«Is that all there is?
If that’s all there is my friends
Then let’s keep dancing
Let’s break out the booze and have a ball
If that’s all there is.»
Siste halvdel av siste sesong av Mad Men starter med selvtilliten til en Petter Northug på vei inn på stadion uten en eneste svenske i hælene, og gjør seg heldigvis fullt fortjent til det.
Ikke at dét kom som en overraskelse.
Åpningsscenen er på sedvanlig vis desorienterende (dere husker vel Freddy Rumsens Don-aktige rett-i-kamera-pitch fra i fjor, og vi alle bare hææææææ?).
En vakker ung modell er drapert i en pelskåpe, mens Don gir henne instruksjoner med en stemme han vanligvis har reservert for de mørke øyeblikkene der han kommanderer og kuer kvinner seksuelt.
«Look in the mirror. You like what you see.» Men denne seansen foregår på kontoret, og selv om det tilsynelatende bare er Don og modellen i rommet, viser det seg at et kobbel med mannfolk sitter i sofaen og stirrer på det som er en audition for pelsfabrikanten Wilkinson.
Sanglinjene jeg siterte i starten av innlegget spiller over scenen, men det er ikke første gang i serien at en variant av dette uttrykket har dukket opp.
Etter Rogers hjerteinfarkt i sesong 1 har Don en samtale om døden med sin elskerinne Rachel Menken. I et, til Don å være, usedvanlig åpent øyeblikk prøver han å sette ord på den eksistensielle angsten som alltid har tynget ham: «This is all there is, and I feel like it’s slipping through my fingers like a handful of sand.» (S01E10: «Good Weekend»)
Etter auditionen har Don og Roger, smokingkledd og på en riktig snurr, nachspiel på en diner sammen med tre andre modeller.
Don underholder med historier fra barndommen (den ekte horehusbarndommen!), men blir paff da servitøren der minner ham om noen han ikke helt klarer å plassere.
Roger bruker henne som blink for noen særdeles nedoversparkende spydigheter, og prøver å kompensere ved å spe på $11-regningen med $100 i tips (som tilsvarer cirka tre milliarder omregnet til dagens valuta).
Ikke at Roger akkurat er uvant med å betale seg ut av å være en egoistisk dust, men dette her vitner om en gjeng som bare noen måneder tidligere har solgt firmaet sitt og cashet inn millionbeløp.
Don kommer hjem til tom leilighet, kjenner litt på ensomheten, og sjekker 1970-varianten av Tinder, en slags personlig telefonsvarertjeneste som ramser opp de potensielle damemulighetene han har for kvelden.
Valget faller på flyvertinnen Tricia (hun som uten hell prøvde å legge an på ham da han pendlet til LA i fjor). Selv om det kanskje ikke virker sånn, har vi egentlig ikke sett Don så promiskuøs og hedonistisk som dette her før – han har hatt elskerinner, ja, men det har som regel vært langvarige relasjoner og ikke tilfeldige one night stands, med unntak av i sesong fire da han var nyskilt og deprimert og stort sett harvet over alt som var i stand til å få fyr på sigaretten hans.
Desorienterende scene nr 2: Tilbake i pelsauditionrommet, og en ny modell kommer inn. Hun viser seg å være tidligere nevnte Rachel Menken, den jødiske varemagasineieren og klienten han innledet et forhold til i sesong én.
Dette er heldigvis en drømmesekvens, ikke bare fordi det ville vært i overkant hjerteskjærende om Rachel hadde henfalt til reklameauditions, men også fordi Dons avskjedsreplikk «You’re not smooth, you’re Wilkinson smooth» hadde vært for nørd til å holde ut om den ble sagt foran ekte (oppdiktede) mennesker.
Men hvorfor drømmer Don om Rachel Menken? Er det fordi servitøren fra i sted minnet litt om henne?
Av Dons mange kvinner var Rachel kanskje den som kom mest gjennom fasaden hans, og som han følte et tettest bånd til, så det er kanskje ikke så rart at han nå, som nysingle hedonist og ulykkelig millionær, tenker tilbake på henne han aldri fikk.
