Vi befinner oss fremdeles ved vannkanten ute på Hurum, hvor dagens forside, Haugen, har gått fra å være interessant intervjuobjekt til simpelthen død, etter at han skjøt seg selv i hodet foran øynene på nasjonens mest observante par: gravejournalisten Jon Øigarden og hans svigerinne Ingjerd.

Jon har bestemt seg for å spille dramatisk, ved å fremføre replikkene sine hakkete og litt åndeløst, som om han nettopp har løpt et stykke.

Ingjerd, derimot, er helt upåvirket av flyvende biler og sprutende hjernemasse.

– Vet du noe om ham? hakker Jon.

– Aldri sett ham før, gjesper Ingjerd likegyldig.

mammon1

– Abraham? Hørt det navnet?

– Det er bare menn som gjør sånn. Som er egoistiske og syke i hodet.

Et underlig sted å dra frem feministisk offer-teori, men så lenge hun ikke sier «hvite, rike menn» får vi holde ut.

– Han hadde ikke tenkt å gjøre dette, begynner Jon, men blir raskt avbrutt av Ingjerds Ottar-logikk:

– Ikke prøv deg, Jon. Anders hadde ikke tenkt på noe som helst det var derfor han skjøt seg.

– Anders advarte oss, puster Jon idet han kler på seg.

– Ja, og hva sier det mest om, snerrer Ingjerd. – Anders eller han der.

Jon styrer fælt med å få på seg boblejakken sin, mens politisirener uler i bakgrunnen.

– Hvem faen vet at vi er her nå? peser han.

– Hva faen er det du spør om? Tror du jeg har ringt? sier Ingjerd i noe vi må anta er en fortørnet tone, siden hun verken har rørt seg eller fortrukket en mine side Haugen blåste hodet av seg.

Hadde det ikke vært for de klønete plasserte banneordene og Jons hektiske pesing, er det ingenting i denne scenen som tilsier at noe svært uvanlig og svært dramatisk har skjedd.

Jo, forresten – Jon rister Ingjerd og ber henne stikke av.

– STIKK! brøler han.

Ingjerd tar med seg metallesken med alle bevisene og går.

Mens hun blir tatt bilde av med telelinse.

mammon2

Når politimannen forsøker å få Jon til å forklare hva som har skjedd svarer Jon:

– Jeg er journalist, så det kan jeg ikke si. Haugen var en kilde.

– Han er en død mann, med bakhodet skutt vekk, sier politimannen.

– Det endrer ikke at han var en kilde, sier Jon.

– Så jeg må lese det han sa i din avis, sier politimannen, mildt irritert – antagelig over å måtte si avis i stedet for nettavis.

Hjemme hos Ingjerd noterer vi oss at sønnen ikke har forandret seg på fem år. I forrige episode var han 16, nå er han 21, og ser akkurat likedan ut.

mammon3

Han vil vite hvor mor har vært, og mor lyver med den lettheten man gjør når man er utstyrt med replikker som ikke henger sammen med rollefiguren eller med resten av handlingen.

– Jeg har vært på kundemøte, måtte dele ut kjeft og banke i bordet.

Sønnen sier at Jons gamle Toyota står nede i veien.

– Jeg har ikke vært sammen med ham, men med fire andre kjekke menn, hvis du absolutt vil vite det, svarer Ingjerd med så mange tilfeldige sukk og pust og avslappede bevegelser at enhver løgndetektor ville implodert med et hyl.

Jon oppsøker Nils Ole hjemme, hvor fru Nils Ole servere middag, noe som gjør det umulig for gutta å snakke ordentlig sammen, for avisredaktørfruer liker ikke at mennene deres snakker business ved bordet.

Mennene går til slutt på toalettet hvor Jon kan fortelle Nils Ole at han kunne se i Haugens øyne at Haugen var redd for noe.

mammon4

Redselen kan ha sammenheng med at Haugen samtidig hadde en pistol i munnen, men nå skal vi ikke være for kjipe, og heller være åpne for at Jon er en så god journalist at han faktisk kan lese hva folk tenker og føler bare ved å se dem i øynene – pistol eller ikke pistol.

Jon vil jobbe med saken og ha fullt innsyn, men Nils Ole påpeker at ingen stoler på ham eller vil jobbe med ham.

– Jeg har heller ikke troverdighet lenger, sier Nils Ole.

– Fordi?

– Fordi jeg har gått god for deg før, du må finne noen andre som tror på deg.

Jon tar på seg den fem år gamle ytterjakken sin og går ut i høstmørket.

mammon6

Nils Ole tar en hemmelig telefon til noen og sier at de ikke kan ta sjansen på å la Jon jobbe alene på saken. Denne «noen» sier at han blir med på møtet i morgen.

