Det er så typisk Mad Men. De tre første episodene av denne siste halvsesongen lunter avgårde i sitt eget tempo, spinner ut i digresjoner etter eget forgodtbefinnende, og virker – ypperlig kvalitet til tross – skremmende lite interessert i å ta inn over seg at det bare er 4×47 minutter igjen til hele denne jumbojet’en av en serie skal lande alle historietrådene sine før den kan takse fortjent inn til den evige terminalbygningen i TV-seriehimmelen.
Og så, i episode fire, skjer plutselig alt på en gang.
Ikke at det burde komme som en overraskelse. Det virker som vi glemmer fra sesong til sesong at Mad Men alltid har fortalt historiene sine i deilig seigpinende rykk og napp, og akkurat i det vi tror vi kan være trygge og har skjønt hvor denne sesongen bærer, snus alt på hodet.
Denne episoden inneholder så mye storhet at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne.
Den narrative hovedfremdriften sørges for av et tilforlatelig brev som dukker opp på pulten til Roger. Husleien har gått ut, og han tror først det er Dons gamle sekretær Dawn som har glemt å betale den.
I god MM-tradisjon blir et lite, uforutsett irritasjonsmoment det lille sommerfuglvingeslaget som skaper full orkan på kontoret, da det viser seg at dette ikke er slurv fra Dawns side, men snarere et kalkulert skritt fra firmaets eiere i å avvikle hele SC&P og assimilere partnerne og de kreative ressursene (som er på åndenødsfremkallende fireårskontrakter med en ikke-konkurranse-klausul) inn i McCann.
De burde sett det komme, men de gjorde ikke det. «They waited so long, I thought we were safe.»
Kimen til et nytt håp dukker opp i form av en telefon fra den alltid like fabelaktig bitre og smålige Lou Avery (han som var vikar da Don var i «permisjon», og som nå har blitt degradert til firmaets bittelille California-kontor), som superselvtilfreds forteller Don at han slutter for å flytte til Tokyo, hvor et animasjonsstudio omsider har kjøpt opp den sidrumpa tegneserien hans om en apekatt i hæren.
Lou brenner alle broer og tror Dons mutthet i andre enden av røret er et tegn på at han har fått inn siste stikk, mens Don selvsagt har langt viktigere ting å bekymre seg over.
Løsningsorientert som alltid øyner Don at dette kan være smutthullet de har lett etter, og planlegger å flytte en miniversjon av firmaet over til L.A. og ta med seg alle klientene som er i direkte konkurransekonflikt med McCanns kundeportefølje.
Arbeidet med å sikre seg at klientene blir med over er i gang. Det er ikke første gang firmaets fremtid står i fare, og noen av de fineste episodene i serien hittil har vist oss hvordan Don & co. på hengende håret har greid å sno seg unna å miste sin frihet og sitt selvstyre (f.eks. sisteepisoden i sesong 3: Shut The Door, Have A Seat.).
Det er derfor med en trygg følelse av at ting igjen vil ordne seg at både vi og Don går tyren i møte ved hornene. Noen av klientene sier ja, men de får blankt avslag hos sin tidligere kollega Ken Cosgrove, som tydeligvis har ventet lenge på omsider å få gi Roger og Pete en businessmessig langfinger midt i fleisen.
California har alltid holdt en spesiell tiltrekningskraft for Don. Det var her den ekte Don Drapers kone Anna bodde, det var her han dro på tjuvperm i en måned i sesong to (s02: The Jet Set), her han forelsket seg i og fridde til Megan i sesong fire (s04e13: Tomorrowland), og hit han nesten klarte å flytte i slutten av sesong seks (s06e13: In Care Of), før alt i stedet gikk til helvete.
California er frihet og en ny fremtid for Don. California er Tomorrowland.
Ted derimot, som i sin tid fikk Dons plass på California-kontoret i et mislykket forsøk på å redde ekteskapet, vil ikke tilbake dit. Ny kjærlighet har blusset opp med en gammel flamme, og han vil bli i New York.
Ted og Don har et nært øyeblikk, selv om de ofte går i klinsj med hverandre er det mye gjensidig respekt der, og Ted takker Don for at han oppga drømmen om California for ham.
