Hvis vi har lært noe om datasikkerhet denne høsten, så er det følgende: det eneste som er sikkert med dine private data er at de slett ikke er sikre, det skal være sikkert og visst.
Særlig ikke hvis disse dataene består av nakenbilder. Bare spør Jennifer Lawrence. Det er muligens en ironisk tilfeldighet at den mye omtalte «The Fappening»-skandalen rammet frilynte folk i filmbransjen hardest, siden dette tross alt er en industri som har stått i bresjen når det gjelder desinformasjon om datasikkerhet.
Skal vi tro filmene vi ser (og det skal vi jo, blindt) består datahackermiljøet enten av 1) tøffe damer med tattiser, eksotisk sexliv og intimpiercing, 2) geniale tenåringer med overraskende ren hud og kjærester, 3) Richard Pryor – eller 4) action-tøffinger som ser ut til å ha tilbragt langt mer tid foran speilveggen på Sats enn foran en dataskjerm.
Disse stereotypene butter voldsomt mot fordommene ute i virkeligheten, der hackere ofte forbindes med kvapsete nerder med dobbelthakeskjegg, tvilsom hygiene og sans for bacon.
I ettertid er lett å fnise av fortidens visjoner av fremtidens teknologi, men dette med datahacking er noe som sjeldent fungerer på film. Vel, med mindre det involver Lisbeth Salander, Keanu-Neo eller R2-D2, da.
Datamaskiner har dukket opp på film siden femtitallet, trolig først i Oscar-vinneren «Destination Moon» (1950) – og de neste tiårene var den store frykten hva som ville skje hvis datamaskinene ble smartere enn oss mennesker.
Og det som skjedde var sjeldent noe bra. Siri-forgjengeren HAL 9000 bestemte seg for å drepe astronautene i «2001: A Space Odyssey», mens den arrogante supercomputeren «Colossus: The Forbin Project» (1970) tok over hele verdensherredømmet.
Fun fact: da Stanley Kubrick startet forarbeidet på «2001» hadde den kraftigste datamaskinen i verden hele fem megabytes med RAM.
I «Tron» (1982) prøvde dataprogrammereren Jeff Bridges å avdekke industrispionasje ved å hacke seg inn i serveren til storkonsernet ENCOM, men endte isteden opp med å bli zappet inn en neonbelyst dataverden ikledd selvlysende strømpebukser.
Den største trusselen på film er imidlertid ikke datamaskinene selv, men hvordan vi mennesker kan ta kontrollen over dem selv. Mobbeofferet Clint Howard manet for eksempel frem sataniske krefter på datamaskinen sin i videovoldklassikeren «Evilspeak» (1981):
Alle som vokste opp på åttitallet husker hvordan Ferris Bueller nesten startet tredje verdenskrig i «WarGames» (1983), ved å hacke seg inn i NORADS supercomputer Joshua på jakt etter dataspill:
Jeg foreslår at vi overser rett-på-video-oppfølgeren «WarGames: The Dead Code» (2008), akkurat som resten av verden gjorde:
I 1983 dukket også Richard Pryor opp som en lite overbevisende dataekspert i «Superman III», der han ikledde seg en enorm cowboyhatt og hacket seg inn på værsatellitten Vulcan for å skape en tornado som skulle tilintetgjøre Columbias kaffeproduksjon.
Artig, med tanke på at Pryor selv var en entusiastisk tilhenger av Columbias fremste eksportartikkel: kokain.
Ti år senere var Wayne «Newman» Knight en mer troverdig dataprogrammerer i «Jurassic Park» (1993) – som var så plagsom at han fikk selv Samuel L. Jackson til å «loose his cool».
Ekstra ydmykende at sikkerhetssystemet hans lot seg overvinne av en tolvårig jentunge med litt kjennskap til File System Navigator for Unix. Ja, det var et virkelig program, så scenen er faktisk ikke så fjollete som den gir inntrykk av.
Du kan forresten teste dine egne dataferdigheter her.
«Hackers» (1995) er den filmatiske motsvarigheten til å skyte nittitallet rett inn i øyeeplene med en sprøyte. Her kjempet den overkule hackeren Crash Override (Jonny Lee Miller) mot den onde skateboard-superhackeren The Plague (Fisher Stevens), mens Prodigy pumpet på lydsporet.
En veldig ung Angelina Jolie dukket opp i en av sine første filmroller som den tøffe hacker-baben Acid Burn, komplett med Titten Tei-frisyre og rollerblades. Morsomste replikk: «Woah, she’s got a 28.8 bps modem!»
Fun Fact: Filmen dannet opphavet til det sarkastiske hacker-begrepet «Hack the Gibson», og en gruppe hackere kalt Defcon viste hva de syntes om hele «Hackers» ved å meta-hacke filmens offisielle nettside.
I «Independence Day» (1996) klarte Big Will Smith og Jeff Goldblum å sette en stopper for alien-invasjonen ved å sabotere romvesenenes datasystem med hjelp av en MacBook, et hjemmelaget datavirus og godt humør. Flaks moderskipet ikke hadde installert Norton.
En god dag for menneskeheten, en dårlig dag for space-monsternes IT-avdeling – og muligens en bekreftelse på konspirasjonsteoriene om at salige Steve Jobs stjal Apples teknologiske fremskritt fra romvesener på Månen. Eller eventuelt et bevis på eplefansens teorier om at alle overlegne livsformer er iOS-kompatible.
Til slutt: Hvis du har ambisjoner om å bli en skikkelig hacker finnes det en definitiv test som avgjør om du har det som trengs: hack deg inn datasystemet til de amerikanske myndighetene på under seksti sekunder. Mens John Travolta truer med å drepe deg, Vinnie Jones har en pistol rettet mot hodet ditt – og en gatepike ved navn Olga utfører oralsex på deg.
En utfordring Hugh Jackman klarer noen sekunder på overtid i den fjollete actionthrilleren «Swordfish» (2001).
SE OGSÅ:
«THE LAWNMOWER MAN» (1992)
«SNEAKERS» (1992)
«THE NET» (1995)
«JOHNNY MNEMONIC» (1995)
«GHOST IN THE SHELL» (1995)
«TAKEDOWN» (2000)
«ANTITRUST» (2001)
«FIREWALL» (2006)
«LIVE FREE AND DIE HARD» (2007)
«SKYFALL» (2012)
Denne artikkelen er en utvidet versjon av saken på trykk i det blodferske LUNCH-bladet – ute på gata førstkommende mandag, men i postkassene til heldige abonnenter allerede i dag. Løp og kjøp!