Hjemme hos seg selv flytter Jon på noen bilder for å kunne fortsette på konspirasjonsveggkunsten sin. Både film- og tv-historisk er dette en sjeldenhet, da konspirasjonsveggkunst ofte synes å være ferdig idet vi som publikum kommer inn i historien.

Jon henger opp et bilde av sin avdøde bror Anders, så et av Haugen og mellom dem en lapp hvor det står ABRAHAM. Det mest imponerende er at han gjør dette uten tegnestifter eller skotsk tape.

Idet han er i ferd med ta frem en bok som sikkert er av sentral betydning, ringer Gjermund fra VG og vil vite hva han gjorde på stranden da Haugen tok livet av seg.

– Jævla dumt spørsmål, svarer Jon og legger på.

Han skal til å bla videre i boken, men da ringer det på døren.

Der står VG-Gjermund.

– Du er ikke en konkurrent, du er en nyhet! roper VG-Gjermund entusiastisk.

vg

Etter å ha forelest for VG-Gjermund hvor smakløst det er å skrive om selvmord, forteller Jon at Haugen ble presset til å begå selvmord.

– Tror du det eller vet du det? spør VG-Gjermund storøyd.

– Jeg vet det, svare Jon og dytter VG-Gjermund ut av leiligheten.

Sånn.

Nå kan han endelig rette oppmerksomheten mot den boken som var så viktig og finne den røde tråden mellom bildene av broren og Haugen og lappen med ABRAHAM på.

Neida. I stedet setter han seg i bilen og ringer til Terje Strømdal og spør hva som er sammenhengen mellom broren og Abraham.

– Kom innom i morgen, så skal jeg fortelle alt, sier Terje.

– Jeg kommer i kveld, sier Jon og legger på.

Så ringer Jon opplysningen for å få nummeret til Økokrim-Lena, men hun har hemmelig nummer, derfor må han ringe en venninne på Telenor som sier det ikke er lov til å gi ut hemmelige telefonnumre, så derfor gjør hun det.

I mellomtiden har Jon kommet frem til Terjes prestegård, og den som nå hadde forventet en dyp og symbolladet samtale mellom far og sønn om Abrahams betydning, har ikke fulgt med på Mammons manglende vilje til å følge opp sine egne spor.

Terje har installert overvåkningskameraer opp ved alteret, fordi det har vært en del innbrudd der i det siste, og sannelig – der kommer Anders gående opp kirkegulvet, helt opp til alteret, hvor han roper et eller annet.

– Det er ikke lyd! sier Jon.

– Det spiller ingen rolle hva han sier, men hvem han sier det til, svarer Terje.

kamera

La oss nå se bort fra at Terje har sittet på dette opptaket i fem år uten å nevne det for noen – la oss heller nyte samtalen mellom Jon og Terje:

– Han skriker til et bilde av Abrahams offer som henger i min kirke, sier Terje.

– Hvordan bilde er det der? spør Jon.

– Altertavlen. Et bilde jeg fikk donert anonymt gjennom biskopen. Det er dyrt, kjent kunstner, jeg fikk det året før.

– Men hvem er den kunstner’n’a? spør Jon.

– Feil spørsmål, svarer Terje.

Som om noen i hele verden kunne klare å gjette hva som er riktig spørsmål i denne sammenhengen…!

– Hvem. Er. Giver’n, sier Terje stivt. Eller dramatisk, hvis du heller vil det.

– Ja, sier Jon.

– Anders, sier Terje.

Hva? Vent nå litt.

Et år før han begikk selvmord donerte Anders anonymt et maleri av Abraham til farens kirke. Dagen før han begår selvmord står Anders foran dette maleriet og roper noe – noe vi ikke hadde visst om ikke faren tilfeldigvis hadde installert overvåkningskameraer i kirken på grunn av innbrudd. Et opptak far har holdt hemmelig i fem år.

– Hvorfor har du ikke sagt noe om dette før? spør Jon.

Endelig et fornuftig spørsmål!

– Dette var noe mellom meg og min fortapte sønn, svarer Terje.

Sukk. Et fornuftig svar var selvfølgelig for mye å be om.

– Det er nok for i dag. Du trenger søvn, du ser helt forferdelig ut, sier Terje.

soevn

Igjen – hva? Nok for i dag? Det er jo nå journalisten Jon Øigarden skal si «far, jeg går ikke herfra før du i detalj har forklart hva som foregår», men siden det er fire episoder igjen tar Jon vesken sin og går.

