M. Night Shyalaman. Navnet alene kan sende gåsehud nedover lårene dine. Mannen var en gang i tiden den aller mest håpefulle ledestjernen på regissørhimmelen. «Den nye Spielberg», ble han kalt. Nei, men seriøst.

Og han er ikke akkurat så verst å se på heller.

 

Og med god grunn. Han gjennombrudd «Den sjette sansen» er en tidløs klassiker ikke bare innenfor grøssersjangeren, men innenfor sjangeren «film generelt». Den er så himla dritbra, den filmen.

Fantastisk manus, nydelig foto, utrolig barneskuespill og en historie som brente seg inn i folks bevissthet. Alt klaffet.

Men dette er jo gammelt nytt. Alle så jo denne filmen. Herregud, filmen var tross alt den nest mest innbringende i hele 1999, kun slått av «The Phantom Menace». Og dette i et filmår som mange mener er blant de beste, om ikke dét beste filmåret noensinne.

Alle digger «Den sjette sansen».

Men som de fleste vet, så gikk det ikke så bra siden. Han fulgte opp med «Unbreakable», som unektelig var severdig, men som ikke nådde «Den sjette sansen» til sine beinskjøre knær. Så var det «Signs», en film jeg husker mange trodde de likte, fordi de overbeviste seg selv om at twisten på slutten ikke var jævlig døv.

«Look, dad. It’s an audience waiting for a genius ending that will never come.»


«The Village»
hadde sine øyeblikk (ikke at jeg kan huske et eneste ett), men var i bunn og grunn en helt tom skrekk-thriller med en twist som bare fiset ut i intetheten.

Men selv om kvaliteten gikk nedover, var alle de ovennevnte filmene fortsatt teknisk sett filmer. Terningkast tre er et helt brukbart terningkast. Det som fulgte, var derimot så obskurt unødvendig at jeg er i tvil om de kan kalles filmer. «Lady in the Water», «The Happening» og ikke minst «The Last Airbender» viste en hel verden hvordan man ikke burde lage filmer.

«That’s great, kid. Now I need you to continue standing in that exact position and also do horrible acting.»

 

Og nå på fredag kom hans siste dasspølse «After Earth».

Jeg har ikke sett den siste Will Smith/Jaden Smith-sirkelrunken, men jeg, i likhet med alle andre som har øyne og resoneringsevne, vet at den suger raspeballe.

«All I ever wanted for my son was that he become the biggest douche of his generation.»

 

Greit, tenker du. Så M. Night Syyyyylanyananh starta fryktelig lovende, men har kollapset under alle forventningene. Det må være lov. Det har skjedd før og vil skje igjen.

Men ikke i dette tilfellet, folkens. Det er nemlig noe som ikke stemmer her. Noe vi ikke har plukket opp. Det ligger noe bak alt dette. Og jeg tror jeg vet hva det er.

Noe sier meg nemlig at snart, veldig snart, vil vi alle få den sykeste M. Night Smhlayna-twisten rett i fleisen og ingen så den komme. Unntatt meg. Vil du vite twisten? Sikker? Jeg liker ikke å spoile, ass. Men ok. Les videre på eget ansvar.

Karrieren til M. Night Shylmanala har vært død siden 1998.

Ja. Jeg vet det. Da jeg skjønte det, ble jeg svimmel. Men det er helt sant.

Her er forklaringen:

I 1998 var M. Night Shlaalaaaaa en lovende, up and coming regissør som hadde masse goodwill i Hollywood. Han var kjent som en alt mulig-mann, da han kunne skrive, produsere og regissere selv, og fremtiden så jævla lys ut.

Han hadde laget én film kalt «Praying with Anger» seks år tidligere, men den ble aldri sluppet på kino i stor grad. Den hadde masse potensial, men han valgte selv å ikke se på det som sin debutfilm.

Det skulle derimot «Wide Awake» bli.

«Wide Awake» er en komediedramafilm som handler om ti år gamle Joshua Beal. Etter bestefaren hans dør, setter han ut på en personlig søken etter meningen med livet og døden, godt hjulpet av sin lærer, spilt av Denis Leary, og ikke minst en nonne som … digger baseball. Spilt av Rosie O’Donnell. Mhm. Dette finnes faktisk.

«Wide» refererer til khaki-buksene hans.

 

Jeg har ikke sett filmen, men jeg kan røpe at lille Joshua finner svaret han leter etter på det stedet han minst forventer det.

Filmen ble selvfølgelig en kjempeflopp, både hos kritikerne og publikum. Den spilte inn 1/20 av hva den kostet å lage, og har for lengst blitt glemt. Og ikke minst, filmen tok livet av den lovende karrieren til M. Night Syhlylaalma.

Da «Den sjette sansen» neste år rullet over lerretene, ble vi alle ført bak lyset. Vi som ikke hadde hørt om denne lille inderen med de store evnene, ble helt satt ut av skrekkfilmen han hadde laget. Og vi ble lurt til å tro at karrieren hans levde i beste velgående. Når sannheten var at den allerede da var et spøkelse.

I årene som fulgte, har flere og flere tegn vist seg for oss. Den synkende kvaliteten på alt mannen tar i, har gjort at flere har begynt å lukte lunta. Men jeg spår at kongen av twists snart står fram og erklærer at han har holdt oss alle for narr i tidenes største tilfelle av «life imitates art».

Og når han røper denne twisten over alle twister, vil vi gå tilbake og se filmene hans og plukke opp de små hintene som gikk oss hus forbi i første omgang. Vi vil skjønne at om man ser alle filmene hans som ett stort prosjekt, er det noe av det beste som har kommet ut av Hollywood. Vi vil innse at han ikke har fortjent våre syrlige kommentarer. Han har bare hele tiden ligget tre steg foran oss.

M. Night Lahamshy: du er brilliant.