Bruddet deres var smertefullt, Don feiget ut fra å forlate Betty, og sist de møttes var Rachel gift.
Hjemme hos familien Cosgrove feires det at Kens svigerfar – som ikke bare er faren til Laura Palmer, men også top dog hos Dow, en av byråets største klienter – går av med pensjon.
Etter middagen krangler Ken og kona. Hun vil at han skal slutte med reklame, som hun mener gjør ham ulykkelig, og heller ta opp igjen drømmen om å bli forfatter, men Ken vil ikke.
Allerede dagen etter får han imidlertid sparken. Årsaken er litt innviklet, men here goes: Da Don, Roger, Pete et al brøt ut av gamlefirmaet og startet SCDP på slutten av sesong tre byttet Ken jobb til konkurrenten McCann, men stakk derfra med kundeporteføljen sin da han fikk jobbtilbud fra SCDP.
McCann, som nå altså har kjøpt opp SC&P (som SCDP skiftet navn til da de fusjonerte med CGC i sesong seks), har båret nag mot ham siden da, og nå som svigerfaren ikke lenger beskytter ham er han fritt vilt.
Henger dere med? Uansett, han sies opp, dog med lovnad om en god fallskjerm (derav episodetittelen «Severance», som også kan oversettes med løsrivelse), mens Roger som vanlig toer sine hender. McCanns lovnad om at SC&P skulle få være uavhengige stakk tydeligvis ikke så dypt likevel.
Ken ser først på dette som et tegn på at han endelig skal følge forfatterdrømmen sin. Som han sier til Don: et tegn på å få en ny sjanse, og endelig få leve «the life not lived».
Han får støtte fra Pete (som i et KLASSISK Pete-øyeblikk sutrer til en arbeidsledig Ken over hvor slitsomt det er med all logistikken rundt aksjepengene han fikk som partner da firmaet ble solgt), og det virker som om Ken skal få ri med hevet hode inn i solnedgangen, men mot slutten av episoden buser han inn i et møte hos Roger og forteller at han har blitt ny markedssjef hos Dow, som jo er kunde hos byrået, og at de nå må danse etter hans pipe.
Alt tyder på at han kommer til å bli klienten fra hælvete. Det er et fint og tilfredsstillende payback-øyeblikk, men med en litt sår bismak. Det er noe trist over det at Ken heller hopper tilbake inn i corporate-hamsterhjulet – sikkert motivert både av trygghet og hevntanker – heller enn å følge drømmen sin.
Mens Joan og Peggy prøver å håndtere en minikrise for den bakstreverske nylonprodusenten Topaz, blir de utsatt for grov sexisme av fratboy-gutta fra McCann.
I en av seriens klammeste scener (og det sier ikke så rent lite) er begge nødt til å gjøre gode miner til slett spill mens gutta kommer med ekstremt lite tilslørte hentydninger mot Joan, og fnisende nærmest brofister hverandre rett foran trynet på dem.
I heisen etterpå klarer Joan og Peggy først ikke engang snakke om det, før de går løs på hverandre.
Peggy mener Joan ikke kan kle seg som hun gjør og samtidig forvente respekt i jobben, og Joan – som har en lei tendens til å bli smålig mot andre når hun selv utsettes for ydmykelser – mener at Peggy ikke vet hvordan det er, fordi hun ikke har utseendet til å bli behandlet slik Joan blir. Stygt.
Peggy påpeker også at Joan har nok penger til å slippe å jobbe nå, og igjen blir vi minnet på at alle pengene fra salget ikke har gjort partnerne noe særlig lykkelige, og at det attpåtil har skapt en kløft mellom dem og de andre som ikke fikk noe ut av oppkjøpet.
Scenen er vond på mange måter, vi ser at våre to yndlingskvinner i «Mad Men»-universet, til tross for hvor langt de har kommet, fortsatt er prisgitt patriarkalske maktstrukturer og menns generelle douchebaggeri, og også at de dessverre vender seg mot hverandre snarere enn å stå sammen.
