Velkommen tilbake til recap-verdenen. Denne ukens episode er ikke på langt nær like underholdende som forrige, der vi blant annet hadde stepping, sprøyter i rumpe og beising i kontorstol. Men vi har til gjengjeld kanskje det viktigste en god serie skal innholde: karakterutvikling.
Når den utviklingen atpåtil gjelder selveste ledestjernen oppi alt dette, nemlig Donatello Draper, er det grunn til å spisse øynene og kvasse øra.
—
Episoden er i gang. Don og Ted diskuterer margarinkampanjen. Don, den gærningen, vil at de skal fremheve hvordan produktet smaker, mens Ted vil de skal fokusere på den lave prisen. De krangler. Pete blir viet liten oppmerksomhet. Peggy kommer inn og blir bedt om sin mening, men hun klarer ikke velge side.
Megan, eller «Mega-NICE» som jeg godt kan begynne å kalle henne (skal jeg? Kommenter i kommentarfeltet!), er på innspilling. Hun har fått en ny rolle, som sin egen tvillingsøster, men sliter med å skille de to. Regissøren gir henne kritikk, men hennes dritgamle medskuespiller trøster henne slik bare 58 år gamle, kåte damer kan.
Don lurer på hvorfor Peggy ikke kunne ta side. Hun sier at de begge er mer erfarne enn henne og at hennes mening ikke burde bety noe. Don sier hun må ta et valg, og hun foreslår en mellomting. Når Don legger press på henne, sier hun at Ted aldri setter sin egen idé først, han er mest opptatt av hva som blir best.
Betty og mannen er på en fundraiser. Mens hun står og venter på ham, blir hun antastet av en utrolig døv fyr i hvit smoking som ser ut som en mellomting mellom Nicolas Cage og Michael Keaton.
Han sier han vil være alene med henne. Heeeeele kvelden. Leser vi mellom linjene, skjønner vi at han vil ligge med kroppen hennes. Han bruke en form for inuendo som kun noen få kan forstå.
Peggy kommer hjem og oppdager at Abe er blitt knivstukka av noen innvandrere på t-banen. Men han vil ikke si hvem som gjorde det til politimannen for at han ikke skal diskriminere barna i nabolaget. Hun irriterer seg over dette. Når dét er sagt, irriterer ikke egentlig Peggy seg over alt som skjer henne?
Henry og Betty sitter i bilen på vei hjem, og han spør hva han klysa i hvit dress sa til henne. Så fort hun røper hva som ble sagt, kaster han seg over henne. Han er tydelig opphisset over at hun nå er tynn igjen og dermed får masse oppmerksomhet fra menn.
Roger «Hvitt hår i snart 20 år» Sterling har besøk av en barneskuespiller uten replikker, neida, det er barnebarnet hans. Han ser ut til å trives som bare sødern, men datteren hans ser ikke ut til å være helt komfortabel med all nærkontakten mellom morfar og barnebarn.
Roger spør barnebarnet om hvilken av de fem sekretærene han helst vil ha. Gutten svarer ikke da han ikke er kommet i puberteten ennå og dermed ikke har kjønnsdrifter.
Alltid paranoide Pete er på besøk hos Duck. Husker du Duck? Han er duden som høres 95 prosent ut som Johnny Carson. Hvis du fortsatt ikke husker ham, kan du søke ham opp på internett og kose deg med hans backstory.
Han har i alle fall blitt headhunter og Pete spør ham om han burde finne seg noe bedre et sted som respekterer hans evner. Ducks råd er å tilbringe mer tid hjemme med kona og barna. Ouch.
Don er på vei til summercamp for å henge med sønnen og ekskona si. De møtes tilfeldigvis på veien og umiddelbart merker vi at tonen dem i mellom er bedre enn tidligere. What the WHAAAAT? Hehe.
Peggy og Ted har en samtale om hva som skjedde dem i mellom. Ted forklarer at han har slått seg til ro med at de to ikke kan ha hverandre siden de begge er opptatt, men han har følelser for henne. Peggy ser kun ut til å registrere sistnevnte del av forrige setning.
Fremme på summercamp, faen ass skulle ønske jeg fikk dra på summercamp, uansett, der ser Bobby ut til å trives som kun en åtte år gammel gutt fra slutten av 60-tallet kan. Han er veldig sånn stereotyp positiv gutt slik man kan se fra serier og filmer fra den tiden. Alt som mangler er at han starter alle setninger med «Gee wizz, mister Draper!» og avslutter dem med «… that sure sounds mighty swell, sir!»
