Da var det på tide med nok en recap av «Mad Men», serien som lærer oss at bak enhver suksessrik, hvit, mannlig reklamepamp står en kvinne og får rumpa si beglodd av en annen hvit, suksessrik reklamepamp.
Men ting er i ferd med å skje, folkens. «The times they are a-changing.» Fader, der brukte jeg en Dylan-låt til å illustrere et poeng. Jeg lovet meg selv å aldri gjøre det.
For øvrig: beklager det dårlige kvasi-ordspillet i tittelen. Tilgir dere meg?
Kveldens episodas åpner med den sennepsfargede ryggen til Peggy «sjekk, jeg er progressiv» Olsen.
Hun er på leilighetsjakt, og har en sabla dyr kåk i siktet, en på fasjonable East Side (er det ikke det middelaldrende kvinner kaller det?). Megleren blir overrasket når Abe, Peggys kjæreste, møter opp og det ikke er han som skal betale for den. Sjekk han blir forlegen, ‘a.
Bobby, Don og Bettys sønn som har blitt spilt av FIRE fuckings forskjellige barneskuespillere opp gjennom åra, har endelig en scene for seg selv etter seks sesonger. Han benytter denne til å skrape av noe tapet på rommet sitt, før han skyver senga si foran for å skjule det. Virker nokså poengløst som scene, hva?
Rolig, påsan, her er metaforen: vanligvis er det DON som skjuler ting for Betty, nå har også Bobby begynt med samme greie. Oi, noen som tror jeg var flink til å analysere Ibsen i norsktimene på ungdomsskolen, eller?
Tror kanskje det.
Det er for øvrig en tendens i tv-serier generelt at man har en eldre datter, som blir gitt all personligheten, og en yngre sønn, som blir helt oversett av serieskaperne. Bare se på «Dexter» og «Homeland», for eksempel. Hva er greia? Når skal vi gutta få litt oppmerksomhet?
Don og Peggy støter på sine naboer, du vet, hun dama som Don beiser og har utviklet følelser for, og hennes ektemann, doktoren som kun snakker ved hjelp av dølle vittigheter. Viser seg at de skal til Washington D.C..
Don blir litt satt ut av dette, hvordan skal han nå få pøka noe annet enn kona si?
Vår alles favoritt Woody Allen-inspirerte karakter, Michael Ginsberg, blir overrumplet av sin far da han kommer hjem. Gammer’n har funnet ham en date for aftenen, en nydelig jødinne ved navn ett eller annet.
Etter mye om og men drar de på en diner og han klarer å plapre ut at han er jomfru i løpet av et minutt. Om ikke en viktig scene her, så var det en morsom en (til å være «Mad Men»). Noen av dere som liker å dra på dates, eller? Fortell om det i kommentarfeltet (ikke gjør det)!
Don og Megan drar på en prisutdeling for reklamebransjen der ironisk nok Megan og Peggy begge er nominert for arbeid de gjorde for SCDP i fjor. De prater litt sammen før de blir avbrutt av Peggys sleazy kollega Jim Cuttler som vi sikkert kommer til å se mer av. Han er keen på Megan.
Og da snakker jeg ikke om «keen på å snakke med» (jeg snakker om sex).
Så sveises seremonien i gang, ved konferansier Paul Newman. Men her har serieskaperne tråkka ordentlig i imitasjonssalaten, for stemmen vi hører er ikke i nærheten av å matche «old blue eyes», som jeg kalte ham mens han levde. Talen blir brått avbrutt av at noen skriker ut at Martin Luther King Jr. er blitt skutt og her kommer episoden ordentlig i gang.
Vi får se hvordan beskjeden påvirker de ulike karakterene.
Og her kommer vi inn på noe jeg liker veldig, veldig godt med «Mad Men». I stedet for å takle historiske hendelser ved å ta tyren ved hornene, så blir det i stedet lite fokus på det som faktisk skjedde. I stedet får vi se hvordan hendelsene påvirker menneskene i serien.
Det samme var tilfellet i sesong 3 da JFK ble skutt der vi ikke engang fikk høre beskjeden rett fram, det ble hintet til da vi så Don vandre gjennom kontoret mens telefonene ringte og ringte og ingen tok dem. I denne episoden er det på samme måte, en mann i publikum roper ut noe, men det er vanskelig å høre. Men alle som så episoden skjønte nok hva som hadde skjedd umiddelbart.
Hvis du ikke gjorde det, kan du dra til helvete, neida hehe.
Lille Bobby blir tildelt enda mer screen time, i en scene der Betty oppdager hvordan gutten maltrakterer tapetet. Han prøver å skjule det ved å fysisk holde over hullet i veggen (funker ikke, har prøvd selv). Hun blir dritsur og han får husarrest og tv-forbud.
Pete ringer hjem til Trudy, som vi alle husker rev i stykker manndommen til Pete i forrige episode. Han hører om hun trenger selskap grunnet kveldens hendelser, men det er uvisst om dette er fordi han bryr seg om dem, eller om det er han selv som trenger trøst.