Og samme hvor dyktig Joan er i jobben sin, så vil den grusomme sannheten, som hun tilsynelatende aldri skal få glemme, alltid være at det er kroppen hennes som har gjort henne til millionær.
Joan prøver å komme på topp igjen med litt powershopping, men blir igjen dratt tilbake til virkeligheten da butikkmedarbeideren gjenkjenner henne fra da hun selv jobbet der, da hennes ubrukelige voldtektsmannektemann ikke fikk kirurgstillingen han håpet på, og Joan måtte brødfø familien.
Peggy takler overhøvlingen fra Joan på sin måte, ved å likevel takke ja til kollegaen Mathis’ forsøk på å matche henne med svogeren sin, som hun tidligere avslo.
Grinebiteren Peggy finner alle tenkelige grunner til å være skeptisk til daten («His name is Stevie? How old is he?»).
Daten starter kleint, men Stevie viser seg å være en så likandes kar, og Peggy så sulteforet på smiger, at de etter et par glass bestemmer seg for å spontanreise til Paris.
Men igjen kommer virkeligheten i veien for drømmen, da Peggy ikke finner passet sitt hjemme (hun finner det selvsagt dagen etterpå, i sitt egentlige hjem – kontoret). Peggy-plottet i denne episoden er ordentlig søtt og morsomt, ikke minst fordi en småfull og fjortisforelsket Peggy er så langt unna den partypooperen hun er til vanlig, men får en trist undertone da hun dagen derpå har fylleangst og føler hun lot seg rive med altfor fort.
«Sounds like you had fun», sier Stan.
«It’s nothing a couple of aspirins won’t fix». 🙁
Jeg sitter med en sterk følelse av at hun ikke kommer til å treffe Stevie igjen. Å, «Mad Men»-rollefigurer, når skal dere slutte å nekte dere selv lykke?
Den mørkeste historielinjen denne episoden tilhører Don. Etter at han drømte om Rachel får han sekretæren sin til å sette opp et møte, under påskudd av å skulle snakke om strømpene til Topaz. Men Don får vite at Rachel døde for bare en uke siden. Nyheten går voldsomt inn på ham.
Han drar tilbake til dineren, drevet av en lengsel han ikke helt klarer å sette ord på.
Servitøren, Diane, som tydeligvis ikke er fremmed for å spe på hyra med litt ekstraservice, misforsto Rogers generøse driks som en forhåndsbetaling og gir Don en spesialbehandling i smuget bak restauranten. Etterpå blir Don needy, men Di er avvisende.
Å, Don, når skal du slutte å forveksle sex med nærhet?
Der Ken tolker sin diskusjon med kona og den påfølgende oppsigelsen dagen etter som et tegn på at han skal begynne å skrive igjen, tolker Don drømmen sin om Rachel, og hennes nylige bortgang, som et tegn på at han skal begynne å kjenne litt på tomheten og dødsangsten sin igjen.
Han oppsøker den jødiske sørgeseremonien hjemme hos Rachels søster, men blir møtt med en ekstremt kald skulder da hun skjønner hvem han er.
Hun forteller at Rachel levde «the life she wanted to live, she had everything», og hentyder ikke minst til hennes to små barn.
Men noe med den i overkant insisterende måten hun sier det på, og ikke minst den åpenbare bitterheten mot Don, får meg til å tro at Rachel aldri helt kom seg over ham.
I alle tilfeller ser Don her livet han kunne ha hatt, men ikke fikk – the life not lived – fordi han, som alltid, rømte fra seg selv. Ken fikk kanskje muligheten til en sjanse til, men døden satte en stopper for Dons drømmer her.
Til slutt oppsøker Don dineren igjen. Selv her blir han avvist av Di, men han vil bare sitte der. De har nok en desorienterende, drømmeaktig dialog, der hun forteller ham at han ikke må legge for mye hevd i drømmen han hadde om Rachel.
