Don Draper drømmer. En ansiktsløs politimann kakker på bilruten hans. «You knew we’d catch up with you eventually».
I denne uken ble Mad Men omsider innhentet av et stort spøkelse som har hengt over serien siden første episode. Kreft har alltid vært en konstant i rollefigurenes liv, Don bygget karrieren sin på å trivialisere helseskadene ved sigarettrøyking, Betty fant en godartet kul i halsen i sesong dem, og dessuten har mange perifere eller sekundære karakterer dødd av det, og preget hovedkarakterene sånn sett: Bettys mor (som er død før serien begynner), Teds gamle kollea Frank Gleason, Anna Draper, og nå sist Rachel Menken.
Men dette er første gangen en av seriens hovedpersoner får et endelig, ugjenkallelig dødsbudskap. Det var vel bare et spørsmål om tid.
Det starter som vanlig tilforlatelig: En stivpyntet Betty er på vei opp trappene på universitetet hvor hun studerer psykologi. Hun blir mer og mer tungpusten, og til slutt går hun i bakken.
Det man først kan le bort som en metafor for utfordringene ved høyere utdannelse blir raskt alvor, da legen forteller at røntgenbildene viste noe langt mer alvorlig enn et brukket ribbein.
Henry tilkalles, og kreftlegen forklarer til ham og ikke Betty hvor landet ligger.
Hun har uhelbredelig lungekreft, og selv med (i hovedsak smertelindrende) behandling har hun maks et år igjen. Henry går i lås og nekter å akseptere at doktoren har rett.
Betty på sin side er langt mer flegmatisk. Hun har ikke bestemt seg for om hun vil fortelle det til barna ennå, og hun vil ikke engang ta i mot behandling – hun så hva kreften gjorde med moren hennes, og hun vil ikke gå på samme måten.
Henry forstår ikke og tolker det som at hun har gitt opp, men dette er hennes måte å være herre over sin egen skjebne på.
På tross av Bettys ønsker drar Henry til Sallys kostskole for å fortelle henne nyhetene. Ikke fordi han føler hun fortjener å vite det, men fordi han vil at hun skal overbevise sin mor om å prøve behandling.
Han spiller tøff og forventer at Sally skal gråte, men i stedet er det han som knekker fullstendig sammen, og stakkars Sally som blir nødt til å trøste ham.
Ikke nok med at barn/foreldrerollene er snudd på hodet med hennes ekte foreldre, nå må hun være den voksne part i relasjonen til stefaren også. Men Sally går med på å gjøre som han sier, og drar hjem for å snakke med moren.
Etter en instinktiv førstereaksjon som er klassisk gamle-Betty – iskald, hjerteløs og avvisende, ikke minst fordi hun vet at Henry har overstyrt hennes ønske om å ta dette i sitt eget tempo – samler hun seg og får pratet ordentlig ut med datteren.
Hun behandler henne som en voksen, forteller rasjonelt om grunnen til at hun velger å gjøre som hun gjør, og at hun ikke har tenkt å ta i mot behandling.
Hun gir henne et brev med instruksjoner om hva Sally skal gjøre etter Bettys død (Sally får beskjed om å ikke åpne det før da, men leser det selvsagt likevel) – blant annet vil hun begraves i sin babyblå yndlingskjole.
Fra å ha vært en liten, bortskjemt jente fanget i en voksen verden, med total berøringsangst for alt som har med død å gjøre (hun går til psykolog i hele sesong en, blant annet pga. morens nylig dødsfall, og når faren hennes prøver å gjøre det samme med henne som hun nå gjør med Sally – altså å forberede sitt eget dødsfall – synes hun samtaleemnet er upassende: «I don’t understand why you like talking about this when you can see so clearly that it upsets me. I’m your little girl.» (s03e04: The Arrangements)), har Betty virkelig kommet en lang vei nå.
Det blir ekstra vondt at dette skjer nå som hun endelig virker å ha klart å stake ut en kurs for seg selv, funnet sin egen identitet, og slått fred med verden. Betty har ikke alltid vært den mest populære karakteren, og hun har delt ut vel så mye faenskap som hun har mottatt, men det sier sitt om utviklingen hun har hatt de siste sesongene at dette ikke på noen som helst måte virker som en poetic justice, men bare som fryktelig trist.
All honnør også til January Jones i denne episoden. Hun har kanskje ikke det største registeret som skuespiller, men når storyen treffer hennes sweet spot funker hun som en kule.
