Noen velger å se på statsbyråkratiet som en nødvendig onde, drevet av hardtarbeidende funksjonærer som holder samfunnets tannhjul i konstant bevegelse.
De av oss som har hatt nærmere kontakt med statsbyråkrater en eller annen gang i løpet av livet lener oss litt mer mot teorien at de er menneskehetens motsvarighet til Ascaris lumbricoides-parasitten. Du kan Google den noen minutter, så venter jeg her så lenge mens du skrubber de inntrykkene bort fra hjernen med Zalo og stålull.
Det var en grunn til at Dante Alhigieri så for seg Helvete som et eneste stort statsbyråkrati, og at Satan så ofte blir portrettert som den ultimate byråkraten.
Du kan gjerne la deg verve inn i IS fordi du har lyst til å se mer av verden, eller eventuelt få deg en sommerjobb som personlig assistent til Kim Kardashian. Men du har ikke virkelig sett ondskapen i øynene før du har hatt et kontormøte med en likningsfunksjonær.
Vi skal ikke bombastisk slå fast at alle skattekontorer på kloden er bygget på portaler som er plugget rett inn i Svarte-Pers romslige brunøye, men på lettere overskyete dager kan du angivelig skimte det pulserende lyset fra Saurons øye oppe på Skatt Øst-bygningen i Oslo. Så trekk dine egne konklusjoner.
Men la oss ikke snakke noe mer om det før jeg finner ut hvor mye restskatt jeg må punge ut i år. Ingen grunn til å utfordre skjebnen. Det er uansett verdt å merke seg at begrepet byråkrati fra første sekund var ladet med negativitet, frustrasjon og undertrykket raseri.
Ordet «byråkrati» ble skapt av den franske økonomen Jacques Claude Marie Vincent de Gournay på midten av 1730-tallet, for å beskrive hans forakt for statlige inngrep og overgrep. Han hjalp oss dermed alle med å sette ord på vonde følelser, og fikk som takk for hjelpen en egen gate oppkalt etter seg i nordvestre Frankrike. I en sidegate til Rue de créances fiscales, sikkert.
Ordet byråkrati ble for aller første gang ble brukt på engelsk av den irske forfatteren Lady Morgan i 1818, som et treffende synonym for «kontortyranni». Burde ikke komme som en bombe at det var en tysker som prøvde å forvandle byråkrati til noe positivt. Sosiologen Max Weber forsøkte på midten av 1920-tallet å narre verden til å tro at ordet var en nøytral beskrivelse av «ethvert administrativt system drevet av opplært personell under fastlagte regler».
Fremfor den mer riktige definisjonen: «ethvert Kafka-mareritt satt i statlig system, forårsaket av kontorsadister med stormannskomplekser, under regler som tolkes i verste mening, eller eventuelt er diktet opp på sparket for å forpeste livet ditt».
Det sier dermed seg selv at byråkrater på film stort sett er skildret som korrupte skittstøvler, fascistiske lakeier eller plagsomme paragrafryttere som fortjener en omgang juling. Filmhistorien er full av avskyelige byråkrater som ødelegger livene til hederlige arbeidsfolk, fra «Mr. Smith Goes to Washington» (1939) til «John Q» (2002). Men fremfor å bare ramse opp filmtitler, la oss heller plukket ut noen av statsbyråkratene vi virkelig elsker å hate på film:
NAVN: BYGNINGSINSPEKTØREN
KJENT FRA: «NORSKE BYGGEKLOSSER» (1972)
SITAT: «Mazda Toyota!»
Den norske filmkritikkens salige motsvarighet til Jabba the Hutt, Pål Bang-Hansen, sto bak denne folkekjære komedien. Her er Bjørn Sand en husbygger som konstant blir sabotert og motarbeidet av statsbyråkratiet – personifisert av Rolv Wesenlund, som spiller sammenlagt åtte roller. Den artigste er Bygningsinspektøren, en fiendtlig byråkrat av beste norske merke, som raserer huset og deretter forventer å bli bestukket med sprit.
NAVN: WALTER PECK
KJENT FRA: «GHOSTBUSTERS» (1984)
SITAT: «Yes it’s true, this man has no dick».
Den utsøkt slimete EPA-inspektøren Walter «Dickless» Peck (William Atherton) gjør det til sitt livs oppgave å forpeste jobben til Ghostbusters-gjengen, før han til slutt blir ydmyket på groveste av Bill Murray. Peck har blitt et så populær hatobjekt at han senere dukket opp i et dataspill, flere tegneserier og som action-figur. På eBay kan du dessuten kjøpe «This Man Has No Dick»-T-skjorter med fjeset hans. En finfin fødselsdagsgave til statsbyråkraten i ditt liv.
NAVN: JACK LINT
KJENT FRA: «BRAZIL» (1985)
SITAT: «The wrong one was delivered to me as the right man, I accepted him on good faith as the right man. Was I wrong?»
Terry Gilliams mesterverk er en eneste stor satire over statsbyråkratiet, og Orwells «1984». En av de mest minneverdige figurene i dette universet er Jack Lint (Michael Palin). En vennlig, stabil, trivelig familiemann – som tilfeldigvis tilbringer mesteparten av arbeidstiden med å torturere i hjel folk på oppdrag av statsbyråkratiet. Gjerne ikledd en uhyggelig babymaske.
NAVN: PROSTETNIC VOGON JELTZ
KJENT FRA: «THE HITCHHIKERS GUIDE TO THE GALAXY» (2005)
SITAT: «Resistance is useless!»
I følge Douglas Adams styres det intergalaktiske byråkratiet av Vogons, som tilfeldigvis også er de mest ubehagelige skapningene i galaksen. Den verste av dem alle er statsbyråkraten Prostetnic Vogon Jeltz: en slimete, grønn grinebiter med stor sans for henrettelser av ulydige undersåtter, grusom poesi og ødeleggelse av planeter. Han starter historien med å tilintetgjøre jorden, før han begynner å oppføre seg skikkelig ufyselig.
NAVN: J. EDGAR HOOVER
KJENT FRA: «J. EDGAR» (2011)
SITAT: «Do I kill everything that I love?»
Den eneste virkelige personen på denne listen er et godt eksempel på hva som kan skje hvis du gir smålige statsbyråkrater uinnskrenket makt. Denne Clint Eastwood-filmen hopper elegant over de mest pikante historiene om FBI-sjefen J. Edgar (Leonardo DiCaprio), deriblant hans påståtte entusiasme for å kle seg ut i kvinnetøy og COINTELPRO-aksjoner – men filmen utforsker til gjengjeld Hoovers veldig nære forhold til sin BFF Clyde Tolson (Armie Hammer).
Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i LUNCH #4, som er i bladhyllene nå. Løp og kjøp!