Jon får ikke sove. Så han ringer Økokrim-Lena, men får bare svareren. Han henter en iskaffe fra kjøleskapet og blir stående å stirre på konspirasjonsveggkunsten sin, men veggen stirrer overfylt tilbake uten å svare.

Nye personer!

En statsråd, utstyrt med sleip personlig rådgiver, i regjeringsbil på vei til jobb.

politiker

Jeg antar han er sleip, i hvert fall, for han er kledd i beige, har smal bart og er storforbruker av hårprodukter.

Statsråden tar frem VG og avisforsiden som aldri noensinne ville blitt produsert i det virkelige liv åpenbarer seg:

«HAUGEN SKJØT SEG» står det over et bilde av Jon i politibilen. Andre titler på oppslaget er «Tilstod til journalist» og «Journalist vitne til Haugens selvmord, s. 4, 5 og 6» (bare tre sider? Tynne greier). Billedteksten lyder: «Jon Øigarden blir tatt hånd om av politiet etter å ha sett Haugen ta selvmord».

Av alle de redaksjonelle feil som denne VG-forsiden inneholder velger jeg å pille på denne: det heter ikke «ta selvmord». Man tar ikke selvmord, man begår selvmord.

vg2

Men det er nok korrekt at VG ville hatt en gul bombe oppe i høyre hjørne hvor det står «Gjør sommerkuppene nå!».

Forsiden får uansett statsråden til å be den personlige rådgiveren om å avlyse alle avtaler frem til lunsj, noe som får meg til å stusse – hører ikke statsråden på Politisk kvarter om morgenen? Eller zapper innom frokost-tv? Eller surfer på nettet for å få med seg det siste før han går på jobb?

– Kjente du ham? spør den personlige rådgiveren, men får ikke noe svar.

Jon er på jobb i sporten og kompiskollegaen kaster VG-forsiden bort til ham. Siden vi var i bilen til statsråden har forsiden forandret seg, så nå står det «JOURNALIST VITNE TIL SELVMORD” i stedet, men man kan fremdeles gjøre sommerkuppene, altså.

forside

Hos Økokrim innrømmer Andrine Sæther det vi allerede vet – at hun er helt ute å kjøre.

Det er VGs forside som får henne til å si dette.

– Dere har kontakter i vakta, dere har kontakter blant journalister, dere er på nett, hvorfor bruker dere ikke det? bjeffer hun til sine ansatte.

Ja, hvorfor er det ingen som bruker internettet i denne serien? Hvorfor er det ingen som vet noe før det står på forsiden av en PAPIRAVIS??

En gråtende Lena ringer Andrine.

– Jon har forsøkt å få tak i meg, hulker hun.

– Men dere er jo ikke sammen lenger, du skylder ham ingenting, sier Andrine.

– Kan vi drikke kaffe? snufser Lena.

– Ja, jeg kommer hjem til deg etter klokken tolv, sier Andrine.

Enkefru Haugen kjøres i all hemmelighet ut på ringveien, hvor statsråden venter i regjeringsbilen. Eller hemmelig og hemmelig – når det står tre sorte biler med sotete vinduer, omgitt av uttrykksløse menn i dress, midt på motorveien, er det vel begrenset hvor hemmelig det hele er. Men det ser jo unektelig kult ut, da.

hemmelig

Statsråden gir enkefru Haugen en blomsterbukett.

– Visste du hva han drev med, eller? spør enkefruen.

– Er du gal? svarer statsråden.

– Hvorfor kunne du ikke komme hjem til meg? spør enkefruen.

– Du må ikke snakke med noen om meg, svarer statsråden. – Ikke snakk med journalistene om meg.

– Jammen, hvorfor?? roper enkefruen fortvilet, som om det å bli bedt om ikke å snakke med journalister om en statsråd er  noe av det frykteligste som har hendt henne.

– For din egen skyld. Det kan være vanskelig å forstå. Bilen bak tar deg hjem.

I Aftenavisen er det møte om Haugen-saken. Så alvorlig er dette møtet at selveste sjefredaktøren dukker opp for å fortelle alle involverte at den siste som får lov til å jobbe med saken er Jon.

– Jeg har blitt bedt av vår advokat om ikke å si for mye, freser sjefredaktøren til Jon, – men dette unner jeg meg: det helvetet du har laget for min avis er ingenting mot den varmen og pinen du skal få oppleve. Du skal sitte i sporten – inni sporten – og vente til jeg har bestemt meg for hva for grunn som er best å si deg opp.