Pete blir oppsøkt av Duck Philips, som foruten å ville ha en drink (jeg føler meg slem som skriver dette, men jeg eeelsker å se hver gang Duck havner på flaska igjen. Fyren prøvde tross alt å drite på kontorstolen til Roger en gang midt på 60-tallet.) lurer Pete, via en innviklet bløff, til å gå på et jobbintervju uten at han er klar over det.
Flyselskapet Lear Jet er på utkikk etter den ikke fullt så unge broileren, og får bare mer lyst på ham jo mer avvisende Pete er. Til slutt greier de å overbevise ham ved å tilby ham uanstendig høy lønn, samt å kompensere ham for verdien av aksjene han må si fra seg.
Pete, overbevist om at han er på en lucky streak, oppsøker sin ekskone Trudy (det iskalde forholdet dem i mellom har mildnet betraktelig i det siste) og ber dem flytte med ham til Wichita. «We both know things can’t be undone», sier Trudy. «Says who?» utbryter Pete, i et mer livsbejaende ekko av Henrys raseri mot det døende lyset.
Trudy sier ja. Pete får en ny sjanse, et ekstraliv.
Med tanke på hvor mye dritt han har gjort mot henne, og hva for en selvrettferdig, opportunistisk og smålig liten rotte Pete alltid har vært, er jeg ikke bare litt overrasket over at hun sier ja, men også at jeg faktisk heier på dem (nysgjerrig på om andre er enige?).
Men Pete har tross alt, sakte, men sikkert, blitt et nytt og bedre menneske. Han har alltid følt seg forbigått, aldri vært fornøyd, har alltid følt at han har hatt rett til, og fortjent noe mer – og da er det jo typisk at da han omsider slår seg til ro og slutter å prøve, så får han alt han alltid har drømt om og ment han har fortjent.
For andre gang i denne episoden viser altså en av seriens mest umodne og håpløse karakterer seg å være den som greier å vokse mest, og være den man ser for seg at vil få det best i den tilmålte tiden de har igjen.
I forrige episode så vi Don forlate McCann midt i et kreativt møte, og det virker som om han aldri vendte tilbake igjen. Det eneste konkrete hintet vi får er da Pete treffer på Duck i heisen, og lurer på om den gamle headhunteren er der for å finne en erstatter for Don.
Duck svarer litt kryptisk, og med tanke på hvordan han bløffer Pete rundt i resten av episoden er det ikke en umulig tanke at han lyver her også, men tilsynelatende er Dons dager i reklamebransjen fortid. (Som Don sier til den nysgjerrige, Norman Bates-aktige værelsesgutten Andy på motellet han har tatt inn på: «I was in advertising». Preteritum der, altså.)
Don har losjert seg inn i en bitteliten småby i midtvesten mens han venter på at bilen skal blir ferdig på verkstedet. Han er på rømmen fra seg selv igjen, men virker på sett og vis mer komfortabel nå enn før. Han holder kontakt med Sally på telefon, men vi får ingen indikasjon på at han har fortalt noen andre hvor han er.
Han blir godt tatt i mot av de lokale, han mekker på skrivemaskinen og brusautomaten til motelleierne, og da de får vite at han var i Korea-krigen blir han overtalt til å bli en ekstra dag for å delta på grillfest for veteraner.
Det viser seg å være en liten baktanke med invitasjonen – det er egentlig en innsamlingsaksjon for en av veteranene som mistet huset sitt i brann. Motelleieren har utvilsomt sett Dons tjukke lommebok, og guilttripper ham til å øke donasjonen fra 20 til 40 dollars.
Don oppfører seg som om han har vandret inn i løvens hule. Han veier ethvert spørsmål både to og tre ganger før han svarer, og føler nærmest at det blir i overkant privat å fortelle selv hvilken krig han deltok i.
Han stivner til når han blir utspurt av en annen Korea-veteran, men som alltid slipper Don unna (det har nesten blitt en gjentakende straff for ham) – veteranen kom ikke til Korea før etter at Don var dimittert. Det er betimelig å spørre seg hvorfor Don i det hele tatt oppsøker et sted som dette.
Vi har jo sett hans masochistiske side før, og det er nærliggende å tenke – ikke minst med drømmen som åpnet episoden i bakhodet – at han på mange måter vil bli avslørt. Etter hvert som veteranene kommer lenger ned i flaska senker Don skuldrene. Han føler han er blant venner.
