Der forrige ukes episode handlet om å tråkke opp gamle spor, er ukens episode, passende nok (om enn noe overtydelig) titulert The Forecast, viet fremtidsutsikter, eller mangelen på sådanne.
Don har ikke giddet å innrede leiligheten etter at svigermor bøffet alle møblene, men velger heller, mannemann som han er, å selge den – ekstremvarianten av å heller kjøpe nye underbukser enn å ta klesvasken.
Don mener en tom leilighet bør være en drøm å selge – da kan kjøperne bruke fantasien, men den dødelig ærlige eiendomsmegleren hans mener «it reeks of failure».
«It looks like a sad person lives here.»
«I’ve sold a lot of uglier things than this,» sier Don.
Roger, som skal på et slags seminar til Bahamas med McCann, har blitt bedt om å holde foredrag om firmaets fremtid, og legger jobben over på Don. Men Don sliter med å finne ut hva han skal skrive.
Han spør Ted hva han ser for seg, men blir skuffet over at fremtidsdrømmene ikke er mer ambisiøse enn at han gjerne vil lande et legemiddelselskap som kunde.
Don ligger på sofaen og dikterer uinspirert. «We know where we’ve been. We know where we are. Let’s assume that it’s good. But it’s got to get better. It’s supposed to get better.»
Men han har ingen svar på hvordan det skal bli bedre, samfunnet han har bidratt til å skape har bare lært ham å forvente det. Verdensmesteren i å skape kunstige behov, og vekke nostalgi og lengsel sliter tydeligvis med å se for seg sin egen fremtid.
Da Peggy ber om å få en performance review (som vel er en slags evaluering eller medarbeidersamtale?) fritter han henne i stedet ut om hennes fremtidsplaner.
Som den tomme parasitten han er prøver han som vanlig å stjele andres sjel, drømmer eller identitet.
Peggy svarer hun vil bli første kvinnelige kreative leder i firmaet, hun vil lande en svær kunde, hun vil lage en catchphrase, og hun vil skape noe med varig verdi.
Don lar seg imponere av at hun har svarene klare, men virker aldri mett – hvert svar hun gir trigger et nytt «og så, da?», «og så, da?», «og så, da?» fra ham – som et barn som driver foreldrene sine til vanvidd ved å alltid spørre hva som er bortenfor neste blåne.
Hjemme hos familien Francis lærer Sally seg å skrive sjekker. Hun skal bruke sommerferien på en eller annen form for omreisende leirskole. Hun og Betty har en langt triveligere tone enn de har hatt på lenge. Ikke fordi Sally er blitt noe mindre nebbete mot moren, men først og fremst fordi det virker som om Betty har blitt litt mer voksen og takler ting mer modent.
Selv ikke da Betty ikke så veldig subtilt prøver å ta praten med datteren ved å ymte frempå at det fort kan bli litt fomling med gutter på sånne turer, og Sally på herlig fjortissarkastisk vis svarer «I’m sorry mother, but this conversation is a little late. And so am I» lar hun seg provosere.
Sesong fem-Betty hadde sikkert låst henne nede i kjelleren i en uke for noe sånt.
Gode, gamle Glen Bishop kommer på besøk. Årene har vært nådige med ham, han er ikke lenger den creepy nabogutten med døde øyne.
Men har vokst seg til en flott, postpubertal, skjeggete og tynn hippiegutt med døde øyne.
Han vil ha med Sally på en utflukt, men planene endrer seg da Betty dukker opp. Betty kjenner ham ikke igjen først, men med en gang hun blir minnet på at denne kjekkasen er guttungen som hun donerte en hårlokk til, og som syntes hun var verdens vakreste menneske, blir stemningen mildt sagt rar.
Hun prøver å sende Sally ut av rommet, han prøver å utsette avreisen ved å takke ja til en øl, Sally prøver å forstå hvorfor moren hennes rødmer av å treffe den 18 år gamle eksnaboen deres, og heldigvis blir det hele punktert av at Glen forteller at han har vervet seg og skal til Vietnam.
Sally blir forbanna for at han skal ut og kjempe en krig de alle er sterkt motstandere av, utflukten avlyses, og Sally vinner episoden ved å smelle en f-bombe i trynet på ham rett foran moren sin.
F-bombe er en kul måte å si at hun sa «fuck» på, forresten.
På kontoret har det oppstått en ny minikrise. Det kreative teamet som skulle inn og pitche hos Peter Pan-kjeksfirmaet endte opp med å krangle seg imellom, foran kunden. Tekstforfatteren, Mathis, vil at Don skal være med i neste møte for å glatte over, men Don vil ikke.
I stedet gir han ham råd om å aldri si unnskyld i en slik situasjon, men heller fleipe seg ut av det. Han følger Dons råd ordrett, og drar en altfor breial vits, men siden han ikke er Don Draper gjør han bare vondt verre, og tas av prosjektet.
