Med tanke på den kulinarisk apokalypsen som magesekken din har gjennomgått i julen, er det sikkert godt å høre at du ikke er alene. Eller enda verre: At din halvpatetiske ribbeoverdose knapt nok kvalifiserer som forrett for newyorkeren Adam Richman.
Over flere år har Richman skapt seg et navn ved å spise seg gjennom de største, sterkeste og beste rettene i USA. I en episode av «Man vs. Food» spiser han en halv meter med ribs, og i en annen setter han til livs en pizza som er så stor at han kan gjemme sin korpulente kropp bak deigen. Hver episode er bygget opp rundt en spesifikk stat eller delstat, og kan inneholde alt fra et babelstårn av pannekaker til verdens største burrito.
De fleste måltidene som Richman kaster seg over er imidlertid avslappede og kjærlige møter mellom mennesker og mat. Han danser rundt bak kulissene, prøvesmaker ingredienser og klemmer på kokkene. Med et barns storøyde entusiasme blir han fortalt hvordan kjøtt ovngrilles i et helt døgn, hvor mange typer strø som trengs på en episk iskrem eller hva som skjuler seg under det gyllenbrune pailokket.
Men hver episode avsluttes med et enormt måltid. De fleste stedene Richman besøker måler nemlig prestisje i mengde fremfor stjerner og fine ord. Denne delen av amerikansk mattradisjon handler ganske enkelt om kvantitet, og fører dermed til forskjellige utfordringer som på ulikt vis illustrerer et spekter av omfang og mangel på måtehold.
Klarer du spise opp en tokilos kalkunsandwich med ekstra av alt? Eller verdens sterkeste chili, laget på den fryktede chilipepper-typen Ghost? Eller kanskje 180 østers på en time? Gratulerer, i så fall vinner du en t-skjorte og ubegrensede mengder selvforakt.
Men uansett om målet er å få navnet sitt på veggen sammen med et femtitalls andre rekordholdere, eller finne og nyte den beste burgeren i delstaten, så gjør Adam Richman det med stil, finesse og en stor dose østkyst-sjarm. Faktum er at hele poenget med «Man vs. Food» (og oppfølgerprogrammene «Best Sandwich in America» og «Amazing Eats») er å se ham valse rundt i forskjellige restauranter, snakke med mennesker og falle på kne foran menneskene som utfordrer ham.
For Richman er mat det samme som kjærlighet, og i kraft av å være produsent for programserien lar han nettopp de følelsene skinne gjennom i hele produksjonen. En mannlig kokk blir kjapt «bro» og må omfavnes eller i det minste få en high five. En kvinne i samme stilling blir ofte fridd til under prøvesmakingen.
Det høres kanskje dumt eller formularisk ut, men oppleves som det motsatte på grunn av Richmans ekstreme karisma og tilstedeværelse. På samme måte som Nigella Lawson innførte varme og (unektelig litt sex) i det britiske fjernsynskjøkkenet, gjør Adam Richman det samme for sitt kontinent (om enn på en noe mer uattraktiv måte).
Det går an å se «Man vs. Food» med forskjellige briller. Som matlagingsserie å betrakte er serien ofte mer givende å se på enn typiske instruksjonsprogram, fordi den viser hva som funker i det virkelige liv. For oss som liker å lage klassisk, amerikansk comfortmat av type hamburger, kyllingvinger eller ribs, inneholder nesten hver episode perler av eldgammel gatekjøkkenvisdom.
Men det går også fint an å se på «Man vs. Food» som et reiseprogram i USA, der severdighetene utelukkende består av restauranter. Foruten rikelig med arkivklipp av omgivelsene, har som regel maten en eller annen lokal tilknytning til staten som Richman illustrerer på ulikt vis.
Uansett hvilke briller man velger å bruke så er Adam Richman en TV-personlighet som er vel verdt å bli kjent med, og minst like lett å forelske seg i som den amerikanske hurtigmaten han konsumerer i foruroligende mengder.