Og Don, med uvanlig lav guard (selv om det begynner å bli vanligere og vanligere – et tegn på hvor mye denne mannen har vokst de siste sesongene) innrømmer hvor mye California betyr.
Partnerne møter opp hos McCanns sjef Jim Hobart, og Don går i gang med å fortelle om sin unnvikelsesmanøver som om det var en reklamepitch.
Men Hobart lar ham knapt begynne. Til tross for at det vil bety å si nei til flerfoldige millioner for McCann, er dette noe som allerede er avgjort.
Det er ingen vits i å prøve å sno seg unna det. Som en Mefistofeles som frister hver av partnerne med gull og grønne skoger i bytte for deres sjel, dingler han drømmeklienter foran øynene på dem.
Buick til Roger. Endelig et legemiddelselskap til Ted. Snacksprodusenten Nabisco til Pete. Og til Don? «Cooooca-Cola», hveser han, og får det til å høres ut som den saftigste frukten i Edens hage.
«Stop struggling. You won». Som er omtrent noe Voldemort ville sagt til en overvunnet rival i det han sakte utfører uønsket aktiv dødshjelp.
Betryggende.
Jim Hobart vet hva han gjør. Han har siklet på både Don og Sterling Cooper helst siden første sesong, i episoden Shoot (s01e09, den hvor Betty skyter duene til naboen med Bobbys luftgevær), da han prøvde å hanke inn Don via Betty ved å appellere til hennes forfengelighet og gi henne modelloppdrag for nettopp Coca-Cola.
Gjennom hele 60-tallet har han prøvd å overta firmaet, og omsider har han lykkes. Og nå smuldrer han det opp i biter. Hvis denne serien har en superskurk viser det seg at det er Jim Hobart, men han går ikke i den klassiske fellen til Blofeld og Doctor Octopus, men venter heller med å fortelle våre helter om sin onde plan til etter at det er for sent.
Ozymandias fra Watchmen hadde vært imponert.
Partnerne drikker gravøl, og følelsen av nederlag kjennes desto sterkere fordi vi gjennom syv sesonger har blitt opplært til å tro at Don og gjengen alltid skal klare å redde seg i siste sekund.
En etter en drar de hjem til sitt, og til slutt er det bare Don og Roger igjen.
Scenene dem i mellom der de sitter på bar og bonder mens de ser bunnen av stadig flere glass har alltid vært blant seriens fineste og mest intime. Her tør de endelig være ærlige med hverandre.
Roger forteller til og med at han er i et forhold med Dons eks-svigermor, Marie.
I de to sekundære historielinjene i episoden følger vi Trudy og Petes forsøk på å få datteren inn på en privatskole, og Peggy og Stan som avholder en barneaudition til en reklamefilm.
Sistnevnte trigger mange, godt gjemte følelser hos Peggy, hennes manglende barnetekke minner henne om barnet hun selv ga fra seg for snart ti år siden.
I tillegg får hun vite om firmaets dårlige fremtidsutsikter fra Pete, og kombinasjonen gjør henne svært frynsete, med både humoristiske og såre konsekvenser.
Hun og Stan lar et av auditionbarna, midlertidig forlatt av sin mor, vente inne på kontoret deres mens de går gjennom dagens auditions. Men de får ikke gjort mye arbeid, først klarer ikke Peggy å la være å fortelle om McCann, og så, da jenta ved et uhell stifter seg selv i fingeren akkurat i det moren dukker opp, blir Peggy æreskjelt for ikke å passe godt på barnet – åpenbart et sårt punkt på alle måter for Peggy.
Hun gir en saftig kraftsalve tilbake til moren, men etterpå, da Stan prøver å trøste henne, tar hun moren i forsvar. En sleivete vits fra Stan – en variant av den klassiske «jeg har ikke noen barn…som jeg vet om!» rører ved noe grunnleggende hos Peggy, og hun betror seg indirekte til ham.
«No one should have to make a mistake just like a man does and not be able to move on». Stan kan ofte være en tomsing, men han skjønner sakte tegninga, og viser seg fra sin mest empatiske side.
Han lurer på hva hun gjorde med barnet. «He’s with a family somewhere. I don’t know, but it’s not because I don’t care. I don’t know because you’re not supposed to know.»
Jeg yter ikke scenen rettferdighet i det hele tatt, dette er en av de mest intime, velartikulerte og såre scenene denne serien har laget ,og det sier ikke så rent lite.
