Vi klarer ikke helt bli ferdig med å lese saker om Philip Seymour Hoffmans dødsfall. Særlig har jeg tenkt litt på denne – en detaljert beretning fra The New York Times om Hoffmans siste tragiske dager, da han åpenbart var helt ute av det.

Et merkelig stykke classy kjendisjournalistikk. Med norske øyne virker det jo unødig grafsete (selv ikke de skitneste norske kjendispublikasjonene ville gjort anonyme intervjuer med en avdøds persons AA-venner), men kanskje er nettopp denne typen historier også viktig for å forstå hvem Hoffman var og omfangene av problemene han hadde?

Jeg vet ikke.

Men for et par timer siden dukket det opp en tekst jeg definitivt syns er verdt å dele – en nekrolog forfattet av geniet Aaron Sorkin.

Sorkin skrev jo også en av Hoffmans mest undervurderte roller, CIA-agenten Gust Avrakotos i «Charlie Wilson’s War» (i tillegg til «Moneyball», der den avdøde skuespilleren også hadde en rolle).

Sorkin og Philip Seymour Hoffman møtte hverandre for første gang under en prøvelesning av manuset til «Charlie Wilson’s War», og fant hverandre fort med samtaler om deres tidligere rusvaner.

Også Sorkin slet med rusavhengighet gjennom store deler av 90-tallet, noe som har vært dokumentert ved en rekke anledninger (i 2001 ble han tatt idet han forsøkte å gå ombord i et fly med sopp, marijuana og crack i ryggsekken – crackpipa utløste metalldetektoren).

Uansett skriver Sorkin, og jeg tar sjansen på å sitere en ganske omfattende passasje her:

On breaks during rehearsals, we would sometimes slip outside our soundstage on the Paramount lot and get to swapping stories. It’s not unusual to have these mini-AA meetings — people like us are the only ones to whom tales of insanity don’t sound insane. “Yeah, I used to do that.” I told him I felt lucky because I’m squeamish and can’t handle needles. He told me to stay squeamish. And he said this: “If one of us dies of an overdose, probably 10 people who were about to won’t.” He meant that our deaths would make news and maybe scare someone clean.

So it’s in that spirit that I’d like to say this: Phil Hoffman, this kind, decent, magnificent, thunderous actor, who was never outwardly “right” for any role but who completely dominated the real estate upon which every one of his characters walked, did not die from an overdose of heroin — he died from heroin. We should stop implying that if he’d just taken the proper amount then everything would have been fine.

He didn’t die because he was partying too hard or because he was depressed — he died because he was an addict on a day of the week with a y in it. He’ll have his well-earned legacy — his Willy Loman that belongs on the same shelf with Lee J. Cobb’s and Dustin Hoffman’s, his Jamie Tyrone, his Truman Capote and his Academy Award. Let’s add to that 10 people who were about to die who won’t now.

RIP, Philip Seymour Hoffman. Ingen kunne snakke i telefonen på film som du: