Kongsvik ungdomsskole, av og med Lene Kongsvik Johansen (TVNorge, mandager)
******
I flere uker allerede har vi delt smakebiter fra Kongsvik ungdomsskole med hverandre, fra småklipp til Kines blogg, og vi har ropt LOL! og vært enige om at dette er noe vi virkelig gleder oss til. Samtidig visste vi av erfaring at færreste serier og filmer klarer å leve opp til sin egen forhåndshype.
Etter å ha sett de tre første episodene hoppet jeg opp og ned i sofaen i vill begeistring – den er akkurat så lynende smart og så smertefullt morsom som de små snuttene hintet om.
Det vi kommer til å facebooke, maile, smse og tvitre om er hvilken av Lene Kongsvik Johansens figurer vi liker best, og det er mange å velge mellom, for Lene har laget et praktfullt univers befolket av lærere og elever vi både har møtt og kjent.
Det er uunngåelig at Lene vil bli sammenlignet med Otto Jespersen, Robert Stoltenberg, Linn Skåber og Espen Eckbo (som har vært med på å utvikle serien), siden alle har bidratt med sitt til den solide humortradisjonen hvor vi møter den moderne nordmannen i sitt naturlige, tragikomiske miljø.
Men Lene klarer seg utmerket i dette selskapet – faktisk er hun enda mørkere, enda mer bitende.
For å bruke VM-terminologi: Kongsvik ungdomsskole er en maktdemonstrasjon. En ting er nå å gi liv til lærerværelset, med sine uerfarne idealister og bitre veteraner, en helt annen ting er å skape tenåringer som høres og ser ut som tenåringer.
Min umiddelbare favoritt er Kine – eller Kinøøøh, som hun sier – et lite, rosa monster med egen blogg og posse, som styrer klassen med en velutviklet sans for egen fortreffelighet.
Første gang jeg leste bloggen hennes falt det meg ikke engang inn at den var fake, jeg ble til og med grinete over at en av mine venner sendte meg en link til den. Det sier sitt at man ikke lenger kan se forskjell på parodien og ekte vare…
Men så dukket emo-André opp, svartkledd, blek og rasende, særlig på matte, som “er laget for at den vestlige verden skal tjene mer penger”. Som Kinøøøh kunne han lett blitt en klisjé, men Lene Kongsvik Johansen lager bittesmå, levende nyanser i dem begge – Kinøøøhs rastløse ben og prating på inn- og utpust, Andrés trassige kast med panneluggen, bredbente gange og forkjærlighet for paranoide tanker om at lærerne bare er ute etter “å føkke” med hodet hans.
Og jeg elsker Wenche, engelsklæreren som etter et langt liv i skolen forlengst har mistet interessen for både elever og undervisning. Jeg hadde en slik engelsklærer da selv da jeg gikk på ungdomsskolen – men i stedet for å sette på en video, satte han på et britisk hørespill og gikk ut for å ta seg en røyk. På Elverum går hundrevis av 40-åringer rundt og snakker engelsk som om de hele tiden befinner seg på et gods og noen nettopp har drept Lord Ashcroft-Simpson.
Wenche er morsom og fæl på samme tid – fagforeningskjerringa med nakkekrage og direktelinje til Arbeidstilsynet, hun som du både er redd for og ler av, fordi du vet at hun finnes på alle arbeidsplasser og etter all sannsynlighet har fått kjeft av selv.
Men la nå ikke mine favoritter stå veien for å finne dine egne – dog er jeg sikker på at vi alle kommer til å skrive og rope “silencium!” til hverandre, i hyllest til Mariann, hvis overgang fra barneskole- til ungdomsskolelærer mildt sagt er brutal.
Kongsvik ungdomsskole er vårens absolutte must-see – min eneste innvending er at episodene er altfor korte, det ville ikke vært noe problem å tilbringe en hel time med Kinøøøh, André, Victoria (ouch! Den sjokoladekaken – det var nesten uutholdelig!), Wenche og Mariann.
Og la oss håpehåpehåpe at dette bare er den første av mange sesonger.
