Kristiansand, en gang på slutten av 70-tallet. To små brødre, Robert og Steffan, er ute og rusler ved en strand i solskinn.

På gresset rundt dem sitter glade folk og drikker øl, og guttene samler tomflasker i fleng.

Og der, midt i en av menneskeklyngene, får de øye på moren sin.

– Mamma, sier Steffan, den eldste av dem.

Moren titter opp, men ser bort igjen uten å anerkjenne ham.

– Hei, mamma, prøver Steffan igjen.

– Er ikke det guttungen din, spør noen i gjengen hennes.

– Nei, nei, svarer moren.

Og så ler hun. Steffan synker litt sammen.

Uten et ord snur han seg, tar med lillebroren og går.

Denne scenen, tidlig i Steffan Strandbergs «Natta pappa henta oss», er beskrivende for den stillferdige brutaliteten som går som en rød tråd gjennom filmen.

Den personlige dokumentaren, som har premiere på Bergen Internasjonale Filmfestival i morgen og slippes på kino 13. oktober, er en særdeles sår vandring i Strandbergs minner fra barndommen med en alkoholisert mor.

– Mamma fornektet faktisk at jeg var sønnen hennes, sier Strandberg til Filter Film og TV.

– Da jeg gikk tilbake til det og begynte å tenke på det så kom jeg veldig inn i hva jeg følte akkurat i det øyeblikket. Det ble veldig sterkt emosjonelt for meg. I begynnelsen, første gang jeg skrev det ut, måtte jeg grine. Da gråt jeg etter jeg hadde skrevet det. En blir totalt utladet. En klarer ikke gjøre noe mer den dagen. Det er omtrent som å få hull på en byll. All energien går ut av deg.

– Har forfulgt meg hele livet

«Natta pappa henta oss» dreier seg rundt to brødre som kan være oppe så lenge de vil. Som har lært å lage mat til seg selv. Som savner pappaen sin. Og som er lommekjent på byens puber, hvor de leter etter en mamma som ikke slår eller er direkte slem, men som likevel svikter gang på gang. En mamma som lover bot og bedring, men i stedet skuffer barna sine i samme åndedrag som hun forsikrer dem om at hun elsker dem.

– Dette er en historie som har forfulgt meg hele livet, som jeg har prøvd å flykte vekk fra og heller bare fokusere på å være tilstede i livet her og nå, sier Strandberg.

– Det var da min mor døde at alt kom tilbake igjen.

Etter at Strandberg ble voksen var morens plass i livet hans stort sett redusert til en ustø stemme i telefonen midt på natta.

For åtte år siden forsvant den stemmen også.

Strandberg begynte å stille spørsmålstegn ved sin egen reaksjon.

– Jeg følte ikke den sorgen en bør føle når ens egen mor dør. Så tenkte jeg at kanskje noe av den bitterheten og hatet faktisk hang igjen i meg i mye større grad enn jeg var villig til å innse, eller at jeg var blitt så vant med den følelsen. Så jeg ville på en måte utfordre meg selv litt for å prøve å forstå hva som gjør at en ender opp med å… Ikke hate, men å ikke føle kjærlighet til sin egen mor.

– Det blir et veldig sjokk

Han begynte å skrive ned alt han husket. Det gikk slag i slag, han merket at ett minne ville åpne opp for et annet minne.

For første gang klarte han å se barndommen sin med et voksent blikk.

– Jeg har barn selv, så jeg kan identifisere meg med hvordan de er som tiåringer, niåringer, treåringer. Så det blir et veldig sjokk. Og så blir det veldig sterkt fordi man prøver å se det fra synsvinkelen til min mor og min far.

Strandberg trekker frem opplevelsen fra da han og lillebroren samlet flasker.

– For en voksen er det så lett å bagatellisere. Du sitter på en plen og så kommer sønnen din forbi. Så sier de «er ikke det kidden din» og du bare «næh, næh, næh». Ikke sant? Det er veldig fort å bare si det, og så tenker du ikke noe mer på det som voksen, og de rundt deg reagerer kanskje ikke på det heller. Men ting kan bli ganske stort i et barnesinn. Det samme gjelder med en fest. De fleste voksne har en god fest, det er feelgood og alt er kult. Men for åtteåringen på naborommet er det en helt annen opplevelse.

Arbeidet med dokumentaren, som produseres av Indie Film og Carsten Aanonsen, startet allerede i 2011.

Å finne formen tok lang tid. I begynnelsen var alt han skrev bare følelser og assosiasjoner.

– Men det nytter ikke med femten lag patos om en skal formidle det videre til andre. En må på en måte komme til det stadiet hvor en stoler på at det som skjedde er sterkt nok i seg selv. Da jeg begynte å skrive ut la jeg ut om hvordan det føltes, fordi jeg var så redd for at andre ikke skulle forstå hvor heavy dette var for meg som tiåring. Etter hvert fikk jeg tillit til min egen historie, samtidig som jeg klarte å få en slags distanse til det.

– Fra psykedelika til countrylåt

Som dokumentarist sto han også overfor et mer praktisk problem. Fra farens side hadde han haugevis av 8mm-video de to hadde skutt sammen, men fra tiden med moren fantes det nesten ikke noen bilder eller video.

Han vurderte en stund å la fortellingen om moren være en sort skjerm med voiceover, mens fortellingen om faren skulle være bildelagt.

