– Og Oscaren går til!

Samuel L. Jackson har en stemme som setter utropstegn selv bak ufullførte setninger. Han river opp konvolutten med et grynt, og annonserer:

– «Life of Pi»!

Jubelen bryter løs, og folkene som manet frem en lys levende tiger fra intet og plasserte den i båten til Ang Lee kommer frem for å hente statuetten for beste visuelle effekter.

Allerede 45 sekunder inn i takketalen til filmens spesialeffektansvarlige Bill Westenhofer begynner temaet til «Jaws» å spille – tegnet på at man har snakket for lenge. Westenhofer setter opp tempoet på snakketøyet.

– Til slutt vil jeg takke alle effektartistene som jobbet på denne filmen i et helt år, inkludert Rhythm & Hues. Dessverre lider de under store finansielle problemer akkurat nå. Jeg oppforder dere alle til å huske..

Nok en ufullført setning, men denne gangen fordi mikrofonen blir kutta.

Hva hadde Westenhofer på hjertet? Og hvorfor hadde spesialeffektstudioet han snakket om, Rhythm & Hues, meldt at det gikk mot konkurs bare et par uker før at de vant Oscar?

Svaret er at den visuelle effektindustrien i Hollywood er inne i en krise.

Årsakene er flere, men et av de største problemene er god gammeldags konkurranse. Stadig flere land (kanskje snart også Norge) får insentivordninger som lar filmstudioer få tilbakebetalt en viss prosent av utgiftene sine om de flytter produksjonen dit.

At verktøyene som må til for å lage visuelle effekter er blitt billigere og enklere å bruke har også senket terskelen for arbeid utenfor Hollywood betraktelig.

Ifølge Variety var det flyttingen av «Ringenes Herre»-produksjonen til New Zealand som førte an denne endringen i Hollywood, parallellt med at Warner Bros. flyttet det visuelle effektarbeidet sitt til England.

Dermed blir visuelle effektstudioer i lavkostland mer attraktive, og de amerikanske motpartene mister oppdrag, noe de blant annet har forsøkt å løse ved å sette opp egne avdelinger i noen av insentivlandene.

Løsningen ser ikke ut til å ha fungert særlig godt. Som den nye dokumentaren «Life after Pi» (laget av tidligere Rhythm & Hues-ansatte) som nettopp ble sluppet på YouTube trekker frem:

Mellom 2003 og 2013 var det 21 visuelle effektselskaper som enten stengte dørene eller gikk konkurs.

Filmen er del av en større kampanje fra arbeidere i det visuelle effektmiljøet i Hollywood som tar sikte på å spre bevissthet rundt problematikken og få politikere til å ta affære.

For Rhythm & Hues’ del, som for andre studioer, er det ikke bare insentivsystemet som får det til å butte imot. I dokumentaren forteller studioets eier John Hughes hvordan utsettelser på flere filmprosjekter endte opp med å senke firmaet hans.

– Det å lage en film er ikke en nøyaktig vitenskap, både i løpet av postproduksjonen og filminga. Den utvikler seg, sier Hughes.

Og her oppstår et av de store, gjentagende problemene. For å være konkurransedyktige må effektstudioer ofte presse prisene sine faretruende nær bunnlinja på forhånd. Man får ikke betalt per time arbeid, men per effektbilde – lik en vare solgt over disk.

Et selskap kan for eksempel ta 10 millioner dollar for 500 effektbilder produsert på ti måneder.

Men, om regissøren så ombestemmer seg – bølgene i en vannscene skal gå til høyre, ikke venstre, for eksempel – betyr det mye ekstaraarbeid studioet ikke får betalt for, men likevel må lønne arbeiderne sine for.

– Du jobber flere timer fordi du vil strekke deg langt, sier effektansvarlig Walt Jones i filmen.

– Du vil presse deg selv som kunstner, til og med om prosjektet og pengene for prosjektet hverken krever det eller gjør det mulig.

Scott Squires, som har vært effektansvarlig både på «Star Wars» og «Transformers»-filmene, setter fingeren på det han mener er et sentralt problem:

At visuelle effekter er en vare solgt over disk fører til en mangel på deltagelse i filmens inntekter for effektstudioer. Uansett hvor stort millionoverskudd «Life of Pi» dro inn ville ikke Rhythm & Hues få én dollar ekstra.

– Den visuelle effektbransjen har en defekt forretningsmodell akkurat nå, og de eneste folkene som ser ut til å klare seg i filmindustrien later til å være de som tar del i profitten.

Effektarbeiderne i USA gir seg ikke uten kamp. Da Bill Westenhofer snakket i dobbeltempo under Oscar-seremonien i fjor demonstrerte flere hundre av folkene som hadde gjort de hyllede filmene mulig ute i gatene i Los Angeles.

Siden da har bransjen ifølge Deadline blant annet tatt steg mot å fagorganisere seg , og de demonstrerte nok en gang da Barack Obama besøkte Dreamworks Animation i november i fjor.

Ifølge Time håper man også at det kan innføres importtoll på visuelle effekter for å beskytte den hjemlige industrien.

Som David S. Cohen i Variety kommenterer:

– Begge veier ser trege, farefulle og usikre ut, men effektarbeiderne i Hollywood vet at prisen allerede er tapt og at det å vinne den tilbake vil kreve tid, slit og svette.

Mens resten av Hollywood gjør seg klare til å motta forgylte statuetter i kveld, vil effektarbeiderne nok en gang samles utenfor seremoniens vegger.

I hendene vil flere av dem bære grønne protestplakater – samme farge som grønnskjermene så mye av dagens filmer spilles inn på, en påminner om hva filmene ville vært uten dem.

Foto: Skjermdump fra «Life after Pi»