Dødsangsten lyser ut av øynene hans. Svettende og storøyd forsøker Motome gjentatte ganger å stikke det sløve bambussverdet inn i magen sin. Litt inn, tuppen blodig, men i øynene til samuraiene i ringen rundt ham holder det ikke. Så, til slutt legger den unge mannen seg oppå det og presser det inn med kroppsvekta så blodet kommer ut i en forferdelig sort sprut mot det hvite underlaget han sitter på. Det verste er likevel de gutturale lydene, som er så overbevisende at det er vanskelig å ikke bli kvalm.

«Hugg hodet av meg!» skriker Motome fortvilt til mannen som står bak ham med sverdet klart til å kappe hodet av ham.

«Ikke ennå! Skjær opp tarmene!»

Den unge mannen forsøker så godt han kan å dra det sløve bambussverdet sitt fra venstre mot høyre, så pinen kan ende, men det er nytteløst.

Scenen er noe av det mest groteske og forstyrrende som er festet til film. Det er ikke uten grunn at Masaki Kobayashis «Harakiri» fra 1962, en av de store samuraiklassikerne, er blitt kalt en anti-samuraifilm.

Handlingen tar til i Japan i år 1630. Motome er en fattig herreløs samurai med syk kone og barn kommer til klanen Iis hus og ber om å få begå harakiri, et rituelt selvmord hvor man skjærer opp sin egen mage for å gjenopprette tapt ære. Motome har imidlertid ingen intensjon om å dø, han håper bare klanen vil gjøre som så mange andre – betale ham noen slanter og sende ham bort i stedet for å måtte trøbles med innholdet i tarmene hans.

Denne formen for utpressing er imidlertid velkjent, og Ii-klanen bestemmer seg for å statuere eksempel: De tvinger Motome til å begå harakiri med bambussverdet sitt – han er så fattig at han har måttet selge de gamle sverdene sine.

En tid etterpå kommer Motomes svigerfar Tsugumo til Ii-klanen med samme forespørsel om harakiri. Ved harakiriseremonien ber han imidlertid å få fortelle livshistorien sin før han skjærer seg opp, noe han motvillig innvilges av Saito, klanens rådgiver. Sakte og omstendig bygger han sin nidvise mot huset Ii og de som er ansvarlige for svigersønnens grusomme endelikt.

Skuespiller Tatsuya Nakadai gjør en fengslende prestasjon i rollen som Tsugumo. Han utviser en uleselig ro, som en værbitt gammel fisker med all tid i verden.

Saito, uvitende om slektskapet til Motome, spør om han vil høre historien om den unge samuraien som kom på døra deres forleden dag. «Ååååh?» svarer Tsugumo på et vis du aldri vil klare å imitere.

Senere er hele klanen samlet rundt ham for å bevitne harakirien, bortsett fra de tre mennene han holder ansvarlig for svigersønnens død. Hvor er de? Han får til svar at de ligger hjemme og er syke, alle sammen. Tsugumo, som vet bedre, ler en rungende latter som får ham til å fremstå som en komplett galning.

Selvsagt er han ikke gal. Bare sint, så sint at det blir rent skummelt de gangene han smiler.

I tilbakeblikk ser vi ham som mild og vennlig far og bestefar, gradvis brukket i biter av fortvilelsen over å ikke ha råd til lege når både datteren og barnebarnet ligger dødssyke. Det finnes ingen jobber til tidligere samuraier. De har ikke sjans. Tsugumos kontrollert illsinte konfrontasjon blir en praktutgave av den lille mannen mot systemet.

Det er ikke blod Tsugumo ønsker av huset Ii, men skam. Dermed bruker han ord i stedet for sverd, løper retoriske ringer rundt de høytidelige klanmedlemmene og plukker systematisk i stykker den hyklerske æreskodeksen klanen støtter seg på.

Dette kunne blitt en veldig komplisert for alle oss uten mastergrad i japansk sosiologi og historie. Heldigvis gjør regissør Masaki Kobayashi de sosiale reglene som kontrollerer rollefigurenes oppførsel lett å forstå, via en eksposisjon som aldri føles tvungen. For eksempel virker det helt naturlig at Motome (og dermed også vi) får en leksjon i harakiriens historie før han skal dø, siden harakiri er en sjelden hendelse i fredstid.

Slik blir det intrikate spillet mellom Tsugumo og Saito overraskende enkelt å forholde seg til. Og det er nydelig spilt.

Det slutter aldri å forbløffe meg hvor mye styrke som ligger i det sakte tempoet «Harakiri» velger. Den er bygget på et vis som lar oss ta del i utålmodigheten som vokser frem i Saito og de andre tilskuerne, uten at man selv kjeder seg. Jeg husker jeg lo høyt første gang jeg så filmen, det var noe mørkt komisk over Tsugumos stadige insistering på å få fortelle ferdig historien sin mens alle rundt ham nesten trommer med fingrene etter å se ham sprette opp buken og bli ferdig med det så de kan, tja … gå og spise middag?