De deler av sine intime krigserfaringer, vonde, avslørende og uflatterende. Til slutt gir Don etter og forteller sin egen historie, om hvordan han tok livet av sin overordnede og ble dimittert, ved å ved et uhell tenne en lighter litt for nærme litt for mye bensin (han utelater den delen der han stjal identiteten hans).
Hva slags reaksjon Don forventer er vanskelig å si, han vet det kanskje ikke selv engang, men veteranene bare nikker gjenkjennende. «That is the name of the game.» Her blir han møtt med forståelse. Man kan nesten få en følelse av at han har kommet hjem.
Desto større blir skuffelsen når veteranene blir låst inn på hotellrommet hans midt på natten, og banker ham opp. Noen har stjålet innsamlingspotten, og Don er naturlig mistenkt. Don nekter, og de prøver å slå sannheten ut av ham med en telefonkatalog. De tar bilen hans som kausjon, og gir ham til i morgen til å betale tilbake.
Don, som kjenner igjen en bløffmaker når han treffer en, går dagen etter i strupen på værelsesgutten Andy. Andy bruker ikke lang tid på å innrømme at han tok pengene, men sier at han må ha dem for å kunne starte på nytt.
Don ser seg selv i gutten, og beslutter å gi ham et lynkurs i streng, men rettferdig, oppdragelse. «If you keep it, you’ll have to become somebody else. And it’s not what you think it is. You cannot get off on that foot in this life.»
Don får tilbake pengene, og uten et ord leverer han dem i motellresepsjonen. Han gidder ikke engang fortelle at det ikke var han som tok dem. Kanskje litt fordi mistanken da fort ville bli rettet mot Andy, men vel så mye fordi han rett og slett ikke har noe å bevise lenger, selv ikke sin uskyld.
Don legger ut på veien igjen, og lover å kjøre Andy til bussholdeplassen. Men i stedet for å slippe ham av gir han ham bilnøkkelen – og sjansen han selv aldri fikk til å starte på nytt på ærlig vis.
«Don’t waste this» sier han, og setter seg alene og venter på bussen.
Andre ting:
– Episoden heter The Milk And Honey Route. Foruten den åpenbare referansen til det lovede land i Bibelen som «flyter av melk og honning», og at de fleste av karakterene våre fortsatt leter etter sitt Kanaan/Utopia/Shangri-La (Pete har funnet det, Betty mistet det akkurat i det hun kanskje var der, Don virker både mer tilfreds og mer fortapt og søkende enn noensinne) leser jeg via Margaret Lyons i The Vulture at dette også er navnet på en bok med undertittelen Handbook for hobos.
Landstryker-parallellen til Don har vært gjennomgående i hele serien, mest tydelig i sesong 1-episoden The Hobo Code, der en omstreifer lærer unge Don litt om livets skole, får en strøjobb hos faren hans, for så å bli snytt for betalingen.
– Enten må jeg ha fortrengt det, eller så har det aldri helt slått meg at Don faktisk var direkte skyld i at Lt. Don Draper døde. Ikke bare beviser dette at røyking dreper (høhøhø), det betyr også at sigaretter skapte Don Draper på mer enn en måte. Beklager at jeg er seks sesonger etter alle andre med å komme med denne observasjonen.
– Tilsiktet eller ikke, jeg fikk litt Forrest Gump-vibb av sluttbildet.
– Hele episoden var preget av maskineri som konket, gjerne før det var forventet. Dons bil streiket, skrivemaskinen og colaautomaten på motellet var ødelagt, TV-en gikk i svart mens Don så på, Bettys biologiske maskineri er i ferd med å bryte sammen lenge før det burde. Og da Pete sitter alene på kjøkkenet til Trudy og spiser pai skrur hun plutselig av lyset, før han er ferdig.
– Noen ganger går noen språklige bilder eller gjentakende formuleringer med små variasjoner igjen over flere episoder. Det kan selvsagt hende det er helt tilfeldig, men for noen episoder siden sa Joan at hun ville brenne hele dette stedet (SC&P) til grunnen (hvor fælt er det ikke at hun i stedet endte med å ta til takke med 50 cent per dollar?). I denne episoden ble vi både fortalt om en veteran som i fylla hadde brent ned sitt eget hus i vanvare, og minnet på at Don tok livet av både sjefen sin og sitt gamle jeg i en eksplosjonsbrann, og samtidig startet sitt nye liv. Brann er både en avslutning og en ny begynnelse – ødeleggelse og renselse.
– Én episode igjen!
