Microsoft gikk ikke akkurat stille i dørene da de i 2005 satte seg fore å gjøre en av verdens mest kjente spillserier, «Halo», om til en film.

I den ferske boka «Generation Xbox: How Videogames Invaded Hollywood», som kom ut i USA i går, skildrer Jamie Russel hvordan Microsoft mer eller mindre oppførte seg som en rabiat elefant i en glassbutikk da de forsøkte å selge inn «Halo»-filmen til en rekke Hollywood-aktører.

Wired har trykket et lengre utdrag fra boka, der vi får et greit oversiktsbilde over hvorfor det egentlig gikk så grundig til helvete med det som etter alt å dømme kunne blitt en temmelig grandios actionfest.

Det begynte kanskje lovende. Microsoft hyret inn dyktige Alex Garland («The Beach», «28 Days Later») til å skrive manuset. Spillserien var viden kjent, de første to spillene hadde allerede rukket å selge mer enn 13 millioner eksemplarer, noe som hadde sikret Microsoft en omsetning på over 600 millioner dollar. Millioner av «Halo»-fans regelrett siklet etter en film – og andre spillserier som «Tomb Raider» og «Resident Evil» hadde da klart overgangen til det store lerretet relativt bra?

Rundt lunsjtider den 6. juni 2005 var dagen Hollywood ble omgjort til Halowood i en invasjonsaktig oppvisning de færreste hadde sett før. Ut fra kontorene til Creative Artists Agency, som samarbeidet med Microsoft om filmpitchen, ruller limoer på rad og rekke. Inni hver av dem satt en karakterskuespiller med hver sin Master Chief-rustning på, og under armen hadde de alle det ferdigskrevne «Halo»-manuset fra Garland.

Bilene ankom hvert sitt filmstudio omtrent samtidig, og Master Chiefene kunne overlevere manusene til forhåndsvarlsede, topptunge styrerom. Alle som fikk manuset visste at de ikke var alene om det, taktikken til Microsoft var åpenbart at tidspresset (og kanskje tilstedeværelsen til Master Chief selv) skulle få filmstudioene til å kappes om å være førstemann til å sikre seg rettighetene.

Sånn gikk det imidlertid ikke. For sammen med manuset og den knappe betenkningstiden, fulgte også det mange anså som helt koko betingelser fra Microsoft – som tydeligvis ikke var vant med hvordan ting faktisk fungerer i Hollywood.

Ifølge Variety ønsket Microsoft 15 prosent av bruttoinntektene av filmen (minst ti millioner dollar), men også 75 millioner dollar utenom dette. I tillegg ville de ha en rask produksjon, full kreativ kontroll, bestemme regissør selv – samt 60 flybilletter på første klasse til premieren. Selv skulle de ikke betale noen ting for produksjonen, annet enn det de betalte Garland for manuset – og de beholdt selv alle franchiserettighetene til «Halo».

De aller fleste filmselskapene takket umiddelbart nei til «tilbudet», ettersom de anså det som umulig å faktisk tjene penger med de høye kravene. To studioer var imidlertid interesserte: Fox og Universal. Det Microsoft imidlertid ikke hadde regnet med, er at Hollywood stort sett består av folk som spiser lunch og spiller golf sammen. Det innebærer også at folk prater sammen – og det var noe Fox og Universal straks gjorde. Dermed hadde ikke lenger Microsoft noen muskler å flekse, og en avtale ble inngått der Fox og Universal splittet på kostnadene mot henholdsvis utenlands- og innenriksdistribusjon.

Så begynte de virkelige problemene. Microsoft gikk straks ut på jakt etter en toppregissør, og fikk til slutt Peter Jackson med på laget. Han ville på sin side ikke regissere filmen, bare produsere – i stedet trakk ham fram en relativt ukjent filmskaper fra Sør-Afrika, Neill Blomkamp. Filmstudioene likte denne ideen – en mindre kjent regissør betød lavere utgifter. Microsoft var på sin side ikke så begeistret for ideen, men gikk motvillig med på Jacksons forslag.

– Mitt instinkt var at dersom jeg krøp inn i et vepsebol, kunne det neppe komme noe godt ut av det. Det var en clusterfuck fra første dag, sier Blomkamp i boka.

– Det var ikke noe tvil om at to forskjellige verdener her var på kollisjonskurs. De to partene kunne ikke stå ansikt til ansikt.

Men, som Blomkamp også sier, var at han hadde ekstremt lyst til å lage filmen – ifølge ham selv var han «genetisk skapt» for å regissere «Halo»-filmen. Ganske raskt innså han imidlertid at hans kreative visjon av spilluniverset – en skitten, postapokalyptisk estetikk med rask kameraføring og mye bakgrunnsstøy – ikke gikk overens med filmstudioenes ønske for en sommer-blockbuster.

– Gutta i dress var ikke fornøyde med retningen jeg tok. Tingen var at jeg hadde spilt «Halo», og jeg spiller dataspill. Jeg tilhører den generasjonen mer enn de gjør, og jeg vet at min versjon av «Halo» ville vært sinnsykt kul. Den var friskere, og kunne potensielt ha tjent inn mer penger enn en generisk, kjedelig film – som «G.I. Joe» eller noe annet av det skrapet som Hollywood vanligvis produserer, sier Blomkamp.

Produksjonen gikk igang, såvidt det var. Blomkamp filmet noen sekvenser, der han kunne ta i bruk kjøretøyer, våpen og annet som ble laget i Jacksons legendariske WETA-workshop på New Zealand. Det hele ble som vi nå vet aldri noe av, og klippene ble til slutt samlet i kortfilmen «Halo Landfall» (se den øverst i saken), brukt i markedsføringen av «Halo 3».

Det som til slutt tok livet av «Halo»-filmen var ikke den kreative kranglingen, men det evige pengeproblemet. Fox og Universal begynte etterhvert å bli rastløse etterhvert som prosjektet sakte skled framover, og usikkerheten knyttet til avtalen med Microsoft tynget dem åpenbart. I oktober 2006, rett før den første utbetalingen skulle skje til filmskaperne og Microsoft, insisterte Universal på at produsentenes andel skulle bli kuttet kraftig. Det gadd ikke Jackson og hans medprodusenter å finne seg i – og med et pennestrøk var «Halo»-filmen over og ut.

– Det var Microsoft manglende vilje til å fire på kravene som til slutt tok livet av filmen, forteller Larry Shapiro i CAA i boka.

– Deres uvillighet til å redusere bruttokravet, gjorde at avtalen ble for topptung. Den filmen kunne ha vært «Avatar».

Aldri så dumt at det ikke er godt for noe, som det heter. Etter «Halo»-falitten gikk Blomkamp ut og lagde en film som på mange områder var mistenkelig lik det «Halo», skulle være, den underholdende ghetto-sci-fi-filmen «District 9», som du kan se her.