Mad Men greier å fylle mer hudløs sannhet inn i én enkelt scene enn de fleste kunstverk gjør i sin helhet, og ikke nok med det, de gjør det på regelmessig basis. Denne serien vil bli sårt savnet.
Parallelt med dette får Pete en telefon fra sin ekskone Trudy.
Hun har fått avslag på søknaden om å få deres datter Tammy inn på en eksklusiv skole, og mener grunnen er at Tammy har skilte foreldre. Hun og Pete stiller opp sammen for å godsnakke med rektor MacDonald, men får i stedet avslag igjen, først i form av halvkvedede viser om at Tammy ikke besto «draw a man»-testen (i stedet for å tegne en strekmann med munn, øyne, fingre og tær tegnet hun et ansikt med slips og mustasje.
I sjalu affekt snur Pete seg mot Trudy og presterer den beste leveringen av replikken «Mustache?» jeg noen gang har hørt), eller at Trudy var arrogant som ikke leverte søknader til andre skoler også.
Men da en indignert Pete, med sin pompøse æreskodeks, krever at rektor unnskylder seg til Trudy kommer den virkelige sannheten frem: dette dreier seg om rektors forakt for familienavnet Campbell, på grunn av gamle feider som går flere hundre år tilbake. Diskusjonen utvikler seg til å bli en deilig absurdkomisk dialog, slik serien har levert mange ganger før:
Pete: Would you like to step outside?
MacDonald: Are you sure you wouldn’t rather get me while I’m sleeping? Like a real Campbell?
Pete: Are you kidding me?
MacDonald: No MacDonald will ever mix with a Campbell.
Trudy: What are you talking about?
Pete: It’s some stupid story, it’s 300 years old! He’s obviously nuts.
Trudy: You should know that his clan took advantage of the gift of hospitality and murdered my ancestors while they slept.
Pete: The king ordered it!
Det hele ender i en velplassert knyttneve signert Pete Campbell. Ingen har vel blitt påført flere blåveiser enn ham i denne serien, så det var hyggelig å se ham endelig få gitt en tilbake.
«Another sucker punch from the Campbell’s. Coward!», roper rektoren etter dem, mens Trudy og Pete går.
(Kort fortalt refererer de til den såkalte Glencoe-massakren i Skottland i 1692, der 38 medlemmer av MacDonald-klanen ble drept av Robert Campbell og hans menn, til tross for at Campbell-gjengen hadde akseptert MacDonaldsenes gjestfrihet, og således var bundet av datidens æreskodeks til å ikke finne på noe bøll. Bakgrunnen for massakren var at de drepte ikke hadde vært flinke nok til å sverge troskap til den nye kongen av England, Vilhelm III av Oranien. Mega-funfact: denne hendelsen var George R. R. Martins inspirasjon til et visst rødt bSPOILERWARNINGp i Game of Thrones.)
Selv om denne tilsynelatende ut-av-det-blå-digresjonen er ekstremt underholdende i seg selv, så har den selvsagt også en dypere tematisk resonans i denne episoden og i serien som helhet. Det er tross alt Mad Men vi ser på.
Foruten den åpenbare parallellen til den nye kongen Jim Hobarts summariske henrettelse av SC&P etter å ha lullet dem inn i en falsk trygghet og løgnaktig lovet dem fritt leide, så begynner det også å utkrystallisere seg en tematisk tråd i denne sesongen om å tråkke opp gamle spor, om å ikke greie å gå videre, samme hvor mye man prøver, dels fordi man ikke evner å endre seg, dels fordi fortiden innhenter oss.
En skjebnetung følelse av forutbestemthet ligger over denne sesongen. Det er mye gammelt nag i denne episoden, og mange som ender opp med å gjenta gamle mønstre, eller ikke klarer å gi slipp på fortiden: foruten McCann-kuppet og MacDonald/Campbell-feiden får Ken endelig hevnen han har drømt om (og formodentlig er den drømmende forfatterspiren fra fordums sesonger dessverre borte for godt), Lou tror han omsider får tatt innersvingen på Don, Peggys konfliktfylte forhold til barnet hun ga fra seg har aldri vært så tett mot overflaten som nå, og Ted, blindet av entusastisk forelskelse, har gjenopptatt et forhold med en gammel skolekjæreste, og påpeker med hjerter i øynene, famous last words-aktig, at ingen av dem husker hvorfor det ble slutt sist.
