Det er blitt en slags sedvane for meg å først skrive en teit overskrift, for så å beklage den teite overskriften i første avsnitt. Denne uken er intet unntak. Men når dette er sagt, så er den ganske beskrivende for episodens innhold.
Hva annet kan jeg si her, mon tro? Føler liksom jeg burde skrive litt pjatt sånn før jeg setter i gang med recappen. Hmmm. Finner ikke på noe, jeg. Ja ja, vi setter i gang, hehe.
—
BOOM starter episoden midt inni en actionsekvens. Ken Cosgrove råkjører med masse drita, gamle menn rundt seg, hvorav én holder en pistol ved øret hans.
Dette må jo gå skikkelig galt, og jada, det blir kollisjon. Hva er din favorittkollisjon i hele «Mad Men»-sagaen? Kommenter i kommentarfeltet da vel.
Det er møte mellom de store gutta i SCDPGC eller hva fasan det nå er de skal hete. Chevrolet har vist seg å være en real bitch av en kunde og gutta sliter med å lage noe de liker.
Ken kommer inn med gammelmannsstokk og ser ut som en gammel mann fordi han har vært i ulykke. Don sier at han er nødt til å få møte kunden selv så han kan overbevise dem ved hjelp av Don Draper-metoden. Og da snakker jeg ikke om sex, hvis du skjønner hva jeg mener …
Sylvia ringer Don for å be ham om å slutte å stå og røyke utenfor døra hennes og stumpe røyken i gangen. Nokså barnslig, tenker du, men dette er klassisk revir-mentalitet. Han ser fortsatt på henne som sin.
Rett etter Don «How You Doin’» Draper har lagt på, får han et kraftig hosteanfall. Han virker sjuk. Har du noen gang vært sjuk? Kommentér i kommentarfeltet!
Plutselig kryssklippes det til Dons barndom der han sitter og hoster på samme vis på bordellet. Han er så syk at adoptivmoren hans ikke lar ham være med de andre og sender ham ned til kjelleren.
Betty og Sally står på kjøkkenet, akkurat der de hører hjemme. Betty spør hvor hun har fått det horete skjørtet.
«On what street corner did you get that dress?»
Hehe. Insinuerer at hennes egen datter er horete. Nice one, Betty Boop! Sally sier hun fikk den av Megan.
På kontoret står folk og sørger fordi Frank Gleason har gått bort (les: eufemisme for å ha dødd). Ted sier han må ordne med begravelse og liknende og sier han vil bli borte en stund. De andre må holde fortet. LET THE GAMES BEGIN!
Nå må byrået finne på en ny, fraiche Chevrolet-løsning i løpet av noen få dager, og Jim Cutler, min nye favorittkarakter i «Mad Men», finner ut at alle skal få en dose med «vitaminer». Opp i rumpa, også kjent som rasstappen.
Det kryssklippes til Dons barndom der han blir pleiet av en av horemammaene på bordellet. Don likner for øvrig påfallende mye på en viss annen liten drittunge ved navn Fernando Torres.
I neste scene blir Don oppsøkt av Ken som plutselig er i tidenes beste form. Han forklarer at foten er helt fin igjen, men klager også over at Chevy og stort sett alle andre kunder behandler ham som dritt.
Dette forklarer han i form av en steppedans. Mens jeg så dette fikk jeg en skikkelig uggen følelse, litt som om jeg var i ferd med å bli gal. Men så skjønte jeg at det var serien som hadde klikka. De er høye på amfetamin! Fantastisk.
Dette blir ytterligere bekreftet i neste scene der Don kommer til tekstforfatterne med en tordentale om at alt skal løse seg uten å helt ha en plan for hvordan.
Han har en liten flashback til da horemamma foret ham med suppe …
… og vips! Super-Don får en idé. En skikkelig ræva idé.
I mellomtiden har kontorets feteste kis (er det lov å skrive i 2013?) det lættis der han ber om å få kasta en kniv på seg akkurat som Wilhelm Tell. Han ender opp med å bli truffet i armen, men speeden tillater ikke Stan å føle smerte, så i stedet koser han seg der han blør.
Peggy, som er kontorets eneste edru person, tar ham inn på kontoret sitt for å pleie ham. Hvis du skjønner hva jeg mener … (Jeg mener bokstavelig talt det jeg sa, var ikke meningen å skape falsk innuendo).
Men tror du ikke de ender opp med å kline? Jo. Det gjør de.
