seg mistenksomt rundt i håp om at han med det blotte øye kan avsløre hvem det er som har sendt epost i avdøde Haugens navn.
Klipp til fru Strømdahl som kjører rundt i byen jakt etter den forsvunnede nevøen.
Jon tar ordet under veldedighetsfesten og holder en tale om lojalitet og offer, og fordi han er en slik enestående ordsmed, klarer han til og med å få inn fortellingen om Abraham. Dette får gjestene til å stivne – men hvorfor? Fordi de ikke forstår hva i alle dager han mener? Eller fordi de alle vet hva kodeordet Abraham betyr?
Klipp til at noen tar telelinsebilde av justisministeren som tar et kjærlig farvel med enkefru Haugen.
På festen får Jon en lapp hvor det står at han skal gå ut på kjøkkenet om ti minutter.
Der venter en svenske med et skurkeaktig arr i fjeset, som forteller at Jons bror var en tyv som tok livet av seg fordi han var feig.
– Du er patetisk, sier svensken.
– Mer enn det, siden du er virker provosert, sier Jon og snur seg for å gå.
Dette får svensken til å gå til angrep på Jon, og en kort slåsskamp følger. Kort, fordi Jon som alle andre journalister vet å denge navnløse svensker til de ligger ubevegelige på gulvet.
Så ringer Jons mobil, noen sier truende «mumlemumlemumle» og at Jon må lete 25 år tilbake i tid. Men den mumlende ringer fra en fasttelefon i samme bygg, så det tar ikke lang tid før Jon oppdager ham. Den mumlende kaster fra seg røret og løper av gårde med Jon hakk i hæl, men ikke hakk i hæl nok, for den mumlende rekker å kaste seg inn i en bil og brøle avgårde med hvinende dekk.
Heldigvis står Økokrim-Lena utenfor og har notert bilnummeret. Hvordan hun visste at den mumlende skulle løpe ut akkurat den bakdøren er bare nok et av Mammons mysterier.
Svigerinnen kommer også til, slik at Jon kan få forklart at han og Økokrim-Lena og svigerinnen er på samme parti, før han ber dem vente slik at han kan gå inn igjen og finne ut hvem som eide bilen. For det kan jo ikke hacker-Lena finne ut, selvfølgelig.
Jon blir stoppet av en danske som sier at noen vil snakke med ham, og fører Jon inn i en bakgate hvor han uten omsvøp blir banket opp av tre menn.
Svensken fra kjøkkenet dukker også opp. Han lener seg over Jon og hvisker:
– En av de viktigste tingene man kan kjøpe for penger: vold.
Klipp til den mumlende som låser seg inn i sitt designlekre hjem. Han bytter simkort på mobilen og ringer til noen for å klage på at ingen gjør jobben sin.
Men han er ikke alene.
I en av designlenestolene sitter det en danske, som lavt og truende sier at den mumlende bare skulle ringe i nødstilfelle og at den mumlende åpenbart ikke forstår hvor alvorlig det de holder på med er.
– Min jobb er å gjøre grusomme ting, hvisker dansken (slemme hvisker i tv-serier), og for å understreke hvor slem han er, tar han langsomt en bit av et eple.
– Har du ikke barn å ta deg av? hvisker han så, og går.
Den mumlende løper opp i andre etasje, hvor en liten pike ligger urørlig i sengen sin.
Sover hun? Er hun død?
Klipp til Anna som henger opp et telelinsefoto av justisministeren og enkefru Haugen, før vi klipper til fru Strømdahl som kjører bil, før vi klipper til nevøen som står med en bok ved farens grav, før vi klipper til Økokrim-Lena og svigerinnen som fremdeles venter på Jon uten å vite at han ligger mørbanket i bakgaten noen meter unna.
Neste uke: Jon oppdager at har en halvbror, fru Strømdahl går tom for bensin, vannet til Anna går akkurat idet Dennis skal til å si «mener du…?», justisministeren viser seg å være en kvinne, Nils Ole brøler «faen!» og Postbudet havner på London Pub etter en fyllekule med hipsteren.
Og noen har tatt et telelinsebilde av det hele.