Som en av de ensomme, skadeskutte byfuglene i P. T. Andersons Magnolia sier det: «We may be through with the past, but the past isn’t through with us.»
Og passende for en episode som handler om nedtråkkede spor får vi mange callbacks til tidligere episoder, gjerne med en ny vri som viser hvordan rollegalleriet og verden har endret seg: Coca-Cola, McCann og California er mye oppe i dagen, Pete forteller Peggy om McCann på sofaen inne på kontoret, en påminnelse om at de mest intime opplevelsene de har hatt med hverandre har skjedd i en tilsvarende jobbsofa (både da sønnen deres ble unnfanget, og da Peggy nådeløst fortalte ham om det en sesong senere).
Peggy og Stan ringer til hverandre og bare blir på røret i timevis, akkurat som da hun jobbet i CGC, til tross for at de nå jobber vegg i vegg, og gjengens forsøk på å redde firmaet som så mange ganger før viser seg for en gangs skyld å feile.
Det er visuelle ekkoer også: på slutten av sesong fem fikk vi dette fantastiske bildet av partnerne som inspiserer den nye etasjen de utvider med.
De ser utover verden, med fremtiden og all verdens muligheter for sine føtter.
Men i denne episoden får vi vrengebildet på dette. De fem partnerne (Bert er byttet ut med Ted) sitter alene igjen på konferanserommet hos McCann, vingeklippet av Hobart, og med ryggen mot veggen.
Og selv Dons magiske pitche-evner, som både han og vi er så vant til at alltid funker, svikter. Han blir avfeid, uten at han engang får fullføre, ikke bare én, men to ganger – først hos Hobart, og så på slutten av episoden.
Partnerne skal informere firmaet om hva som er i ferd med å skje (selv om jungeltelegrafen fra Pete via Peggy til Stan har sørget for at alle nå vet det), og naturlig nok blir de ansatte opprørt. Roger toer sine hender, og Don trer pompøst frem for å prøve å roe gemyttene med en motiverende tale, men det klinger bare som hule floskler.
«Hold on. This is the begninning of something, not the end», sier han, men ingen lytter. Rommet tømmer seg, og partnerne står igjen alene. Tiden løper fra dem, de er på god vei til å bli irrelevante – de snakker, men ingen hører på.
Don har mistet kona, møblene, leiligheten, sin kreative mojo, og nå også firmaet sitt.
Sakte men sikkert er han i ferd med å viske ut seg selv.
Andre ting:
* Episoden heter «Time & Life», som er navnet på (den ekte) bygningen på Manhattan der SC&P har hatt kontorene sine siden sesong fire.
* Denne episoden var full av nære betroelser og intime scener mellom mennesker som, konfliktfylte forhold til tross, betyr mye for hverandre. Trudy og Pete, Pete og Peggy, Peggy og Stan, Roger og Don.
* Selv Joan og Pete fikk en nær scene sammen, i taxien på vei hjem fra gravøl, der Joan uttrykker sin bekymring for sin plass i det nye McCann-regimet. Hobart gadd ikke engang å forsøke å friste henne med en attraktiv klient, og dersom fratboysa fra noen episoder tilbake er noen indikasjon er det ikke akkurat et progressivt kvinnesyn som råder der.
* Episoden er forbilledlig regissert av Jared Harris, altså vår alles yndlingsbrite av en forknytt kåtsabb, Lane Pryce.
* Noen andre enn meg som fikk en følelse av at Trudy og Pete er på vei sammen igjen? Det hadde ikke vært meg i mot. Jeg var ekstremt happy da hun omsider kastet Pete på dør, men han har på sett og vis vokst seg mer sympatisk de siste sesongene. Uansett er det alltid gledelig med et gjensyn med Alison Brie. Hennes innsats her og i Community beviser at hun er bedre enn 99 prosent av alt annet som til enhver tid er på TV, og hvert eneste øyeblikk hun er på skjermen bør omfavnes som en gave til menneskeheten.
* Så fikk vi endelig svar på hvor Jim Cutler ble av: han lot seg kjøpe ut, og sitter nå et eller annet sted og ler mens han kaster dollarsedler rundt seg.