Og med et slikt fabelaktig malende språk er det ikke rart mannen er sjefredaktør!

redaktoer

Noen må forresten forklare meg hvorfor det er en straff å jobbe i sportsavdelingen, forresten – hadde enda sjefredaktøren sendt Jon ned til kulturavdelingen og bedt ham lage en sak om offentlig utsmykning av bibliotekfoajéer…!

Til resten av teamet sier sjefredaktøren:

– Dere har tre dager på dere. Da skal vi lage tidenes lørdagsavis. Gjør meg stolt!

«Gjør meg stolt»?

Jeg sier det igjen: DET ER INGEN SOM SNAKKER SLIK!

Nils Ole og Jon møtes på toalettet, som jo ekte mannfolk gjør. Jon forklarer at Haugen ble presset, og at han skal finne ut hvorfor på fritiden.

Jon inviteres hjem til enkefru Haugen, fordi hun lurer på hva mannen gjorde og hvorfor.

– Jeg er lei for å si dette, men det er noen menn som ikke klarer et fall, det samme skjedde med broren min, sier Jon.

– Jeg skal vise deg noe, sier enkefruen og legger en stabel med eurosedler og noen falske pass på bordet. – Dette må du ikke skrive om i avisen, legger hun til.

– Hva med en sak på nett-tv? spør Jon.

– Ja, det er greit, det må bare ikke i avisen, sier enkefruen.

Neida. Ikke noe sånt. Enkefruen forteller gråtende at sønnen er i Sør-Amerika og at hun ikke får tak i ham, og at noen har sagt til henne at hun ikke får lov til å snakke med noen.

– Hvem? spør Jon.

Terje Hjort, sier enkefruen. – Han var her med sjåfør og hele sikkerhetsopplegget.

Jon lener seg tilbake i stolen. – Justisministeren, hvisker han. Til oss, selvfølgelig, for enkefruen vet jo godt hvem Terje Hjort er og hva han gjør.

– Han var vennen vår, forloveren vår, hikster enkefruen.

– Mannen din sa bare ett ord til meg, sier Jon. – «Abraham». Vet du om det kan ha hatt noen betydning for ham?

Enkefruen reiser seg dramatisk og går bort til et usedvanlig dårlig portrettmaleri av en liten gutt i dress og tversoversløyfe.

abraham

– Dette maleriet kalte han «Abraham», sier hun.

– Er det mannen din? spør Jon, gravejournalist.

– Det er sønnen vår. Åge var alltid så redd for at det skulle skje ham noe.

Derfor fikk han laget dette gyselige portrettet, som han pleide å vise frem for sønnen mens han ropte: «Og hvis du ikke gjør som jeg sier, kommer du til å bli seende slik ut for alltid!».

Et annet barn, en liten jente, kommer løpende inn i rommet og spør hvem Jon er.

– Det er venn, sier enkefruen.

– Hvor er pappa? spør jentungen.

– Pappa er på reise, vet du, skatten min, sier enkefruen.

Å, rørende…! Enkefruen har ikke fortalt at pappa er død ennå. Og siden det ikke finnes familie, venner, internett, tv, radio, barnehagekamerater eller naboer kommer heller jentungen aldri til å få vite noe om pappa.

Justisministeren forteller sin personlige rådgiver at han må gå i Haugens begravelse.

Den personlige rådgiveren har siden sist gått fra å være sleip til ond – det vet vi fordi han har enda mer gele i håret og fordi han sier at statsråden ikke må gå i begravelsen fordi da får folk noe på ham.

– Jeg var forloveren hans, sier justisministeren.

– Er det noe mer jeg bør vite? sier den personlige rådgiveren, som åpenbart vet svært lite til personlig rådgiver å være.

Jons journalistkollegaer er ute og graver. Jeg skulle ønske jeg visste hva de het, men det er hun blonde, han som spilte i Postbudet, en dame og en ung fyr med Beatlessveis og hipsterbriller, og de har parkert foran en murbygning hvor Haugen en gang jobbet som megler sammen med Dennis Storhøi.

jupp

Hipsteren har et bilde av Dennis på iPaden sin. Så det er altså noen som bruker internett i denne serien!

Dennis og Haugen en eller annen gang gjort noe muffens, for ingen har blitt så rike på så kort tid som Dennis, får vi vite.

Trioen slipper inn i bygget, snakker med en meglerfyr, noen sier noe om «gutteklubb» og «bransjens rykte» og «Gekko» og «Gatsby» og «humor» og «timing» og vips! så befinner trioen seg i meglerhusets arkiv på jakt etter dokumenter det står Haugen og/eller Dennis Storhøi på.

– Begrave oss i papir, det eldste trikset i boka, sukker Postbudet.

Begrave oss i klisjéer, det eldste trikset i tv-bransjen.

