Så har vi altså rukket å kjekle litt om «Mammon» allerede. Om fremstillingen av journalister og hvordan de egentlig gjør arbeidet sitt og sånn, men det er ikke formålet med denne recappen.
Her vil fokuset simpelthen ligge på «Mammon» som fjernsynsserie – hva skjer med hvem, hvorfor og hvordan, og er det gøy, givende og grensesprengende?
Vi får se.
Etablering.
Nils Ole Oftebro er jovial og tøff avisredaktør.
Det vet vi fordi han er Nils Ole Oftebro, og fordi han teller skrittene til nærmeste kaffebar, og fordi han sier «det er jeg som er nyhetsredaktør, det er jeg som kjører på, ok?» til han som spilte i Postbudet.
Jon Øigarden er rettferdig og solid journalist.
Det vet vi fordi han sier at han ikke vil avsløre kilden sin til en kollega, og fordi han sier «lovet er lovet» hele to ganger i løpet av en setning.
Mammon er en selvhøytidelig spenningsserie fra NRK.
Det vet vi fordi det så dukker opp et blodig vers om sverdsløying og vredesvin og Guds harme fra Åpenbaringen.
Her skal handling og motiv ha en dypere mening!
Det er 2008 og Nils Ole og Jon og redaksjonen i Aftenavisen sitter på en sak om økonomisk utroskap i Hydro, en sak som ifølge Nils Ole kan gjøre at «de får svære ting mot seg. Mye penger. Hvis han ikke er skyldig».
Men Nils Ole vil vente med publisering til Økokrim er ferdig med sin rapport, noe som gjør at Jon kan si replikker som:
– Vi jobber ikke med hva som er passende, vi jobber med hva som er riktig.
Og:
– Noen ganger er beste forsvar å ikke la seg angripe.
Men Nils Ole har noen replikker selv:
– Vi er ikke hvem som helst, det finnes en riktig rekkefølge på tingene.
Og:
– Det mener advokaten. Og det mener jeg.
Og her begynner det å gjøre vondt i være i Mammon-universet, fordi det gamle behovet for å skrike «DET ER INGEN SOM SNAKKER SLIK!» begynner å gjøre seg gjeldende.
I gamle dager skrek vi det fordi norske skuespillere var krampaktig teatrale, selv på film og tv, i dag skriker vi det fordi de brått skal være så krampaktig naturlige.
Men hvor naturlig kan en skuespiller være med replikker som føles som om de først er skrevet på engelsk, og så oversatt til norsk?
– We don’t do what’s appropriate, we do what’s right.
– Sometimes the best defence is not to be attacked.
– We’re not just anybody. There’s a correct procedure to follow.
– The lawyer says so, and I say so.
Høres bedre ut, ikke sant? Flyter, er effektivt og – underlig nok – troverdig.
Men på norsk, dette bisarre, liksom-naturlige norske språket som bare finnes på hjemlig film og tv, er replikkene flate som EKG-linjer i en episode av «Akutten».
Ute på Hydro er det pressekonferanse, hvor Hydro-ledelsen sier at det ikke har skjedd noe kriminelt, men at økonomidirektør Anders T. Andersen likevel velger å gå av.
– De må kjenne rapporten, hvis ikke hadde de ikke turt, mumler Nils Ole innbitt til tv-apparatet sitt, for som resten av Aftenavisens journalister følger han dekningen av saken via NRK i stedet for å være til stede ved pressekonferansen.
Ute i redaksjonen sitter Jon og chatter med Sophia på nettet. Sophia er Jons kilde, og «hun» vil vite om saken skal publiseres eller ikke.
ARE YOU RUNNING THE STORY? capslocker hun.
Not sure yet, svarer Jon.
I HAVE GIVEN YOU PROOF, RISKED EVERYTHING, MAKE SURE IT IS IN TOMORROWS EDITION OR I WILL WITHDRAW, roper Sophia.
Jon vil gjerne vite hvem Sophia egentlig er, men der stanser chatten, og vi er brått over til åpningssekvensen i «Silence of the Lambs» hvor Lena Kristin Ellingsen i collegegenser med ØKOKRIM: When brain’s are needed på ryggen jogger gjennom våt, høstgrå skog, og det aner oss at hjernene i Økokrim ikke har engelsk som sin styrke. Brains er brains, brain’s er brain is – så egentlig står det When brain is are needed. Are needed i anførselstegn, til og med, så det er ikke godt å vite om «are needed» er ironisk ment eller ikke.