Hun trekker seg ganske fort, men likevel: nå har Peggy to potensielle romanser på gang her. Digg for oss gutta som liker å se på klinings.
Uansett, Stan forteller at bak hans maske av konstant lykke og hasjrus, er han lei seg fordi hans fetter har blitt drept i ’Nam. Og vips fikk karakteren hans litt kjøtt på beinet.
Sally og brødrene er alene hjemme. Plutselig våkner Sally av noen lyder. Det viser seg å være en kraftig afro-amerikansk stereotyp som lusker i stuen. Hun hevder å være Sallys bestemor, i kraft av at hun oppfostret Don, og Sally går fem på. På en måte. Dama er så stereotyp at det bare er så vidt hun ikke roper ut «UH, UH, UUUH, DAT WATERMELON SUUUURE LOOK NICE!»
Bobby våkner og kommer ut i stuen. Han leverer episodens, kanskje seriens morsomste replikk noensinne der han spør Sally «Are we negroes?» Sally lukter for øvrig lunta og prøver å ringe politiet. Men det går ikke.
Vi får se hva Don er blitt inspirert til. Han er inspirert til å finne fram en eldgammel reklame for havregryn der det står «Because you know what he needs.» Akkurat som hun horemammaen som matet ham.
Han presenterer det for Peggy og Michael. Don forteller dem at inspirert av den gamle reklameplakaten kan de skape en strategi som vil fungere for alle reklamer. Peggy skjønner ingenting mens Michael blir dødsgira, fordi han også er høy som en alke.
Tilbake i fortiden får vi se hvordan Don mistet jomfrudommen. Og du milde Moses, dette er backstory verdig Henrik Ibsen. Don ble pleiet av en hore som så fort han er frisk tar blomsten hans. Vips så var gåten Don Draper et skritt (hehe) nærmere en slags løsning.
Jim Cutler står og titter på Stan og datteren til avdøde Frank Gleason ha sex. Stans karakter får her enda litt mer kjøtt på beinet.
Herregud, jeg digger Jim Cutler. Han blir spilt til perfeksjon av Harry Hamlin som ser ut som han elsker hvert sekund av det han gjør. Endelig har serien en ny karakter som kan fjerne noen av comic relief-byrdene til Sterling som har hjulpet oss gjennom seks alvorlige sesonger. Betty kommer bort og titter inn.
Rusen har sluttet å virke og Don vender hjem til familien. De sitter og venter i stuen med politimenn og forklarer at de har blitt ranet av den afroamerikanske stereotypen. Betty klikker som vanlig. Don gjør det alle menn drømmer om å få til når de blir konfrontert med kjipe ting av damer – han besvimer.
Når han våkner igjen er han som en ny mann. Renset. Katarsisen har gjort sin jobb. Vi ser det umiddelbart, der han står i heisen med sin tidligere elskerinne uten å vise så mye som en følelse.
Er dette starten på en ny Don? Dette spørsmålet har jeg stilt meg tre ganger per sesong helt siden serien startet. Men nå nærmer vi oss slutten, så la oss håpe dette er ekte.
Og vet du hva? Så fort han kommer seg på jobb ringer han Sally for å forsikre henne om at alt er i orden. Don ringer jo faen meg aldri barna sine. Bra, Don!
Sally påpeker for øvrig at hun hadde lyst til å stille tyven spørsmål om ham for å finne ut om hun faktisk hadde oppfostret Don, men at hun ikke kunne nok om faren sin til å gjøre det. Sterkt.
Ted er tilbake på kontoret og lurer på hva som har skjedd. Han viser til at alt som er blitt produsert siden han dro er ubrukelig, men Don tar det helt med ro. Han sier at herfra kommer han kun til å stå for kvalitetssikring av arbeider, han vil ikke skrive ting selv.
Det er kanskje ikke blitt gjort tydelig nok av meg, men dette er en sabla fet episode. Den er som en slags blanding mellom «Twin Peaks», drømmesekvensene i «Sopranos» og … (trommevirvel) … «Mad Men». Man sitter hele tiden og lurer på om det vi ser kun er fantasi, men etter hvert skjønner vi at alt faktisk finner sted.
Legg også merke til at ikke én gang i løpet av hele episoden brukes det stemningsskapende musikk. Kun en sjelden gang er det en poplåt fra en radio i selve scenen. Dette gir episoden en slags hyperrealistisk vri oppi all absurditeten og jeg elsker det.
Og som nevnt: jeg har på følelsen av at Don endelig nærmer seg å bli et ekte menneske. Det var på tide.
