Løgn er umoralsk, korrumperende og feil. Og det er spennende.
Hva er det egentlig som feiler folk som lyver hele tiden? Løgn betyr hemmeligheter, og hemmeligheter betyr drama. Vi tar en titt på et knippe anbefalte filmer som alle har en hovedperson som lyver.
«Catfish» (Henry Joost, Ariel Schulman, 2000)
Dokumentar om en New York-fotograf som havner i et facebookaktig vennskap med en talentfull åtteårig jente fra Michigan. Hun lager malerier av bildene hans og sender dem til ham i posten. Snart har han også kontakt med moren hennes, og innleder en flirt med storesøsteren hennes. Det oppstår en nærhet over internett og telefon. Det hele virker veldig rosenrødt.
En film som viser hvor stort gap det kan være mellom hvordan folk velger å presentere seg og sine på internett, og hvem de i virkeligheten er. Det begynner langsomt, blir veldig spennende og til slutt veldig emosjonelt. Nydelig og ganske skummelt.
Hele filmen i crap kvalitet her, anbefaler å se den i bedre oppløsning:
The Imposter (Bart Layton, 2012)
Basert på den virkelige historien om Frédéric Bourdin. Glitrende skildring av en ekspertmanipulator.
En trettenårig gutt forsvinner fra en familie i Texas. Tre år senere får familien vite at han har dukket opp i Spania. Storesøsteren drar til Europa for å hente ham. Når hun treffer «broren» sin, har han annerledes øyenfarge, hårfarge, ansiktstrekk og aksent.
Hun godtar ham likevel og tar ham med til Texas, der også resten av familien tar ham imot. Han har en forklaring om at han har vært fanget i en pedo-ring der man bl.a. fikk påført kunstig pigment i øynene og ble nektet å snakke.
Hvorfor godtok familien denne gjøkungens ville påstander? Hvorfor protesterte ikke søsteren allerede da hun traff ham i Spania? Hadde familien noe å skjule? Den mest spennende filmen jeg har sett på lange tider.
«The Adversary» (Nicole Garcia, 2002)
Basert på en virkelig historie om en fransk medisinprofessor som i virkeligheten aldri hadde fulført medisinstudiet, og som holdt hele sin familie og alle sine venner for narr gjennom nesten tjue år.
Hver dag dro han på «jobb» i WHO, men egentlig satt han bare og hang i kantina. Han lot som om han reiste på konferanser verden over, egentlig satt han bare på flyplasshotellet og gjorde ingen ting.
Daniel Auteuil er fantastisk. En tragisk historie om hvordan det kan gå dersom man ikke er villig til å innrømme et nederlag.
«The Adventures of Baron Munchausen» (Terry Gilliam, 1988)
Løgn som ressurs. Baron von Munchausen er av det godlynte slaget. Handlingen er som en eneste lang og ekstremt fantasifull fiskehistorie. Floppa på kino, viktig inspirasjon for «Pirates of the Carribean», moro for unga.
«The Talented Mr. Ripley» (Anthony Minghella, 1999)
Brr, denne får hjertet til å fryse. Matt Damon i hvitt lintøy og et beksvart indre. I likhet med John «Lasermannen» Ausonius er Mr. Ripley så lite glad i seg selv at han bytter identitet så fort anledningen byr seg.
Han står og øver på andres mimikk i speilet når ingen ser det. Denne filmen reiser et ubehagelig paradoks.
- Individualisme er på et vis en ukrenkelig egenskap. Det er frekt å kalle folk ved feil navn. Det sees på som æreløst å late som om man er noen andre. En selv er det siste man har, og det kan ingen ta fra en
- Samtidig er alle konformister
Ripley den største konformisten av alle. Han drives av statusjag og selvforakt, og uttrykker seg glassklart: «It’s better to be a fake somebody than a real nobody.»
«Lystløgneren» (Tom Shadyak, 1997)
Et omvendt perspektiv her: Carrey spiller en opportunistisk advokat som lyder for å lykkes i jobben og for å kunne leve et bekymringsløst liv. Sønnen hans ønsker seg at faren ikke kan lyve gjennom én dag, og galskap utspiller seg.