Gisp!
Lena blir forfulgt av en annen jogger! Heldigvis kommer hun seg ned til parkeringsplassen og bilen sin, men gisp! Bilen vil ikke starte! Den mannlige joggeren går truende mot bilen og river opp døren! Men bilen er tom! For Lena har gjemt seg bak et tre og ringer til noen på mobilen og ber om å bli hentet.
Nils Ole har ombestemt seg og vil kjøre saken likevel.
Fornøyd møter Jon en kollega fra sporten til pølselunsj på trappen ved Oslo S, og det blir tid til litt mer etablering, som at Jon selv er en god venn og kollega som kan spøke om pølser, men samtidig være prinsippfast når kollegaen advarer ham mot å forfølge saken videre.
– Men jeg kan jo ikke drive å skyve ting under teppet du vet jo det jeg gjør jo ikke det du skjønner jo det, sier Jon uten å trekke pusten på naturlig-norsk.
– De kommer til å ta avisen, så tar de Nils Ole, så tar de deg, sier sporten.
– Jeg vil ha ferie, svarer Jon.
– Begynn i sporten, sier sporten.
– Vokabularet mitt er for dårlig, sier Jon.
Sporten kniser henrykt, slik at vi skal skjønne det er en vits.
Lena ankommer Økokrim og kalles øyeblikkelig inn på kontoret til sin sjef Andrine Sæther, hvor hun får kjeft fordi det er tredje gang hun har ringt etter forsterkninger siden hun begynte i avdelingen for et halvt år siden.
Aha. Er Lena bare paranoid?
– Dette er Økokrim, sier Andrine, – det farligste her er skremmende lange powerpointer og rotete økonomi.
Så sjefen for Økokrim er altså ikke særlig bekymret for organisert kriminalitet.
Andrine får enda en replikk for å understreke hvor dum og paranoid Lena er:
– Dette er siste gang du ringer før du er skutt.
– Kan jeg få forklare? spør Lena.
– Nei, sier Andrine. – Du kan forklare hvem som lekket rapporten din.
– Jeg vet ikke, det er du som lekker som en hotellgang, sier Lena.
Oooo! Ikke redd for å si meningen sin! Obsternasig mot overordnende. Lena og Jon skal nok finne hverandre før denne episoden er over.
– I tillegg har noen hacket meg, sier Lena.
Andrine, verdens verste Økokrim-sjef noensinne, sier at de ofte ikke kan forklare ting og at det finnes sorte hull. Og demonstrerer i tillegg en hårreisende personalpolitikk ved å si at Lena egentlig burde være åpen for menn som nærmer seg bilen hennes.
– Du liker jo folk som jogger, gjør du ikke det?
Ok. Så Lena er singel, og Andrine er en idiot.
Det er kveld og Hydros avgåtte finansdirektør Anders T. Andersen reiser hjem til familien, hvor kona Ingjerd Egeberg og 16 år gammel sønn venter.
Mer etablering: sønn skal ha selskap, far har kjøpt champagne «til ungdommen», og gir sønnen Encylopedica Britannica i presang fordi det bare er pappagutter som får seilbåt. Så Anders er altså en god far.
Det er briefing i Aftenavisen, hvor man slår fast at Anders har underslått 2,3 millioner kroner, til tross for at både Hydro og Økokrim har sagt nei. Hvorfor fant ikke Økokrim noe?
– De visste ikke hva de skulle lete etter, sier Jon.
Som er helt sannsynlig, med tanke på at avdelingen ledes av en dame som mener lange powerpointer er det skumleste Økokrim kommer borti.
Under redaksjonsmøtet har serieskaperne fått et heslig Aaron Sorkin-anfall, og kliner ut følgende:
– Vi skal vise hvor Daniel kjøpte ølet.
– Daniel var i hulen, David kjøpte ølet.
– Ordspill, jenta mi, han du har skrevet artikkelen om heter Daniel.
– Å, ja.
Jon kniser henrykt for at vi skal skjønne at det går kvikt og morsomt for seg i Aftensavisen, akkurat som i «Sunset Strip» eller «The Newsroom».
