Norskprodusert film og TV har tatt noen massive steg framover siden «Døden på Oslo S» (1990), Eva Isaksens ofte parodierte, men likevel temmelig epokegjørende Pelle og Proffen-film. Men det er dessverre lite i «Erobreren» som vitner om en mer moden og raffinert filmnasjon på områder som dialog, scenografi og regissørens evne til å sette seg inn i materialet hun forsøker å formidle.
Serien handler, som Jan Kjærstads trilogi, om Jonas Wergeland, gutten fra Grorud med en magisk penis, som blir Norges største TV-kjendis. Men der bøkenes ukronologiske form og mange surrealistiske sidespor brøt med den psykologiske romanens ofte traust realistiske fortellermåte, er serien blitt tradisjonell, ja rent gammeldags.
Og den føles ekstra møllkulebefengt fordi det hele er så lite troverdig og tildels amatørmessig utført.
Det kan godt hende castingarbeidet har vært utmerket i forkant av produksjonen, for her er mye fine fjes som burde passe til rollene. Men det hjelper lite, ettersom særlig de unge skuespillerne åpenbart ikke har fått hjelpen de trenger til å avlevere replikkene sine på en måte som er i nærheten av å overbevise. Det hele er likeledes nydelig fotografert av Harald Paalgard, men også det ødelegges ved at scenografiavdelingen har gått bananas og fyllt hver ledige krok med årgangsnips og -gjenstander fra 60- 70- og 80-tallet. Det er som skoleteater framført på Norsk folkemuseum: Stivt, keitete og med påtrengende tidskoloritt.
Og det er jo synd. Kjærstads trilogi har tross alt potensial i seg til å danne det definitive portrettet av den norske etterkrigstidens rivende utvikling, og hva de dramatiske forandringene vi har vært gjennom har gjort med oss som nasjon og individer. Intet mindre.
I stedet sitter vi igjen med en merkelig lite engasjerende og ganske kitsjy serie om en veldig selvopptatt mann, i tre ganske forskjellige støpninger.
Verst er det i de to første episodene hvor unge Jonas spilles av Johan Felix Tschudi, først og fremst fordi dialogen er så stivbent og død (bortsett fra skuespillerne som spiller Jonas’ nærmeste familie, som fungerer fint, tross Kim Haugens noe manierte overspill som onde onkel William). Langt bedre blir det i episode 3, der Jacob Oftebro spiller den ungvoksne Jonas i det han oppdager verden, kvinnene og hvilke krefter som ligger i den magiske penisen han er blitt utstyrt med: Denne suger livskraft og intelligens fra kvinnene han nedlegger.
Eller det vil si: Det er jo alltid de som nedlegger ham. Særlig er samspillet fint mellom Oftebro og Marte Germaine Christensen, som spiller hans framtidige kone. I denne episoden er det en hel masse puling, og det sier nok litt om serien at disse sekvensene er blant dens minst pinlige, så utrolig det enn kan låte.
Så blir det straks verre igjen: Vi spoler noen år fram, og plutselig har Jonas gått gjennom en mutasjon og blitt dobbelt så gamle Kåre Conradi, som dominererer de to-tre siste episodene. I episode fire er Jonas en ung og fremadstormende NRK-personlighet. I de to siste blir han redusert til en dvask og forkommen fyllefant uten selvtillit, som vi åpenbart skal synes synd på.
For min del kjenner jeg bare forakt. Fordi jeg har blitt lurt med på en fortelling som ikke har noe mål og mening annet enn å gjengi en kronologisk oppsummering av Kjærstads idemyldrende trilogi. Man tar seg i å lengte fram til sluttscenen, som gjentas til det kjedsommelige i hver eneste episode, scenen som er selve utgangspunktet i første bok, «Forføreren»: Hvor Wergeland kommer hjem og finner sin kone skutt på stuegulvet.
Endelig slutt.