Pete har hele veien, tross sine ekstreme douche-takter, vært opptatt av borgerrettigheter (husk hvordan han ikke lo av Sterling i blackface for noen sesonger siden).
Men Trudy står heldigvis på sitt. Hun går til og med så langt som å lyve til sine foreldre angående neste ukes planlagte middagsbesøk, for å unngå å være mer med Pete (forkortelse for Peter).
Både Don og Peggy møter sekretærene sin på jobb. Dawn og Phyllis er de to eneste faste, afro-amerikanske karakterene i hele serien (merkelig nok) og de gjør sitt for å trøste dem. De sier begge at sekretærene kan få fri. Deretter får de utdelt to like ukomfortable klemmer som umulig kan ha vært til mye trøst.
Pete klikker på Harry som klager over reklamekostnader som følge av mordet. Her får vi nok en bekreftelse på Petes eneste positive karaktertrekk, nemlig sosialprogressivitet.
Og Harry fortsetter å IRRITERE VETTET AV MEG. Herregud, for en jævla kjiip, smålig liten dritt den mannen er. Håper Mathew Weiner skriver ham ut av serien ved at han blir spist av en hvithai med laserkanon på hodet (referanse til Austin Powers, siden Harry likner på Austin Powers).
I et håpløst forsøk på å bidra til firmaets vekst, har Sterling med seg en kompis som tilsynelatende er høy på LSD. Randall Walsh, som han heter, foreslår at de skal bruke referanser til mordet i en reklamekampanje, noe de selvfølgelig ikke går med på.
Dette er kanskje den minst viktige scenen i hele sesongen. Den skal kun illustrere hvor uviktig Sterling er for firmaet etter han mistet dem Lucky Strike.
Men seff, det er utrolig deilig å se at han som spilte Ethan i «LOST» fortsatt får seg arbeid.
Betty «Ford» Draper ringer Don og sier at han har glemt å plukke opp barna.
Han kontrer med at det ikke er trygt for dem å være i sentrum pga. opptøyene. Oi, jeg glemte å nevne opptøyene i stad, det er litt viktig. Det er masse opptøyer i landet etter Dr. King ble skutt. Vi får aldri se det, men vi får oppleve det gjennom reaksjonene til karakterene.
Uansett, Don går til slutt med på å hente dem.
Peggy ender opp med å ikke få leiligheten. ZING. Neida, det er greit, altså. Hun forteller det til Abe, som tilsynelatende ikke bryr seg, men da han omsider forteller grunnen sin, sier han at han ikke vil barna deres skal vokse opp i et luksusstrøk.
Gjett om Peggy sleit med å skjule gleden sin der, a. Han vil ha barn med henne!
Don tar med seg lille Bobby i den tredje (!) viktige scenen gutten får være med i noensinne. Dette liker jeg. De ser «Planet of the Apes» og digger den så mye at de vil se den to ganger.
Om det var tilfeldig at de så den filmen? Nei nei nei, langt ifra. Husk at den er en science-fiction-film som retter søkelys på rasekonflikt. Touché, mister Matthew Weiner.
Imellom visningene, kommer Bobby i snakk med en afroamerikansk ryddegutt. Bobby sier til ham at det er kjekt å gå på kino når man er trist. Dette resonnerer i Don.
Henry forteller at han har blitt bedt om å stille til delstatssenatet. Boooooring.
Don og Megan har seg en prat som viser seg å bli nokså sjelsettende. I hele sesong seks har vi alle slitt med at Don tilsynelatende bare blir mer og mer fjern fra sine følelser og at det går sabla lang tid mellom hver gang han viser sympatiske trekk. Han er tross alt hovedpersonen i serien.
Men i en sterk monolog til Megan, forteller han hvordan han hele livet bare har latet som han er glad i og stolt av sine barn. Men hans få timer med Bobby den dagen forandret på det, og han påpeker at ekte kjærlighet for ens barn føles som om hjertet ditt skal eksplodere.
De gråter sammen, men denne gangen på grunn av noe fint. Endelig.
Bobby sliter med å få sove fordi han ligger og tenker på at alle nå er i fare for å bli skutt. Han følger opp med «Hva hvis Henry blir skutt?» Ouch. Barnet er mer bekymret for at stefaren skal bli utsatt enn for sin egen far.
Dette må ha gitt Don desto mer motivasjon til å bli en bedre pappa. Vent og se, ass. (Ass er en forkortelse for «altså»).
Nok en bra episode, det her. Som nevnt, er det påfallende sjelden det snakkes om rasekonflikter i denne serien, det er stort sett kvinnefrigjøring det går i, men i denne episoden ble det (naturligvis) et viktigere moment. Når skal SCDP få sin første mannlige, svarte copywriter? Jeg har på følelsen av at det er gaaaaanske snart.
Slapp av, dette er ikke en spoiler, jeg vet ingenting. Bokstavelig talt ingenting. Jeg bare følger magefølelsen, jeg. Eller gjør jeg det?
Ja, seriøst.