Han konfronterer Don med det dårlige rådet etterpå, og Don påpeker, helt korrekt, at det nok hadde vært bedre om Mathis hadde funnet på sin egen variant.
Det oppstår munnhuggeri mellom alfahannen fra en svunnen tid og den moderne, myke mannen, og Dons diktatoriske og arkaiske fremferd konfronteres.
«You don’t have any character. You’re just handsome», sier Mathis. Don gir ham selvsagt sparken, men det er en fattig hevn – Mathis’ ord slår rot i Dons hode.
I mellomtiden er Joan på besøk i California-avdelingen til firmaet, og på en litt sånn romantisk komedie-søt måte blir hun invitert på date av den førtidspensjonerte rikingen Richard Burghoff. Daten varer til neste morgen (hvis dere skjønner hva jeg mener, hehehehe, blunkblunk), og det er tydelig håp hos begge om at dette vil bli noe mer.
Han forteller at han skilte seg med en gang barna var voksne, og nå lever han herrens glade dager og er endelig fri.
Vel hjemme i NY igjen får Joan en oppringning fra Burghoff, som er i byen. Date to starter bra – det virker virkelig som om dette kan bli noe ordentlig – og Joan føler seg komfortabel med å fortelle at hun har en fire år gammel sønn hjemme, noe han tar med moderat fatning.
Men sekundet etter at Joan har ringt hippie-med-ring-på-lilletåen-barnevakten sin og med nød og neppe greid å utsette hjemkomsten en viktig, liten time (hvis dere skjønner hva jeg mener), innrømmer Burghoff at han synes det er problematisk for fremtidsplanene at hun har barn.
Joan tar anstøt, og det blir roping. Fra ham, altså. «This is not how I saw things. I have a plan – which is no plans!»
Joan går, skuffet.
Morgenen etter er hun frustrert og lei seg. Hun kjefter på barnevakten for en filleting, og roper i trynet på henne «You’re ruining my life!», men sier det kanskje vel så mye til sønnen sin som sitter like ved.
Historien får dog en god/dårlig slutt (alt ettersom hvor mye fremtidstro du har på Joan og Mr. Jeg-er-ferdig-med-barn-fordi-jeg-bestemte-meg-for-å-førtidspensjonere-meg-og-heller-dyrke-Peter-Pan-syndromet-mitt), da Burghoff dukker opp på kontoret med blomster og løfter om å bli mindre rigid.
Joan gir ham en ny sjanse.
Sally, full av anger og dårlig samvittighet, og fullstendig klar over at det er en god sjanse for at hun aldri får se Glen igjen, ringer for å si unnskyld, men får bare tak i moren hans, som hun gråter sammen med på telefonen.
Senere kommer Glen innom igjen, men finner ikke Sally, men en Betty som er litt for opptatt av å se bra ut for ham, som en fjortis som håper å bli lagt merke til av skolens quarterback.
Hele scenen er skutt som en av Bettys mykerotiske husmorsfantasier, men det viser seg at dette snarere er Glens ønskedrøm.I en ytterst ukomfortabel scene spiller han barsk og prøver å forføre henne, men hun avviser ham, heldigvis.
Det skulle kanskje bare mangle, og det er ikke akkurat sånn at hun fortjener applaus for det, men det vitner vel heller om hvor umoden hun pleide å være at vi faktisk sitter og er usikre på om hun faktisk kan komme til å finne på noe snusk med datterens barndomsvenn.
Glen går fra barsking til å bli sutrete, og betror at grunnen til at han vervet seg var at han dumpet på college.
Sally sitter og spiser burger sammen med Don og tre reisevenninner. De er åpenbart fascinert av faren hennes, og han bader på litt småpatetisk vis i oppmerksomheten deres, og sjarmerer dem med gamle vitser.
Praten går over på hva jentene vil bli når de blir voksne, og Sally sier hun er så trøtt av spørsmålet. «If you’re lucky enough to know, you should write it down. ‘Cause when you’re older, you’re gonna forget», sier han, med sin egen uforløste jakt på fremtiden friskt i minne.
En av jentene legger heavy an på ham, og selv om han kanskje ikke flørter tilbake gjør han heller ikke noe særlig for å stoppe henne.
Idet jentene skal ombord på bussen som skal ta dem på ferieturen kjefter Sally på faren. Hun har nok morens upassende oppførsel med Glen med seg over i agget til faren – forståelig nok, det må da være ille nok å se én av foreldrene dine i grenseoverskridende oppførsel med vennene dine, om ikke begge.
«You can’t control yourself, can you? When anyone pays attention to you, and they always do, you just ooze everywhere.» Sally får alltid de beste replikkene.
Hun sier at hun vil komme seg så langt vekk fra dem som mulig, på alle måter.
