«Lite kvalitet på nett», slår Klassekampen fast i en kritisk artikkel i dagens utgave av avisa. De har tittet litt på streamingtjenester som Netflix og Comoyo View, og konkluderer med at ekte filmfans har lite å hente her i gården.

Som eksempler nevner de at Netflix bare har fire av 26 filmer som har vunnet Gullpalmen siden 1990, norskandelen er angivelig ofte lav og det kan være vanskelig å orientere seg. Ekspertkilden i saken er Lars Ole Kristiansen fra Montages og den konkurrerende strømmetjenesten MUBI, som har spesialisert seg på typiske cinematekfilmer (som oftest av eldre dato).

Flott, det er masse å diskutere når det gjelder de nye filmtjenestene, utvalg og muligheten strømmetjenestene har for å være formidler av kvalitetsfilm.

Så håper jeg bare at dette er starten på en debatt som gradvis blir mer opplyst. Om streamingtjenestene i dag ikke helt holder mål for feinschmeckere handler ikke det om at internett er dumt, og at strømmetjenestene er drevet av en gjeng businessfolk som «egentlig like gjerne kunne solgt sko» (som Tor Fosse i Tour de Force/BIFF så deprimerende hevder i artikkelen).

Først: Det finnes eksempler på strømmetjenester som spiller en viktig rolle som formidler av kvalitetsfilm. Den amerikanske versjonen av Netflix er kanskje den viktigste aktøren når det gjelder å formidle smal og ikke-amerikansk film til sitt lands filmfans – cineastfavoritten «Holy Motors» kom for eksempel til tjenesten tidligere enn Tor Fosse og hans Tour de Force klarte å sette den opp på norske kinoer.

Netflix tilbød også norske «Trolljegeren» samtidig som den gikk opp på amerikanske kinoer, og de er generelt kjapt ute med smalere dokumentarer.

Netflix i USA har vist at film uten en åpenbar og umiddelbar bred kommersiell appell har en viktig plass i streamingtjenester som baserer seg på en abonnementsmodell.  Viktigheten av en katalog som dekker mange nisjer rimer også med erfaringene vi har gjort med Comoyo View siden betalanseringen i sommer.

Da vi betalanserte Comoyo View så vi kjapt gode tall for filmer som «Nader og Simin – et brudd», «Dogtooth» og «Another Earth». Denne uka gikk også «Safety Not Guaranteed» opp på mest sett-lista vår (et par hakk bak «Hobbiten»), og det er en liten indiefilm fra fjoråret.

Så det går an, kvalitet selger også på nett. Og særlig når terskelen er såpass lav som hos Comoyo View eller Netflix, der man allerede har betalt en fast månedsavgift og kan utforske så mye man vil.

Tor Fosse i Tour de Force sier til Klassekampen at det ikke er noe penger i streaming, men det er – med respekt å melde – reint vås. Netflix, C More, Viaplay og HBO Nordic bruker årlig et par milliarder kroner, minst, på rettigheter – og hvis ingen av disse havner i norsk filmbransjes lommer er det noen som ikke gjør jobben sin.

Uansett, her er tre konkrete tiltak som kan sikre et mye bedre tilbud av nyere kvalitetsfilm på strømmetjenestene (beklager på forhånd for en viss bransjenerdfaktor):

1. Kvalitetsdistributører må droppe vinduene

Du har sikkert hørt om dette tidligere, men de aller fleste distributører som leverer film til strømmetjenestene (og som strengt tatt må holdes delansvarlig for tilbudet) forholder seg slavisk til en vindustruktur som skal sikre dem mest mulig penger i kassa.

Først går filmen opp på kino, så venter man et visst antall måneder før filmen kommer i dvd-vinduet, før man etter noen måneder igjen kan tilby dem til strømmetjenester som Netflix eller Comoyo View.

Det er forsåvidt logisk – rent finansielt – at studioene opererer på denne måten, men mer merkelig at små distributører (som av og til også mottar offentlig støtte for å formidle kvalitetsfilm) er så rørende lojale mot en businessmodell som er funnet opp av de store amerikanske filmstudioene.

Er målsetningen din at flest mulig skal se en film, og får du støtte av det offentlige for å drive filmformidling, bør målet ditt også være å tilby den til en strømmetjeneste relativt kjapt etter kinolansering (da interessen er som størst). Trolig ligger det også gode penger i korte vinduer mellom kino og strømming når dvd-salget faller så betydelig.

Her står gamle bransjestrukturer, og ikke strømmetjenestenes vilje, i veien.

2. Strømmetjenestene må kjøpe film direkte

Én måte å omgå dette (fra et kundeperspektiv) forhatte vindusystemet på, kan være at streamingtjenester begynner å kjøpe film direkte fra utenlandske produsenter og salgsagenter.

Da omgår man distributørleddet helt, og skaffer seg eksklusive rettigheter til filmer som man i prinsippet kan lansere samtidig som i for eksempel USA. Dette tror jeg vi kommer til å se mye mer av framover, særlig når det gjelder smalere film.

Uansett er film forferdelig dyrt, å skaffe seg eksklusive abonnementsrettigheter for selv en liten dokumentar kan koste flere hundre tusen kroner i året. Det er også begrenset hva slags type filmer man får kjøpt, siden de aller fleste filmskapere foretrekker kinolansering der det er mulig.

3. Støttesystemet må også omfavne streaming

Vi har ulike støtteordninger for både filmimport og filmproduksjon, og mange av dem er knyttet til kinolansering. Er det et mål at streamingtjenester også skal kunne tilby både den norske filmarven og smalere film, er det ikke smart å låse disse støtteordningene til kinovisninger.

Her pågår det nok endel diskusjoner, vil jeg tro (men dette kan jeg ærlig talt ikke nok om).

Det må uansett både bransjeendringer og mer innovasjon til før overgangen fra fysiske formater til streaming kan sies å være fullført.

Filmer må bevege seg raskere gjennom vinduer og over landegrenser, katalogutvalget må bli større, og streamingtjenestene trenger betydelig utvikling.

Likevel må man være en gammelmodig snobb om man på alvor mener at tilgangen på kvalitetsfilm er dårligere i dag enn før disse tjenestene begynte å dukke opp.

Så får man heller leve med at man kanskje må kombinere streaming, dvd-kjøp på Platekompaniet og kino en stund til, hvis man ønsker å få med seg alt.