Nils Ole er barsk og sier at hvis noen lekker fra dette møtet vil han skjære av vedkommendes tunge og sy den fast i pannen. Det er uklart om han mener sin egen panne.
Så kaster han alle jovialt ut av kontoret som består av glassvinduer slik at hvem som helst kan kikke inn og se på den store veggen hvor alt Nils Ole vil skal være hemmelige henger.
Hjemme hos finansdirektør Anders er det krise. De kom bare en håndfull til sønnens 16-årsdag! Og de gikk med en gang – med champagnen. Ring VG! Lag støttegruppe på Facebook!
Anders forklarer at det ikke er sønnens feil.
– På skolen sier de at du har lurt unna penger, har du det? spør sønnen.
Hjemme hos finansdirektøren leser man verken aviser, ser på nyheter eller følger med på viktige samfunnshendelser, åpenbart.
– Hva tror du? sier Anders og legger til at han alltid har hatt vanskelige jobber, men nok om det, for han er en god far, så derfor ber han junior om finne frem sykkelen, slik at de kan ta en kveldstur.
Jon får en telefon fra Anders som ber ham stikke innom. Jon synes det er upassende, men gjør det likevel. Anders har skiftet til treningstøy og småpludrer om at de sees for sjelden og at de jo ikke er store familien.
De er brødre, må vite.
Jon forsikrer Anders at han ikke er på saken, men spør om han vet hva som skal skje.
– Jeg vet så uendelig mye mer enn du vet, sier Anders, som enten er forbløffende rolig, eller proppfull av valium. – Men det finnes grunner til at det er blitt som det har blitt.
– Du kommer til å sitte inn i maks to år, de blir sure, men du har fått mange jævla søte, sier Jon.
DET ER INGEN SOM SNAKKER SLIK!
Anders vil at Jon skal ta vare på sønnen.
– Jeg har aldri møtt’n, sier Jon.
Aha. Anstrengt forhold der, altså, siden Jon ikke har sett sin nevø på 16 år.
Jon understreker at hans arbeid med saken aldri har vært personlig.
– En dag vet jeg at du kommer til å angre, sier valium-Anders, men klemmer broren sin, sier «snakkes!» og går ut for å sykle med sin sønn.
Han snur seg i gangen.
– Har du snakka med fatter’n? Hva sa’n?
– Det vil du ikke vite, svarer Jon.
– Nei, det har du faen meg rett i, sier Anders. – Ikke hils!
Fra trappen i andre etasje slipper Ingjerd en sykkelhjelm i hodet på Anders og sier han ikke får sykle uten den. Anders sier han ser dust ut med hjelm og går.
Ingjerd kaster et giftig blikk på Jon.
– Du har gode dager, sender broren din i fengsel?
– Hvis du tror dette er personlig, tar du feil, svarer Jon.
– Du er en liten, sint mann, Jon. Det har jeg alltid ment, sier Ingjerd.
– Hvis du tror dette er på grunn av deg, tar du feil, sier Jon og legger nådeløst til idet han går: – Verden er større enn deg.
Oooo! Virkelig anstrengte familieforhold! Hva kan ha skjedd? Hva får en svigerinne til å kalle sin svoger noe så grusomt som en «liten, sint mann»?
I porten møter Jon nevøen. De kaster bare et blikk på hverandre uten å si noe.
Jon går bort til bilen da et skudd plutselig bryter kveldsstillheten og Jon spurter bort til garasjen. På gulvet ligger Anders. Blod renner fra hodet hans og en pistol ligger ved siden av ham.
Jon sier «neineineinei» og ringer etter ambulanse, før han i den påkrevede scenen legger armene rundt den blodige broren og trekker ham gråtende inntil seg. I sakte film.
Ingjerd kommer til og ber Jon gå, noe han gjør.
Jon kjører til et stort, hvitt herskapshus hvor en eldre dame serverer gulost i det hytteaktige kjøkkenet, og Terje Strømdahl kommer inn i pysjamas.
– Så du broren din på Dagsrevyen? sier Terje. – Det eneste jeg takker Gud for er at Økokrim fant ut at han er et rotehue og ikke en tjuv.
Jon ser alvorlig ned på et barnebilde av ham og broren, mens Terje fortsetter å gneldre over sin udugelige finanssønn.