Don, fortsatt preget av Mathis’ ord, viser overraskende gode farskapsskills, og sier «You may not want to hear this but you are like your mother and me. You’re gonna find that out. You’re a very beautiful girl. It’s up to you to be more than that.»
Og som så ofte ellers i denne serien, så sier han det vel så mye til seg selv – du kan være noe mer enn et vakkert ansikt, Don.
Don kommer hjem til nyheten om at leiligheten hans er solgt.
Han må ut om 30 dager, og må vente på gangen mens megleren og kjøperne signerer kontrakten.
Så der står han, og der står vi. Don har kvittet seg med det meste han har av bagasje – skilsmisse nummer to er gjennomført, leiligheten er både tømt og solgt, og fortiden hans er mer eller mindre åpen for alle.
60-tallet er over, han er fri, men hva nå? Der Burghoff omfavner friheten som en egosentrisk tolvåring med sommerferie, virker Don mer paralysert. Han har sluttet å løpe fra seg selv, men nå må han til gjengjeld stirre ned i sin egen avgrunn.
Dr. Faye fortalte Don i sesong 4 at «you only like the begnning of things», så det er noe passende at Don ikke har peiling på hvor han skal videre nå, nå som begynnelsen ubønnhørlig er over. Hvor bærer dette hen? Både for Don og for serien som sådan – med bare fire episoder igjen?
Selv om mye fortsatt kan skje virker det jo ikke som om serien bygger opp mot et stort klimaks, akkurat. Er Dons usikre søken etter en fremtid Matt Weiners måte å forberede oss på at slutten på denne serien på et eller annet vis vil bli utilfredsstillende, uansett?
Vi er vant til at historiene vi fortelles slutter med en tilfredsstillende og oversiktlig resolusjon, et ryddig punktum, som et puslespill som endelig klikker på plass, men i virkeligheten humper jo våre egne historier bare videre, enten vi vil det eller ei, og det finnes ingen garanti for verken katarsis, tematisk samstemthet eller en endelig forløsning.
Enhver bastant slutt vil kanskje samme hva føles uekte, ufortjent, for enkel? For bak hvert svar skjuler det seg uansett bare et nytt spørsmål, bak hver slutt en ny begynnesle: Og så, da? Og så, da? Og så, da?
Løse tanker:
* Hvor bra er ikke Kiernan Shipka, som spiller Sally? Hennes reise fra ballettdraktkledd seksåring med talefeil til en illusjonsløs sekstenåring som er den eneste som gjennomskuer foreldrene fra hælvete (god dag, metafor for 60-tallets tap av amerikansk uskyld!), gjør Richard Linklaters Boyhood fullstendig til skamme.
* Da har vi omsider fått vite hvor Lou Avery ble av – han ble forflyttet over til California-kontoret da Ted kom hjem igjen. Men hvor er Jim Cutler? Og hvordan går det med Bob Benson?
* Regner med at dette var det siste vi får se av Glen? Jeg vet at mange sliter med skuespilleren, og han starter vel også i minus fordi han er showrunner Matt Weiners sønn, men jeg har alltid hatt sansen for det uttrykksløse spillet hans.
* Pete, Peggy og Roger har fått for lite spilletid hittil i år.
* Richard Burghoff spilles av åttitallstrynet Bruce Greenwood, en klassisk «åh, hvor har jeg sett ham før?»-fyr. Du har sannsynligvis sett ham som JFK i Kevin Costner-filmen «Thirteen Days», eller som Captain Pike i «Star Trek Into Darkness».
* Peter Pan-kjeks var ukens kunde, og i denne episoden traff vi mange varianter av gutten som ikke ville vokse opp, det virket som om alle voksne rollefigurer på et eller annet tidspunkt gjorde seg selv til barn. Burghoff er allerede nevnt, Roger er jo alltid tretten år gammel, men også gamle surpompen Lou går i barndommen, han var på møte hos tegneserieprodusenten Hanna-Barbera for å prøve å selge inn sin middelmådige Billy-kopi Scout’s Honor – som vi stiftet bekjentskap med i første del av sesong sju.
Mathis og han andre tekstforfatteren (og for så vidt Pete og Peggy) krangler som småunger. Og selvsagt Don og Betty, som begge solte seg i glansen fra beundrende ungdommer – tilfeldigvis begge venner av datteren deres. Voksne, ass. De er så sykt barnslige.
* Jeg leser på nettet at mange mener Don helt klart oppførte seg ugreit med venninnen til Sally, og flørtet tilbake med henne. Jeg sliter med å se det selv, og er usikker på hvor mye han egentlig kunne gjort annerledes uten å risikere å drite ut venninnen. Jeg tror mye av Sallys agg mot ham skyldes at hun tok med seg Bettys flørting med Glen, samt all pappa-bagasjen hun har, inn i situasjonen. Forståelig nok. Hvordan oppfattet dere det?