«When people die, everything gets mixed up.»
Musikken fra åpningsscenen sveller opp igjen. Jeg har en følelse av at vi går mørke tider i møte.
Don: «This is it. This is all there is.»
Rachel: «That’s just an excuse for bad behavior.»
(S01E10: «Long Weekend»)
ANDRE TING:
* Episoden foregår i slutten av april 1970. Det refereres til noen bombeattentat mot kjøpesentre, som jeg tror jeg har tidfestet til 21. mars 1970, og Nixons tale, som Don ser på TV, ble holdt 30. april 1970. Den markerer, til tross for at Nixon snakker om å trekke tilbake 150 000 soldater fra Vietnam, starten på invasjonen av Kambodsja, og en eskalering av konflikten i Sørøst-Asia.
* Det er gjennomgående mange hentydninger til død i denne episoden, og de settes gjerne i forbindelse med sex. Den blodlignende flekken på teppet når flyvertinnen søler rødvin, den sexy dødsvisjonen av Rachel, servitørens kallenavn «Di», Dons redsel for at Ken skal gjøre noe overilt (som nok bunner ut i hans skyldfølelse for brorens og Lanes selvmord) osv.
Ikke dermed sagt at dette skal tas til inntekt for at Don kommer til å dø eller noe sånt. Sesong seks var også stappfull av dødssymbolikk, og å prøve å forutse hva som skal skje i MM basert på sånne ting er en umulig oppgave – denne serien har aldri fungert som en krim som skal løses.
* Med sin nye femårskontrakt og carte blanche er Don tilbake til å sove i arbeidstiden igjen. Han drikker med begge hender, men virker ikke å ha falt tilbake til totalt-ute-å-kjøre-alkoholikeren fra sesong 6, men mer den tålelig velfungerende alkisen vi husker fra de første sesongene. Enn så lenge.
* Ikke til stede i episoden: Jim Cutler, Megan, Betty, Henry og Sally. Don omtaler Megan som sin ekskone, men det virker som om skilsmissen ikke er gjennomført ennå.
* Sally er født i april 1954. Det betyr at hun akkurat har fylt 16 nå. Lykke til med dét, mamma, pappa og stepappa Hofstadt-Draper-Francis.
* Lou Avery (han konservative surpompen som tok over som kreativ leder da Don var i tvungen permisjon) var heller ikke å se, men hans kontrakt ble kanskje annullert da firmaet ble kjøpt opp av McCann? Håper ikke det, det var så moro å se ham fyre seg opp.
* Roger var i gjennomført douchebagmodus denne episoden, fra han tøffet seg for modellene ved å gjøre narr av Diane, til den samvittighetsløse og illojale avskjedigelsen av Ken. Buuu.
* Don har hatt syner av døde mennesker minst fem ganger – broren, Anna Draper, soldaten han er forlover for på Hawaii (greit, vi vet ikke sikkert at han faktisk døde), Bert Cooper og nå Rachel. Noen jeg har glemt?
* Hippiebartene har blitt appropriert av mainstream-kulturen. Du vet ungdomsopprøret er i ferd med å bli ukult når Roger Sterling får seg Easy Rider-bart.
* Og Stans skjegg er om mulig enda mer awesome enn i fjor.
* Er det første gang vi ser Don i blå skjorte på kontoret? Og hva skjer med de grelle, brede slipsene hans? Farvel, 60-tall, vi kommer til å savne deg.
* En klient kaller Harry Crane for Mr. Potato Head.
* Episoden er regissert av MM-produsent Scott Hornbacher, og skrevet av serieskaper Matt Weiner. Den er dedisert til den avdøde regissøren Mike Nichols, som blant annet regisserte The Graduate, som Mad Men har latt seg inspirere mye av, både visuelt og tematisk.
* Sangen på rulleteksten (og i åpningsscenen) er «Is That All There Is?» av Peggy Lee (1969).
Nye episoder av «Mad Men» sendes hver mandag kl. 22.30 på VOX.