– Han har skutt seg, sier Jon.
– Men han tar ikke livet sitt, sier Terje.
– Han er død, sier Jon.
– Nei, sier Terje.
– Han er død, sier Jon.
En tåre renner ned kinnet hans.
Nærbilde av barnebilde, klipp til ny dag i Aftenavisen, hvor Nils Ole brått blir kalt vekk fra et møte.
I redaksjonslokalene står nemlig Økokrim – Andrine og Lena – og går gjennom Jons datamaskin.
Nils Ole blir Ben Bradlee-opprørt og sier at ingen kan gå gjennom journalisters datamaskiner på den måten, men blir bryskt avvist av Andrine.
Jon kommer plutselig inn og blir minst like opphisset. – Er det ingen av dere som har hørt om kildevern? bjeffer han til Lena.
Nils Ole tar Jon til side og vil vite hvem kilden hans her.
– Jeg tror det er en kvinne, sier Jon. – Alt har foregått på chat og epost.
– Du tuller nå? sier Nils Ole, som kanskje refererer til hvor hinsides både manus og Jons arbeidsmetoder er. – Du vet ikke hvem som har satt dette i gang?
Å, noen i NRK etter seminaret «Hvordan bli like flinke som svenskene og danskene til å lage krim folk liker», tenker jeg.
– Vi kan ha blitt lurt! sier Nils Ole.
Jepp. Det kjennes slik ut. Og det er ennå 25 minutter igjen.
Lena får beskjed av Andrine om å ta med seg Jons harddisk hjem, og samme kveld sitter Lena og taster på maskinen sin slik man bare gjør på tv og film – uavbrutt, mens koder og tallrekker fyker over pc-skjermen. Etter en stund lukker hun laptopen og tar av seg kjedet og legger det oppå. Ikke et hvilket som helst kjede – det er en enorm sau i hvit plast. Hva?!
Den gleder jeg meg til å få forklaringen på!
Etter å ha dusjet hører hun lyder i leiligheten. Eller er hun bare nok en gang paranoid? Nei, noen har flyttet på sauen!
Lena bryter sammen i gråt foran laptopen. Fordi noen har vært i leiligheten eller fordi noen har rørt sauen?
Neste dag.
Eller hvem vet om det er neste dag – Jon har i hvert fall på seg de samme klærne som sist, og er på vei ut fra et bygg omgitt av journalister som vil vite hva han synes om at han har blitt felt i Pressens faglige utvalg (PFU).
Nei, det kan umulig være dagen etter. PFU jobber ikke så fort!
På NRK-skjermen følges Jon av banneret «Finansdirektør i Hydro går av», så her har også NRK sovet i nyhetstimen, siden finansdirektøren ikke bare har gått av, men også tatt livet av seg.
Det er uansett kveld igjen, og Jon får kjeft av Nils Ole, men på den støttende måten tøffe avisredaktører har overfor journalister i pressede situasjoner.
Jon ber om å bli overført til sporten og går.
Neste dag – kanskje – sitter Jon, som nå har gått i samme jakke og genser i minst tre dager, og tar av bilder av nevøen i skolegården med telelinse.
Samtidig ringer Lena og vil at de skal møtes.
– Det gjelder kilden din, sier hun. – Denne saken er litt sprø.
Sprø som en kavring!
Jon møter Lena inne i hallen på Oslo S.
– Jeg vet hvem kilden er, sier Lena. – Hva synes du ikke stemmer?
– Det er altfor lite penger for hans liga, sier Jon, – det er altfor lite å risikere.
Hva? Så nå tviler han? Etter en serie artikler? Etter Økokrims rapport? Etter at broren har tatt livet av seg? Etter at han selv har blitt felt i PFU?
– Du må love å holde meg hemmelig, sier Lena.
– Vet du noe eller vet du ikke noe? sier Jon.
– Det er broren din, sier Lena. – Alt sammen kom fra ham.
– Nei, det er ikke mulig, sier Jon.
– Det er sporbart, ikke på lovlig vis, sier Lena.
Fem år senere.
Jon er på hockeykamp, så han jobber antagelig i sporten. Han har en annen genser, men den samme ytterjakken. En kollega ringer ham og sier det foregår saker på jobb.