De har en sjeldent hyggelig stund rundt restaurantbordet når Bobby klarer å få dem med på en sang som innebærer en form for fistpumping som kan minne om den Erik innførte i årets Paradise-sesong.
Pete avlegger Joan en visitt for å dele sine bekymringer om sin posisjon i selskapet, og hun forteller at hun har følt det slik om seg selv hele veien. Pete finner en form for trøst i dette.
Don og Betty deler en flaske sprit (hvorfor ikke?) på trappa utenfor soverommene på campen. Betty sier at da hun møtte ham den dagen var det nesten så hun glemte hvor sint hun var på Don.
Han blir med henne inn på hennes rom, og HVA FAEN SKJEDDE NÅ KLINER DE SKAL DE HA SEX NÅ??? Herregud! Dette er sjukt.
Megan har på sin side besøk av sin kollega, du vet, hun gamle dama hun spiller mot som akkurat er ung nok til å kalles MILF, og sikkert er veldig tiltrekkende i sitt alderssegment. Megan snakker om hvor mye det har hjulpet å ha henne å snakke til på settet, da dama plutselig stjeler et kyss fra henne.
Megan vil ikke ha noe av det, men hun fortsetter å prøve et par tre, fire tusen ganger til. Til slutt drar hun og Megan sitter igjen med et «wtf»-smil rundt munnen. WTF er en slags forkortelse for What The Fuck (igjen, her er linken til google translate).
Betty og Don ligger og har puteprat etter de har ligget med hverandre. Kan virke ganske udramatisk, men denne samtalen viser seg å være en av de mest definerende i hele serien. Betty, som ser ut til å ha funnet en form for ro for første gang siden jeg vet ikke når, og deler en innsikt med Don som resonnerer i ham. Hun sier:
«I love the way you look at me when you’re like this. But then I watch it decay. I can only hold your attention for so long.»
Don, kreatøren over alle kreatører, elsker idéen om kvinner, men når det kommer til å faktisk gjennomføre en relasjon, mister han interessen. Don er blitt revet mellom indre lyster og selvinnsikt de siste episodene, og her ser det ut til at noe endelig setter seg.
Om Megan, som Betty aldri har sagt et forsonende ord om tidligere, sier hun:
«She doesn’t know that loving you is the worst way to get to you.»
Roger blir oppringt av dattera som er rasende fordi han tok med sin fire år gamle sønnesønn for å se «Planet of the Apes». Nå har gutten mareritt. Hun sier til og med at de må kvitte seg med hunden fordi han nå er redd for pels. Hehehe. Litt artig.
Men samtalen er fuckings alvorlig, for hun sier i bunn og grunn at han ikke får være bestefar lenger. Ikke uten oppsyn. Stakkars.
Don entrer frokostsalen og ser umiddelbart Betty sittende med Henry. Hun smiler. Han ser at hun er fornøyd med sitt liv sånn som det er, og han setter seg alene ved et annet bord.
Dette tyder på at den lille utskeielsen de hadde ikke blir en varende greie. På en måte brukte de hverandre for å komme til en form for selverkjennelse.
Peggy hører en lyd utenfor leiligheten sin, og finner fram det vanligste våpenet hun har, en kniv festet til et kosteskaft. Da Abe plutselig står bak henne og hun skvetter, så stikker hun kniven inn i magen hans. Ved et uhell. Litt lættis, da.
Hun blir med ham i ambulansen og der han ligger med sin knivskade slår han opp med henne. Det var brått. Men det er kanskje sånn det blir når man blir stukket med et rart våpen.
Don er hjemme igjen hos Megan. Han ser forandret ut. Dette sa jeg vel streeengt tatt for et par episoder siden, men dette er et enda større steg enn da. Han sier han savnet henne.
Hun sier hun ikke vet hvor han er blitt av, at hun prøver å gjøre ting slik de var, men hun vet ikke hvorfor. Han sier han ikke har vært der.
Av alle mennesker, er det altså Betty som ender opp med å hjelpe ham til å innse sine feil. Og Don har mange feil. Minst 400 feil. Men han er i ferd med å snu, dere. Jeg lover.
