I dag skal regissøren bak «Trainspotting» bevise at London er universets sentrum.

Da var det den tiden igjen. 17 dager da svette og staute mennesker skal ta over beste sendetid med idretter som knapt utøves, i hvert fall ikke her til lands. Norge har visstnok medaljesjanse i skeet (bedre kjent som lerdueskyting). Så vet du det.

Det er selvsagt ikke bare bare å skulle arrangere verdens største idrettsarrangement. Noen har kanskje fått med seg den smått komiske, The Office-aktige tv-mockumentaren Twenty Twelve som BBC har laget. Med Hugh Bonneville (ja, han fra Downton Abbey) i rollen som olympisk Mr. Fix-it. Enkelte kritikere har hevdet at serien er for snill, og at den er for mye på lag med den virkelige OL-komiteen (OL-sjef Sebastian Coe er selv med i serien), mens andre igjen hevder at England er det eneste landet på jord med nok popkulturell oompf til å drite seg selv ut på den måten. Etter at flere av de flaueste hendelsene i serien har gjentatt seg i virkeligheten (og en hel del i tillegg, jmf. Nord-Korea pluss pluss) begynner dette uansett virkelig å bli meta.

Da jeg var liten var det eneste moren min så på av olympiaden selve åpningen. Hun ville se hva slags klær folk hadde på seg. Kanskje ikke så rart i en tid da KK og Hjemmet var premisseleverandører for hva norske kvinner skulle kle seg i. Om ikke annet; åpningsermonien er jo den posten på OL-programmet vi dødelige, ikke-lerdueentusiaster kan få være med på. Det er storslåtte shows hele verden samles rundt! Og egentlig vanskelig å kritisere for å være camp – det ligger vel i OL-åpningers natur.

Også denne gangen har det vært kontroverser. «Trainspotting»- og «Slumdog Millionaire»-regissør Danny Boyle har fått oppgaven, og en stri tørn med å svare på kritikk fra alle kanter, for eksempel har dyrevernere vært hissige over bruk av uskyldige dyr i åpninge. Boyles svar:

-Ikke noe problem. Dyrene blir behandlet veldig bra. Mye bedre enn de frivillige.

I tillegg har han kjempet seg gjennom kunstnerisk uenighet, kutting i lengden av åpningen av sikkerhetsårsaker og ikke minst: å måtte forsvare et budsjett på 27 millioner GBP. Nei, det skal ikke værra lett. At mesteparten av innholdet er all over the internet allerede fikk Boyle til å spakt prøve å pushe hashtaggen #savethesurprise på twitter. Til allmenn latter.

I følge ryktene blir kjempekalaset spekket med engelske ikoner som James Bond, Harry Potter, Shakespear, Mary Poppins, William Blake, dronningen, Kenneth Branagh, The Beatles, Sex Pistols, The Who og … Tinie Tempah(!?!?). Altså ting vi har hørt om. La oss for all del håpe at et hardt prøvet OL i London i hvert fall klarer å gjennomføre den viktigste biten. Vi vil jo se klærne denne gangen også.

Her er en uhøytidlig kåring av de verste og de beste. Så langt. Vi starter på bunnen:

1. FRANKRIKE SIEGS HEIL! (BERLIN, 1936)
Mye galt med lekene i 1936. Ikke til å komme bort i fra. En herre med bart var en av dem. At det tyske ompapa-orkesteret på stadioen klarte å lire av seg «Deutschland Über Alles» hele 400(!) ganger under åpningsermonien må jo ha kjentes temmelig uutholdelig for de fleste. Rett før lekene gikk av stabelen var det (på grunn av tyskernes ekskludering av idrettsutøvere med jødisk bakgrunn) bare såvidt USA sa ja til å delta (det må ha vært tidenes smøretur! Mer om dette i historieboka). At tyskerne selv har et svært anstrengt forhold til samme låt (samt idrettsarrangementer) siden den gang er vel heller ikke så vanskelig å fatte. Men ett land lot seg rive med. Der engelskmenn og amerikanere så stramt foran seg og nektet å hilse Hitler på den lille mannens vis, slang franskmennene opp armen som ingenting hadde skjedd. Heil, Heil. Fire år etterpå rullet samme nassene over Frankrike så det knaste etter. Zo long, Zuckerz! Amerikanerene derimot, som ikke en gang ville heise flagget slik etikkette tilsier, fikk som kjent sin hevn. Go Yankees!

2. FLAMBERT DUE (SEOUL 1988)
OL-åpningen i Seoul i 1988 var ikke bare preget av sjuk samtidsmusikk, som best kan beskrives som en feedback-utgave av Roy Budds udødelige musikk til gangster-klassikeren «Get Carter». Det ble også litt av en grillfest! Duene som ble sluppet ut som det sedvanlige fredsymbolet (ironisk nok) syntes nemlig OL-fakkelen var et duganes hang-out. Ikke for så lenge, for å si det sånn. Det luktet nok svidd helt til Pyongyang i Nord-Korea (som selvsagt ikke deltok, i likhet med Albania, Cuba, Madagaskar og Seychellene).

3. HOPPERKLUMSEN (LILLEHAMMER 1994)
Ole Gunnar Fidjestøl var hans navn. Og han skal huskes for én ting: hans spektakulære tryn i unnarennet i Lysgårdsbakken. Med selveste OL-fakkelen i hopphandsken. Ouch! Merkelig nok finnes det ingen klipp av dette ute på YouTube (IOC = ZOG? Anbefaler ingen å begynne med konspirasjon og olympisk ledelse-research), men vil du ta en tidsmaskin tilbake til da Dagbladet så enda rarere ut på internett, og en totalt usexy historie om OL-ilden anno 1994, trykk her. At kunstnerisk leder Bentein Baardson innsisterte på at det skulle hoppes med fakkel er vel det nærmeste OL på Lillehammer kom pønk. Leke med ilden, liksom.

 

Så over til de beste øyeblikkene:

1. MUHAMMAD THE GREAT (ATLANTA 1996)
Mange klumper i halsen da en sterkt Parkinsons-preget Muhammad Ali tente ilden i Atlanta i 1996. Tidenes største amerikanske sportsmann beveget seg selv og en hel verden, samme mannen som visstnok kastet sin OL-medalje fra 1960 i Ohio River etter å ha blitt diskriminert på en «helhvit» restaurant. Bra kar.

2. DRAGEN REISER SEG (BEIJING 2008)
Mye stress rundt menneskerettigheter og sånt da det ble klart at OL 2008 skulle holdes i Beijing. På mystisk vis ble dette helt glemt da man så hva kineserene hadde kokt sammen. Over 1 milliard mennesker glante på den nesten komisk-spektakulære åpningen på tv-er verden over. Og det folk snakket om var hvordan man i all verden skulle kunne overgå dette. Klokkeren barnesang, say what??? Lykke til, London.

3. HIROSHIMA, MON AMOUR (TOKYO 1964)
Kanskje ikke så mange av oss som husker dette, men OL-åpningen i Tokyo i 1964 inneholdt en spesielt symboltung gest. Yoshinori Sakai, født i Hiroshima den 6. august 1945 (ja, den dagen), fikk æren av å tenne ilden. Et godt eksempel på at en olympisk åpning, tross alt, kan handle om så mye mer enn bare klærne -kanskje til og med bety noe …