Så var vi her, folkens. Tidenes aller siste recap av «Mad Men», sesong seks. Det er så rart. Det føles liksom som om det bare var et par uker siden jeg satte meg ned her for første gang og skriblet ned no piss om Petes kinnskjegg og Dons digghet.
Men som George Harrison en gang skrev på et støvete albumcover jeg så liggende hos farfar forleden: «All things must pass.» Det gjelder dessverre også recaps.
Før jeg blir for sentimental, vil jeg takke for følget. Eller nei, det tar jeg heller helt til slutt. Blir litt som å si ha det til en perifer bekjent du har møtt på gata også viser det seg at dere skal samme vei også må dere starte enda en samtale selv om dere har brukt opp alle samtaletemaer.
Men nok om meg og min observasjonshumor. For aller siste gang i år, her skal det recappes.
—
Don ankommer kontoret på samme måte som folk flest ankommer et kontor – ved hjelp av beina sine. Der blir han tatt imot av Stan «The Man» som forteller at han er keen på å ta over Sunkist-kontoen og flytte til California med den. Starte en ny branch av SC&P. Don er skeptisk.
Roger har besøk av sin datter og svigersønn og det er ikke akkurat «god S» («S» står for stemning). Som dere kanskje husker, prøvde hun å få faren til å investere i sønnens nyoppstarta bedrift, men Roger var ikke keen.
«What do I have to do to get on the list of girls you give money to?», spør hun syrlig. Ouch. Hun har det i snakketøyet, akkurat som sin far.
Sterling, som lenge har irritert seg over Bobs forhold/vennskap/ett-eller-annet med Joan, setter seg ned med ham og sier han bare skal drite i å kurtisere Joan og gi gaver til hennes sønn. Bob sier han kun er en venn, men Roger er beinhard og gjør det klart at det må stoppe.
Don sitter på pub og er drita etter å ha hatt en kjip samtale med sin datter. En prest kommer bort til ham og forkynner Herrens ord, noe som provoserer Don.
Kryssklipp til 30-tallet da Dons «stefar» eller hva du vil kalle det, kasta ut en prest de hadde på besøk. Presten fordømte forholdene i horehuset, og her ser vi hvorfor Don har et såpass anstrengt forhold til disse greiene.
Pete får telegram om at hans mor har falt over bord på cruise sammen med Manolo. Pete opplever sannsynligvis en blanding av lettelse og sorg.
Don, som slo ned presten og ble satt i kasjotten, kommer hjem til Megan og sier han nå har skjønt at han må ta seg sammen. Hun sier det var synd at han måtte i fengsel for å skjønne det. Så sier han at han vil starte på nytt i California, starte en liten branch, akkurat som Stan foreslo.
Don bruker de samme argumentene og formuleringene som Stan. Hun går med på det. Ikke gjør det, Megan! Skjønner du ikke hvor ustabil han er? Dette ropte jeg mot tv-skjermen i stad.
Don forteller om sin avgjørelse til styret, og venter ikke på at de skal reagere før han bare går. Ted påpeker at de alltid må stemme om store avgjørelser med mindre det er Don sine forslag.
Pete klikker på Bob og klandrer ham for at moren er død. Ingen får det å være rasende til å fremstå så patetisk som lille Pete. Bob hevder han ikke vet noe som helst om hva som har skjedd. Umulig å si om han lyver, ass. Men han har så mye finere hår enn Pete at jeg har lyst til å tro på ham.
Etter å ha sett Ted valse rundt med kona si i kontorlandskapet, tar Peggy på seg sin fineste kjole med ekte rosa bånd (som danner en perfekt pil opp mot titsa sine) for å gjøre Ted gæren i buksa. Du kan se at bordet reiser seg litt borte i hans hjørne når hun kommer inn.
Pete og Bob er i Detroit hos GM. Bob klarer å få Pete, som er jævlig fersk sjåfør, til å prøvekjøre Chevroleten som står i ankomsthallen, og det går til helvete. Kræsjer inn i GM-skiltet og greier.
Han ene Chevy-sjefen roper «Can’t you drive stick?», hvilket i Detroit er det samme som å si «you’re fired, you cunt-man! You’re a real cunt, dick-face!»