Så Jon trenger seg inn på et redaksjonsmøte i nyhetsavdelingen han ikke er velkommen på. Nyhet holder på med en annen finanstopp – Haugen – og igjen kan hvem som helst kikke inn Nils Oles glassvinduer og se sakskartet.
Nils Ole ber Jon om å gå.
– Hva med familien hans? spør Jon, som i løpet av de fem årene har gått fra rett- og -galt-journalist til familievennlig.
– Alt er vanntett, forsikrer Nils Ole. – Gå og dekk et NM!
Jon ringer på hos en dame som vil at han skal slutte å plage henne.
– Dette gjelder mannen din, sier Jon. – Jeg jobber som journalist og jeg er her for å advare dere mot morgendagens sak.
Noen kikker på Jon fra vinduet av en bil.
Damen kommer ned og vil vite hva Jon skal advare mot.
– Mannen din har blitt avslørt for underslag, sier Jon. – Han har ikke vært på jobb på tre dager. Det kommer i avisen om fem timer.
Vedkommende som har kikket på Jon fra bilen kommer bort til dem.
Det er den omtalte finansmannen Haugen som hadde tenkt å jage Jon vekk med en golfkølle som man gjerne gjør på vestkanten, men i stedet ringte han Nils Ole som kommer kjørende og tar med seg Jon.
I bilen får Jon får kjeft av Nils Ole, men på den støttende måten tøffe avisredaktører har overfor journalister i pressede situasjoner.
Jon drar hjem, mater gullfisken og legger seg.
Kamera glir gjennom leiligheten til den kommer til VEGGEN.
Ja, den veggen, ja. Konspiranoia-veggen alle journalister/seriemordere/hackere har, med utklipp, bilder, post-it-lapper, streker, sprittusjmarkeringer og utskrifter.
Det påfallende med disse veggene er at de alltid er fulle, som om de er ferdige.
Men altså – Jon har jobbet i hemmelighet med brorens sak i fem år ved å lage konspirasjonsveggkunst.
Hjemme hos finansenkefrue Ingjerd Egeberg kommer Liv Bernhoft Osa på besøk. Liv er advokat og har med en kjempestor metallboks fra for lengst avdøde Anders.
Men boksen kan bare åpnes sammen med Jon, skriver avdøde Anders i følgebrevet.
– Er dette en spøk, gir han meg instruksjoner fra graven? spør Ingjerd og kan ikke tro at hun må lese slike replikker.
Så da dukker Jon opp (Liv har ringt ham på forhånd), og i metallesken ligger dykkerdrakt, svømmeføtter og maske, samt en GPS med kart over Hurum.
Jon og Ingjerd kjører ut til Hurum og ned til fjorden, hvor Jon dykker rundt etter hva det nå enn er Anders vil at de skal finne.
Plutselig kommer en bil susende gjennom luften og faller ned i fjorden med en voldsomt plask. En ganske fet scene, egentlig, men blunker du, går du glipp av den. Som det meste i denne serien.
Jon hopper uti og drar med seg en mann opp fra bilvraket. Det er selveste Haugen!
Jon lener seg bekymret over Haugen da han har fått finansmannen opp på land.
– Går det bra? Er du skadet noe sted? Hva skjedde? Herregud! Hva holder du på med? Trenger du lege?
Neida.
Jon tar tak i Haugen og fillerister ham.
– Hvordan kjente du broren min? Hva? Hvordan kjente du broren min??
Haugen reagerer slik alle andre ville ha reagert etter å ha kjørt ut i vannet i 100 km/t, blitt halvveis banket opp av sin redningsmann – han drar frem en pistol og brøler:
– ABRAHAM! ABRAHAAAM!
Da verken Jon eller Ingjerd vil svare – eller spille som om de blir siktet på med pistol av en åpenbart svært redd og forvirret finansfyrste – grynter Haugen «dere vet ingenting» før han putter munningen i kjeften og trekker av.
– Vet du hvem det er? spør Ingjerd.
– Haugen, sier Jon. – På forsiden av dagens aviser.
Så dekker han til Haugens lik med et hvitt laken, mens noen tar bilder av dem med telelinse.
Neste uke håper jeg noen har tenkt å skuespille, skifte klær og finne ut hvordan i himmelens navn NRK fant ut at dette var det beste de kunne lage.
