Kropper er overalt på tv – men bare én serie tør å snakke ordentlig om fedme
Mye kropp på tv akkurat nå! Og særlig kvinnekropper. Seth MacFarlane tuller med kvinnekropper generelt og kvinnebryster spesielt i åpningsmonologen på den siste Oscar-gallaen:
«Girls»-Hannah ligger med en kjekk lege, og serien anklages for å være urealistisk.
Siden loven om ulike attraksjonsnivåer aldri kan brytes. Tjukkaser får aldri ligge med tynne mennesker. Gutta hos Slate er forbannet.
Lena Dunham måtte til og med gå ut i pressen og «forklare seg».
Herregud.
Men der kroppen egentlig ikke utgjør noen hovedtematikk i «Girls», det er noe som bare er der, så er britiske «My Mad Fat Diary» en mer uttalt kroppsentrert serie.
E4-serien handler om Rae som er 16 år og veier 101 kilo. Det første avsnittet innledes med at hun forlater den psykiatriske klinikken der hun har bodd i fire måneder og begynner å dra til en ny psykolog.
Raes liv kretser rundt de vanlige tenåringsproblemer som gutter, venner og familie. Men i hennes tilfelle også kroppen.
Til forskjell fra de herlig hemningsløse jentene i «Girls» er Raes liv miserabelt på ordentlig – ikke liksom-miserabelt som å være høyutdannet og bo i et rottehøl. Hun føler seg utenfor, og kroppen hennes er noe hun dessverre bare må bære.
Det framstår som det største hinderet for å lykkes. I hvert fall innledningsvis.
Vil man snakke om kropp og kroppsproblemer er det derfor et tips å sjekke ut hennes serie, som smaker 80-tall, tyggegummi, Thatcher-tid, punk og ubehag. På ordentlig.