Begrepet «coach» kan bety så mye, helt avhengig av hvor du måtte befinner deg. Temmelig selvforklarende hvis du sitter trangt på et fly, en smule diffust hvis du jobber på kontor. I følge Den store urkilden til all visdom menneskehet har opparbeidet seg siden tidens morgen (også kalt Wikipedia) er coaching definert som: «veiledning, motivering, læring og trening av personell, hvor de trenede er selvstendige individer som tar bevisste veivalg og gjennomgår faglig og personlig utvikling».
Høres absolutt ut som noe en veileder ville ha sagt. Fortrinnsvis under en heftig powerpoint-presentasjon med bilder av folk i dress som gir hverandre high fives, mens Tina Turners «The Best» spilles på en gammel boombox. Stort mer motiverende enn som så blir det jo tross alt ikke.
I følge Urban Dictionary kan coaching dessuten ha noe å gjøre med å overtale folk til å utføre oralsex, men la oss ikke være stygge i munnen. Så å si. High five! Beklager. I forbindelse med idrett innebærer coaching ofte å skrike høyt til livredde barn, vifte rasende med armene og bygge opp en godt polstret fysikk som demonstrerer hva som skjer med kroppen hvis du ikke trener nok.
Filmhistorien er stappfull av «inspirerende» sportsdramaer det en «uortodoks» trener motiverer et idrettslag til storhet. Noe som ofte ender med vill jubel, applaus og platonisk klemming. Eventuelt folk som gir hverandre high fives. Gode eksempler på denne sjangeren er «Hoosiers» (1986), «Cool Runnings» (1993), «Miracle» (2004) og «Coach Carter» (2005). Et litt mindre inspirerende eksempel er nylig kinoaktuelle «Foxcatcher», med mindre du (spoiler) trenger inspirasjon til å plutselig bli skutt ned av Steve Carell uten grunn.
Men vi er ikke her for å snakke om sport, vi er her for å snakke om «faglig og personlig utvikling». Hvis gymlærere er mislykkede idrettstrenere, er en business coach en mislykket gymlærer. Å utdanne deg til faglærer i kroppsutøvning tar flere år, og det er fullt mulig å stryke på idrettshøyskolen. For å utdanne deg som business coach kan du bare ta et brevkurs på internett, og bokstavelig talt sette i gang to uker senere. Pugg bullshit-begrep som «effektiv måloppnåelse», «utvikle relasjonsferdigheter» og «dynamisk interaksjon» – så er det bare å frese i gang med en ny, lukrativ karriere.
Fun fact: norske bedrifter kjøper i snitt coaching-tjenester for over 700 millioner kroner i året, så her er det raske penger å tjene.
Coaching er imidlertid ikke forbeholdt business og sport, du kan få coaching i alle tenkelige retninger. Trenger du for eksempel å rette opp en skjev chakra kan du leie inn en «Feng Shui Coach» for bare 1600 dollar i timen, og har du problemer med å sjekke opp damer er det bare å ringe Will Smith. Han stiller sikkert opp og sjarmcoacher deg gratis, hvis du kan fremvise en kvittering som beviser at du frivillig har kjøpt både «Hitch» og «After Earth» på Blu-ray.
For all del, vi som er «selvstendige individer som tar bevisste veivalg» kan alle trenge litt profesjonell trening, tips og gode råd på veien fra tid til annen. Så her er fem filmer som kan stimulere deg til å «maksimalisere ditt potensial», eller eventuelt inspirere deg til å holde deg langt unna personlige veiledere:
«VISITOR Q» (2001)
En ekstremfilm av den japanske villmannen Takashi Miike, som er såpass drøy at jeg neppe bør beskrive hva som skjer her i detalj. Men i korthet: en mystisk mann kalt «Visitor Q» denger en familiefar i hodet med en stein, og blir med ham hjem til den dysfunksjonell familien. Deretter kurerer han alle problemene deres med hjelp av en veldig alternativ terapiform: som inkluderer brystmelk, nekrofili, heroin og grov vold. Langt fra det drøyeste Miike har laget, og det sier jo litt. Så langt har fyren regissert nesten hundre filmer!
«METALLICA: SOME KIND OF MONSTER» (2004)
Eller: Metallica-versjonen av «Spinal Tap». En festlig dokumentar som følger bandet under arbeidet med «St. Anger»-albumet, og avkler dem som smålige, neurotiske tøysepinner. Bassisten Jason Newsted takker for seg, vokalisten James Hetfield legger seg inn på avrusning på grunn av alkoholisme, mens trommisen Lars Ulrich forblir en kødd. I et desperat forsøk på å holde bandet sammen leier managementet inn Phil Towle. En selvutnevnt «performance-enhancing coach» og manipulativ lurendreier med inndratt lisens, som krever 40.000 dollar i måneden for å fortelle bandmedlemmene banale selvfølgeligheter – og deretter prøver å presse seg inn som det femte medlemmet av Metallica. Selvutviklingen sin, det.
«SEVERANCE» (2006)
En fornøyelig skrekk-komedie der den britiske mellomsjefen Richard («Blackadder»-kjenningen Tim McInnerny) tar med seg salgsstaben i et britisk våpenfirma til en feriehytte i Bulgaria. Her er det duket for en langhelg med teambuilding-øvelser og «dynamisk interaksjon», men isteden blir salgsfolka slaktet en etter en av maskerte russere. Landminer, bombekastere og bjørnesakser er involvert. Så ja, «Picnic med døden» møter «The Office», og ifølge filmplakaten «another bloody office outing». Mye moro for neste filmkveld på salgskontoret.
«LOVE & MERCY» (2014)
Den sanne historien om Beach Boys-geniet Brian Wilson (John Cusack), som mistet vettet av alt presset, selvmedisinerte seg med LSD og endte opp i klørne på psykoterapeuten Eugene Landy (Paul Giamatti). En karismatisk «life coach» som ansatte seg selv som Wilsons manager, forretningsfører og musikalske samarbeidspartner. Etter å ha tappet bankkontoen hans og utnevnt seg selv til enearving ble Landy fratatt lisensen sin, og rettslig dømt til å holde seg langt unna Brian Wilson resten av livet. Han var, som Paul Giamatti har påpekt: «basically insane».
«GET HARD» (2015)
Denne komedien har kinopremiere i april, bare for å understreke hvor tidsriktig dette med coaching er. Mangemillionæren Will Ferrell blir dømt for skattesnusk, og for å tøffe seg opp til tiden i San Quentin-fengselet (og forhåpentlig unngå å bli rumpedart-blink i fellesdusjen) leier han inn «criminal coach» Kevin Hart. Han tilbyr intensiv kursing i «trash talk» og grundig trening i å utføre oralsex på medfanger. Noe som runder av alt dette der vi startet. På en rent ut mesterlig måte, om jeg skal si det selv. Og det faktum at jeg sier det selv er et bevis på at mitt diplom som «selvmotiveringsmaksimaliseringsterapeut» sannelig var verdt de tre tusen kronene jeg betalte for internettbrevkurset. High fives til alle, mens Tina Turner synger oss ut.
Denne saken sto oppprinnelig på trykk i LUNCH nummer 3, som er i butikken nå. Løp og kjøp!