Den 21 år gamle sønnen som ikke har forandret utseende siden han var 16, stormer inn på mors kontor og kaster dagens VG på pulten hennes.

– Det er onkelen min! roper han.

– Han har lovet å holde oss utenfor, svarer mor.

– Du har vært sammen med ham!

– Jeg klinte med ham på en fest, før jeg traff pappa, forklarer mor.

Hva? Var det det junior spurte om? Jeg vet ikke. Mor føler uansett for å fortelle sannheten, så hun forklarer at hun også var på den stranden i går og så den mannen skyte seg.

– Men hvis jeg hadde blitt der, hadde jeg også vært på den forsiden, sier hun og ser alvorlig på junior. – Og det orket jeg ikke. Ikke du, heller.

– Og derfor var du på den stranden i går? spør junior.

– Ja, dette har ingenting med oss å gjøre, sier mor.

Junior ser (fyll ut med et adjektiv du liker) på henne og stormer ut.

adjektiv

Nei, jeg aner ikke lenger hva som foregår.

Jon og Andrine møtes på en benk i parken. Andrine har en beskjed til Jon fra Økokrim-Lena, som enkelt lyder: ”La meg være i fred”.

– Vi har vært sammen i tre år, du vet det? sier Jon.

– Og nå er det slutt, sier Andrine.

Jon banker på døren til Lena, som åpner med en gang. Hun vil nok ikke være i fred, likevel.

– Jeg har mistet jobben i dag, jeg har driti meg ut enda en gang, jeg har sett en mann skyte seg i hodet og nå får jeg vite at du ikke vil snakke med meg mer, sier Jon.

Ojda. Ikke en god dag, nei.

– Jeg er syk, sier Lena.

– Unnskyld, sier Jon.

– Jeg vil ikke snakke om broren din, men du kan få en kopp te, sier Lena.

Justisministeren møter en journalist.

I meglerkjelleren oppdager trioen at det er noe muffens (!) med årstallet 2008, så Blondinen ringer til Jon og sier at de vet at han bare har jobbet med brorens sak siden da.

– Haugen hadde noe med Hjort å gjøre, sier Jon.

Blondinen blir blek og ringer sporenstreks til noen andre.

– Han vet om ministeren, sier hun.

– Mumlemumlemumle, svarer vedkommende i den andre enden.

Det har vært noen i Jons leilighet. Han bevæpner seg med en hammer og lister seg rundt, men hvem det nå enn er har forsvunnet for lengst. Men det gir oss anledning til å se at Jon har «En folkefiende»-plakat på veggen.

Jon legger fra seg hammeren og åpner kjøleskapet. Og skrekk! Der er det et bilde av junior! Dyppet i noe som ser ut som blod! Og plutselig hopper det frem en mann i finlandshette og slår løs på Jon før han stikker av!

hammer

Jon kjører i vill fart ut til svigerinnen og nevøen og forteller hva som har skjedd.

– Det var meg, sier junior, som vil vite hvorfor Jon følger etter ham og moren.

Det vil si – junior har vært i leiligheten, men han har ikke dyppet bildet i blod eller slått Jon.

– Kom, jeg skal vise dere noe, sier Jon, og så kjører de alle tre av gårde til Terjes kirke.

– Det er så mumbojumbo alt sammen, sier junior.

Jon peker på alteret og maleriet av Abraham.

– Abrahams offer, sier han dramatisk.

Junior drar opp skjorten og viser at han har en føflekk på magen, akkurat som offeret på maleriet.

Alle stirrer dramatisk på hverandre idet døren går opp og Terje marsjerer inn.

– Du klarte ikke å ligge unna, hva? snerrer han.

– Hvor lenge har du visst at dette maleriet er av junior? spør Jon. – Og hva betyr denne datoen?

– 22.10? Det er ikke en dato, det er et bibelvers, sier Terje og forteller om hvordan Abraham var villig til å ofre sin sønn.

– Nei, det er datoen da Haugen og Anders ble drept, sier Jon.

Siden alt er skummelt og ingen kan stole på noen, blir det bestemt at alle bør flytte inn hos Terje. De legger ikke merke til at de blir forfulgt av en bil da de kjører av gårde.

Justisministeren forlater en naken og sovende kvinne på et hotellrom.

Trioen krangler med Nils Ole.

Enkefruen stirrer bekymret på det ekle maleriet av gutten i dress og tversoversløyfe.

Nærbilde av 22.10.

tjueto

– Og vil du spørre de som har laget denne serien om noe, kan du se på et program som begynner på nrk.no nå, sier hallodamen.

Ja, jeg bare lurte: Hva var det i midten igjen?