Til alle dere som lurte på om Peggys sexy kjole-triks funka på Ted, slapp helt av, det gjorde det nemlig. Han venter på henne når hun kommer hjem og de hopper rett i binga for å «hoppe i høyet».
Etter sexen sier Ted at han vil forlate kona si for å være med henne hvorpå Peggy svarer «I’m not that girl». Hun husker altfor godt affæren med Pete i første sesong, og den har formet hennes oppførsel siden.
Betty ringer Don «Giovanni» Draper for å fortelle at Sally, den lille foxy urokråka, har blitt kasta ut av kostskolen fordi hun pilsa og røyka, akkurat som sin far. Don blir fortvilet, men det er først når Betty nevner at Sally har brukt falsk ID at han blir ordentlig skremt. Han vil ikke at Sally bli slik som seg på noen som helst måte, og om det er noe som definerer Don så er det bruken av falsk identitet.
Ted er midt i en krise. Det virka jo som om han var gira på å forlate kona og hooke opp med Peggy for godt, men han forteller Don at han må få flytte til California for å redde ekteskapet. I underteksten ligger det at Ted ikke vil bli som Don. Han vil ikke ha et splittet hjem. Han vil få ekteskapet til å fungere. Don sier det ikke går fordi Megan allerede har sagt opp jobben sin.
Alle som har møtt Don i denne serien, har merket at han har en eller annen merkelig form for magnetisme, en slags tyngdekraft som trekker dem mot ham og gjør at de blir mer og mer lik ham. P
eggy merket dette, og Ted er i ferd med å gjøre det samme. Og glem ikke hva jeg sa om Sally to avsnitt opp, hun har allerede begynt å ta etter sin far. Du har vel ikke glemt det jeg skrev der oppe? Hoppet du over avsnittet, din lille fis? Skjerp deg, a.
Don er i møte med Hershey’s og pitcher sin idé til reklamestrategi. Han er først i sitt ess, der han entusiastisk forteller om sine varme minner fra barndommen om Hershey’s-sjokoladen.
«My father tousled my hair and forever his love and the chocolate were tied together.»
Total bullshit, altså. Men så. MEN SÅ.
BOOOOOOM. Etter seks sesonger sprekker skallet. Don er lei av å løpe. Han setter seg ned og begynner å fortelle kundene om sin egentlige barndom. Om at han vokste opp i et horehus. At han hadde ett godt minne om Hershey’s, men at det var da en horemamma gav ham en sjokolade mot at han stjal penger fra horekundene.
Det er dette øyeblikket som vil stå som det endelige vendepunktet i serien. Fuck alt det andre som har skjedd i sesongen, dette er the shit. Livsløgnen Don Draper er død. Alt som mangler er at han avslører sitt egentlige navn.
Kundene blir selvfølgelig helt satt ut. Og vi aner at Dons kollegaer nå har fått nok av Dons tullerier. Etter de andre har forlatt rommet, sier Don til Ted at han kan få dra til California. Don gjør dette fordi han har bestemt seg for å ta oppgjør med sin fortid. Han må bli igjen.
Ted forteller til Peggy at han skal flytte til California med familien og hun blir rasende. Forståelig nok, hun er pisslei av å bli revet mellom de to ruvende mennene i hennes liv. Ted har vært hennes trygghet en god stund nå, og nå mister hun ham.
Don gjør på sin side Megan dritsur når han forteller om avgjørelsen om å bli i New York. Hun har allerede sagt opp jobben sin og fått masse avtaler om auditions i Los Angeles og nå er alt forgjeves. Hun ender med å gå, og jeg håper det er for godt. Jeg mener, kom igjen. Commooon.
Episodens andre SJOKKhendelse: Don blir møtt av styret når han kommer på jobb neste morgen. Etter katastrofemøtet, har de bestemt at han skal permitteres i tre måneder, men uten en fastsatt returdato.
Hvilket i bunn og grunn vil si at han har fått sparken. Shiiiiiiiiiiiit! Hvem hadde trodd det? Don har liksom vært udødelig på jobb helt siden sesong én.