Så kom ideen om abstrakte animasjoner og farger som kunne representere følelser.

Etter hvert som fortellingen ble mer nøktern i stilen, kom ideen om å blande virkelighetsnær animasjon med levende bilder fra stedene han ferdes i barndommen – noe han først trodde ville være umulig av budsjetthensyn. Som Strandberg formulerer det:

– Jeg gikk fra psykedelika til en countrylåt.

Han samarbeidet med animatørene Yoni Goodman («Waltz With Bashir») og Paul de Blieck («The Congress»), som jobbet frem en enkel og effektiv realistisk stil hvor man kunne formidle følelser gjennom små bevegelser i karakterene.

– Veldig ofte er bildene bare en rolig kamerakjøring innover, hvor øyne eller munn beveger seg, men du tenker ikke over det. Og med en barnevoice på toppen som sier minst mulig. I begynnelsen var det mye voice, men etter hvert som det funket cinematisk nappet vi bort mer og mer. Du får ikke alt servert på en fjøl, og det åpner for meddiktning.

Filmen veksler stadig mellom Strandbergs perspektiv som voksen og som barn.

Hvordan han får til dette forklarer han nærmere i denne episoden av «En scene», hvor vi tar en titt på filmens åpning:

Sluttresultatet er en hybrid, et sted mellom dokumentar og animert spillefilm, med Strandbergs barneår kondensert til noen få utvalgte, rikt utpenslede scener.

Uten at han nødvendigvis alltid har vært enig i at han var hovedpersonen.

– Det tok mange år. August Baugstø Hanssen, som er assisterende regissør, sa «Steffan, du må jo for faen skjønne at denne filmen handler om deg.» I begynnelsen prøvde jeg å late som at det ikke skulle handle om meg, men at jeg ville bruke min barndomshistorie for å få frem hvordan det var fra et barns perspektiv. Så førte det ene til det andre, og plutselig satt jeg der med mange millioner og skulle lage film om meg selv.

Han ler litt.

– Men jeg har ikke behov for å utlevere meg selv. Jeg hadde aldri taklet å sitte med sånn GoPro-kamera og grine og skrive videodagbok… Det ville de jeg skulle gjøre, men det sa jeg kom aldri til å skje. Det er ikke min stil.

Personlig og utleverende

En ting er å fortelle sin egen livshistorie, en annen ting er dem som blir med i dragsuget. De senere årene har det vært en stor debatt rundt det å utlevere andre menneskers liv, spesielt på litteraturfeltet. Med en film fokusert rundt familien generelt og moren spesielt er det et felt Strandberg nå også har beveget seg inn på.

– Jeg tenker at jeg ikke kunne fortalt denne historien om hun hadde levd fremdeles. Det hadde blitt å tråkke på noen som lå nede. Jeg opplever meg selv som mer ressurssterk enn det min mor kanskje var. At jeg er flinkere til å snakke for meg. Så jeg føler at det ville blitt opplevd veldig som et overtramp. Du skal slå oppover, ikke nedover, tenker jeg.

Han understreker også at filmen er en forsoning med moren.

– Jeg tenker at, helt hypotetisk, om min mor kunne se filmen fra der hun er nå… Nå er ikke jeg kristen, men… Men helt hypotetisk, så tror jeg hun ville være stolt av den. Hun får en verdighet. Jeg vil ikke avsløre for mye, men det ligger en slags kjærlighet og respekt bak der. Hvis ikke hadde det ikke vært noen vits i å lage filmen.

Samtidig føler Strandberg seg relativt trygg på at faren og broren vil kunne leve godt med måten de er fremstilt i filmen.

– Min bror har lest alle manusversjonene. Han er den første jeg sender alt til. Og han sender bare tommel opp tilbake hver gang. Min far har ikke sett filmen, jeg vet ikke hvordan han vil reagere, men han kommer jo relativt godt utav det.

På starten av 80-tallet, da brødrene var åtte og ti år gamle, ble nemlig Strandbergs far en av de første fedrene som kjempet for foreldreretten til sine egne barn.

I så måte er tittelen, «Natta pappa henta oss», på et vis en spoiler.

Samtidig tror Strandberg det er med på å gjøre fortellingen lettere å bære for seeren.

– Hvis man visste at dette gikk til helvete, ville det være ganske heavy å se filmen. Men det at det blir en livbøye, du vet det vil gå bra til slutt, det tror jeg er med på å holde motet oppe.

– Du får en uro i deg

Strandberg, som nå er blitt 48 år gammel, er usikker på hvordan årene hos moren har påvirket hvem han ble i voksen alder.

– Jeg har veldig vansker med å se hvordan jeg ville vært om jeg hadde hatt en annen oppvekst. Men jeg tror at hvis en har opplevd en eller annen form for omsorgssvikt eller utrygghet eller ikke fått bekreftet ting i barndommen, så får du en sånn uro i deg, da. Du får ikke helt fred i sjela. Jeg tror jeg også har hatt den uroen i meg. Jeg oppsøker kaos, på en måte.

Samtidig tror Strandberg uroen også kan slå positivt ut, at det nødvendigvis må litt uro til for at folk skal skape kunst eller bli punkrockere.

Eller filmregissører, for den del.

– Hvis alle hadde sittet i lotusstilling på toppen av Galdhøpiggen så hadde det faen ikke vært så mye gøy i verden.