Dette var Jim Carreys siste film før hans «seriøse» periode («Truman Show», «Man on the Moon», «The Majestic», «Eternal Sunshine of the Spotless Mind») og også den siste der han var ordentlig morsom.
Ok, det er noen gylne øyeblikk i «Bruce Almighty» og «Yes Man». Og «I Love You, Phillip Morris» var morsom, om ikke noen crazykomedie. Stjerne i boka for Carrey, som nylig tok offentlig avstand fra volden i «Kick-Ass 2».
«The Chalk Garden» (Ronald Neame, 1964)
Uhyggelig film med prima skuespillere. Deborah Kerr spiller en nanny som prøver å få skikk på en emosjonelt skadeskutt jentunge (Hayley Mills). Det er et luksuriøst liv, men jenta går over alle grenser for å få oppmerksomhet.
Løgnene hun serverer er av det slaget man ikke kommer på i farta, men snarere ting man pønsker ut i timevis når man er alene. Uhyggelig! Fin musikk, vakre mennesker og massevis av saftige mor/datter-konflikter.
«Deciever» (Jonas Pate, Josh Pate, 1997)
Ok noir fra 1997 med Tim Roth, Chris Penn og Michael Rooker. Nesten hele greia er politiavhør. Roth er en alkis som er anklaget for mord på en prostituert. Han juger så det renner av ham og klarer å manipulere politimennene. Skyggefullt opplegg. Se hele greia her:
«The Informant!» (Steven Soderbergh, 2009)
Hva er det med Matt Damon som gjør at han er så flink til å portrettere løgnere? Er det hans nusselige og jomfruelige framtoning som gjør kontrasten til uærlighet så stor?
«The Informant!» er en kul og uærbødig hollywoodfilm om en whistle blower (Damon) i en landbruksgigant som driver med ulovlig prissamarbeid. Han inngår et samarbeid med FBI for å ta de store fiskene.
En whistle blower, eller varsler, er jo en person som har som rolle å komme med sannheten der ingen andre tør. I dette tilfellet er det bortimot umulig å avdekke sannheten, fordi varsleren selv er en notorisk lystløgner. Dessuten har han drømmer om å bli profesjonell agent. Filmen er tettpakket med prima skuespillere (bl.a. Scott Bakula, Tony Hale), manuset er velsmurt og Damon viser seg uventet å være svært morsom.
«Lasermannen» (Mikael Marcimain, 2005)
Ikke en film, men en miniserie på tre halvannen times episoder, og et av de mest fremragende fiksjonsverk fra Skandinavia EVER. Et nærhistorisk dokument over nordisk avmakt.
Den tysk-sveitsiske stockholmeren John Ausonius skjøt elleve tilfeldige mennesker, alle med innvandrerbakgrunn, hvorav én av dem døde. Ausonius byttet navn to ganger og gikk til store anstrengelser for å endre utseendet sitt, slik at han så mer «svensk» ut.
Gjennom livet havnet han i konflikt med stort sett alle han kom borti. Han jobbet en stund med opsjonshandel, og når det ikke funka lenger, begynte han å rane banker for å kunne opprettholde forbruket. Han var helt umulig med damene, og han hatet innvandrere, til tross for at han var en selv.
I 1991-1992 spredte Ausonius frykt i innvandrerbefolkningen med sine mange umotiverte angrep. Han fikk tilnavnet «Lasermannen» pga. lasersiktet på skytevåpenet. Historien om John Ausonius er en historie om systematisk løgn og selvbedrag. Selv etter å ha blitt dømt for mord, mordforsøk og bankran, oppfatter ikke Ausonius seg selv som kriminell.
David Dencik er uforglemmelig i denne rollen. Hele smæla ligger på YouTube, men unn deg en bedre utgave.
Sjekk også dokumentaren, men det blir mye mer spennende om du ser serien først.
«The Usual Suspects» (Bryan Singer, 1995)
Vi får koste på oss denne til slutt, da. Where were you in 95? Spoiler alert, etc.