Ikke at «Harakiri» er fri for action. Mot filmens konklusjon tar tempoet seg opp med en usedvanlig vakker sverdkamp hvor vinden blåser gjennom gresset og ærbare menn får være ærbare menn, en stakket stund.

Den kaotiske sluttkampen mellom Tsugumo og Ii-husets krigere hever også pulsen, men er ingen elegant voldsballett.

I motsetning til andre regissører ønsket ikke Kobayashi å romantisere samuraiene og tradisjonene deres. Harakiri virker kanskje som en høyverdig handling på papiret, men Kobayashi legger det frem som den kvalmende styggedommen det er. I den forferdelige selvpiningen som Motome må gjennom, og hos dem som uten å nøle tvinger ham, ligger det ingen ære.

Nettopp her mener mange filmens hovedpoeng ligger – kritikken av føydalismen og de tomme æresbegrepene som lå i samuraikoden. Kobayashi var selv pasifist etter erfaringer under andre verdenskrig. Filmkritiker Louis Proyect drar paralleller mellom den gamle æreskoden og måten 180 frivillige som meldte seg til selvmordsoppdrag i Fukushima-reaktorene ble hyllet som moderne samuraier.

– Akkurat som de høyere oppe i den føydale kjeden utnyttet dem lenger nede i Japan i det 17. århundret utnytter også forretningseliten og deres politiske tjenere disse arbeiderne og det japanske folk generelt.

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at Proyect også driver en mailingliste om marxisme.

En annen kommentator nøyde seg med å kalle filmen «filmverdenens mest elegante og sofistikerte fordømmelse av autoritetstroen. Klanens handlinger dikteres ikke av ondskap men av en klar og ufleksibel logikk. Deres eneste prioritet er å opprettholde de rigide samfunnsstrukturene. Hensynet til den desperate fattigdommen til arbeidsløse samuraier og deres familier kan ikke få komme i veien.»

Manusforfatter Shinobu Hashimoto (som bare brukte 11 dager på manuset) gjør imidlertid sitt beste for å skyte ned dypere tolkninger. Som han forklarer i dette svært severdige klippet fra Criterion-utgaven hadde han hatt harakiri-tematikken i bakhodet siden da han jobbet med Akira Kurosawa på «Seven Samurai»:

– De av oss som lager filmer føler det annerledes enn de som ser dem. Om målet mitt hadde vært å kritisere føydalismen tror jeg ikke «Harakiri» ville blitt laget. Filmen handler om den sinte oppførselen til en herreløs samurai ved harakiri-seremonien sin.

Én regissør som likevel har lagt stor vekt på fattig-versus-rik-tolkningen av «Harakiri» er megaproduktive Takashi Miike, kjent for filmer som «Audition» og «Ichi the Killer». Hans nyinnspilling «Hara-Kiri: Death of a Samurai» fra 2011 er en pen film med sterke kvaliteter, men kan den måle seg med opphavet?

Først av alt: Miike har valgt en forbilledlig strategi ved å forsøke å ta klassikeren i en annen retning – dette er ikke bilde for bilde à la «Psycho», altså. Ta for eksempel sverdkampen, som vanligvis så voldelige Miike her reduserer til et lite apropos:

Miikes versjon fokuserer på originalens fattigdomsproblematikk i større grad, og mye av filmen går med til å pensle ut lidelsen fattigdommen fører til. Når Motome mister et egg på bakken, legger han seg langflat for å slikke det opp siden han ikke har råd til et nytt.

Det er interessant til et visst punkt – men så blir elendigheten mest utmattende. Fattigdommen som driver frem desperasjonen i rollefigurene var tross alt skildret godt, om enn kortere, også i originalen.

Å se filmene side om side avslører også hvor mye sterkere skuespillet var i 1962-utgaven. For all del, Miikes rollebesetning gjør en god jobb. Det er bare det at originalbesetningen gjorde en fantastisk jobb.

Motomes dødsangst og fortvilelse under selvmordet er meislet inn i Akira Ishihamas forpinte blikk på en måte Eita (han har visst ikke noe etternavn) i nyinnspillingen ikke har sjans til å konkurrere med.

Samtidig blir Tsugumo en helt annen person i Ichikawa Ebiz XIs tolkning. Han virker mindre kalkulert, mykere og mer følelsesstyrt enn Tatsuya Nakadai. Dermed blir han mer relaterbar, men samtidig mister man mange av særegenhetene som gjorde Tsugumo så fengslende og unik.

I sum blir det mest av alt en film for dem som kjenner 1962-utgaven godt og er nysgjerrige på en en ny vri – til det fungerer den fint.

Å, og så er den visst tilgjengelig i 3D, for dere som føler at det er et salgsargument.

LES OGSÅ: «Hara-Kiri»-traileren inneholder en hel del samuraisverd og passivaggressive menn som snakker om ære