Og ikke nok med ydmykelsen av å få sparken, han møter atpåtil Duck i heisen og Duck har med Dons erstatter, som syrlig spør «Going down?». Hehe. Dobbel bunn.
Roger kommer til Thanksgiving-middag hos Joan og oppdager at Bob står der og kutter kalkunen (hehe). Før Roger rekker å bli sinna, sier Joan at hun kun slipper ham inn i Kevins (sønnens) liv, ikke hennes. Herregud, se for deg stemningen under den middagen. Jævlig.
Og i takt med tiden – Nixon ble president dette året og familieverdier ble igjen satt i sentrum – blir slutten av episoden og sesongen preget av nettopp familiesamvær. Roger er med sin sønn. Pete er med sin datter. Ted hjemme hos sin familie.
Den eneste som feirer Thanksgiving alene er Peggy, som setter seg bak Dons pult, snur stolen og former en liknende silhuett som den Don har i den ikoniske introsekvensen.
Også Don tilbringer tid med sin familie. Han tar med sine to barn til der han vokste opp – en gammel, nedslitt rønne av et horehus. Og man merker at barna er roligere enn de pleier. Kanskje fordi de skjønner at de endelig har møtt sin egentlige far.
Oppsummering av sesong seks:
I sesongens første episode, ble vi forespeilt at Don ville dø. Legen som fikk hjerteinfarkt, reklamepitchen om en mann som vander ut i havet og blir borte – det har sett mørkere og mørkere ut for 60-tallets største drittstøvel av en Don Juan. Men Don døde ikke, han ble snarere gjenfødt.
Sesong seks har vært en til tider slitsom affære hva gjelder Don. Hvor mange ganger har det ikke sett ut som om han skulle skjerpe seg, bare for å fortsette nedover drittspiralen sin? Jeg vil anslå fem ganger. Kanskje ti.
Jeg er blitt ordentlig lei, så lei at jeg nesten mista trua på serien. Vi har jo så lyst til å heie på ham, rett og slett fordi en serie trenger en protagonist man liker, men han har gjort det himla vanskelig. Men så kom forløsningen omsider i siste episode, og da var alt greit. På en måte.
Spørsmålet er: blir sesong syv, som Weiner lover blir aller siste, en slags «My name is Earl»-sesong der Don skal rette opp alt pisset han har gjort? Jeg tviler. Men at vi vil få se en helt annen Don neste vår er utvilsomt.
Roger er for øvrig blitt en bitter, aldrende kyniker. Han har fortsatt seriens vittigste replikker, men i motsetning til de tidlige sesongene, har de nå konsekvent en trist undertone.
Pete har falt enda mer enn Roger, og er lite mer enn en skygge av seg selv. Makten hans på kontoret har minket så mye at han mot slutten nærmest var å regne som nyansatt. Men han har hatt sine øyeblikk av menneskelighet, som da han sa til Peggy at han var glad én av dem hadde gjort suksess, eller da han delte sin frustrasjon med Joan. Men likevel – du forblir en turd, Pete.
Peggy har innsett at hun ikke slipper unna Don uansett hva hun tar seg til, og at hun kan kare til seg så mye makt og anerkjennelse hun bare vil, til syvende og sist er det fortsatt gutta som bestemmer.
For selv om mange ser på slutten av 60-tallet som en frisinnet tid der verden gikk mot mer åpenhet, mer kjærlighet, mot et mer liberalt samfunn, så er det snarere utover 70-tallet at dette faktisk fikk følger for folk flest.
Det er som sagt bare én sesong igjen, og jeg kjenner nå at det er litt vemodig. Jeg har jo innmari lyst til å se hvordan disse folka blir utover 70-tallet. Jeg vil se hvorvidt Don kler slengbukser, om håret til Roger kan bli hvitere, hvordan Sally takler sin kommende heroinavhengighet.
Men herregud, jeg liker når serier slutter når de skal slutte. Mad Men er uløselig knyttet til 60-tallet, så det passer fint at serien runder av når det nærmer seg nyttår.
Så kan heller Harry Crane få seg sin egen 70-talls spin-off kalt «The Guy who dressed like shit.»
Takk for følget!
