- Lik oss på Facebook og følg oss på Twitter for daglige oppdateringer fra film- og tv-verden, anmeldelser, konkurranser og mer!
«Walk amongst the natives by day, but in your heart be Superman»
– Gene Simmons
Fire ganger er det blitt gjort forsøk på å sette det noe lemfeldige sammensatte, men likevel visuelt sterke Kiss inn i et større narrativ (seks dersom vi tar med det musikalske forsøket med konsept-platen «The Elder» og komedien «Detroit Rock City» hvor bandet fungerer mer som et bakteppe). Og hver gang med svært varierende hell, nesten hver gang har det endt i hybris for den ellers så spektakulære og skamløse gruppen.
Deus ex machina
Etter en gjesteopptreden i det tolvte nummeret av «Howard the Duck» i 1976, var Marvel Comics de første til virkelig å forsøke å løfte gruppen over i det fantastiske element med sin KISS-spesial fra 1977. Hvor gruppen redder kosmos ut av grepet til ingen ringere enn superskurken Dr. Doom, en karakter og erkefiende skapt av legendariske Stan Lee for «De Fantastiske Fire»-universet.
En hyllest som må ha vært til enorm glede for tegneserie-fantasten Gene Simmons. Tidligere en (mer enn) velfødd fanzine-redaktør, nå gjenfødt som en langt slankere, hardt arbeidende rocke-halvgud, demon og Adonis. Det første albumet lovet dessuten å være trykket med ekte blod donert fra alle gruppens medlemmer. Hele seansen overvåket, assistert og dokumentert av notar og medinsk personell og lansert til stor oppstandelse. I senere tid har det blitt diskutert hvorvidt det røde blekket ved en feiltagelse endte opp i et samtidig nummer av Sport Illustrated eller ikke.
Ytterligere et album ble laget i 1978, denne gangen lansert med langt mindre oppstandelse enn det forrige. Ingen av disse blir regnet som blant de viktigste bidragene i moderne populærkulturell historie. Men på papiret kunne det nok fortsatt makte å opprettholde illusjonen om en supergruppe med superkrefter som kunne trosse gravitasjonskraften, løfte gjenstander med kinetiske evner og manipulere omverdenen med de telepatiske evnene, samt støvler som fikk eget liv med klaprende, glefsende kjefter og glødende øyne der de fløy gjennom luften.
Tegneseriene solgte også bra, men ble senere, især i de sminkeløse årene, omtalt med en viss pinlighet, øyeblikket hvor det hele bikket over.
Og tilbake i hverdagen (om vi kan kalle det dét) måtte kvartetten fortsatt manøvrere seg over scenegulvet påpakket tunge kostymer og støvler, løftes til værs med lastekraner, trinser og intrikate vaiere dersom de skulle leve opp til forestillingen om det samme. Effekter, lik trommesettet som steg opp til taket i løpet av konsertene utførtes lenge for hånd, sveivet opp av mer eller mindre påseilede roadies bak sceneteppet.
I tillegg til å leve under vekten av det som kanskje kan sies å være superlaster: Én var en notorisk, men edru, skjørtejeger, nestemann i overkant ærgjerrig og forfengelig, de to siste hadde nok med å holde seg på beina (rompa på setet og bilen på veien …).
Alle fire uansett med svært store egoer som snart skulle føre til store innbyrdes gnissninger og slå ut i full blomst under det neste gigantomane forsøket på å overskride trivialitetene …
Macbeth. (Er det et fly? Er det en komet? Nei, det er en kalkun…)
I 1978 gikk fjernsynsfilmen «Kiss meets the Phantom of the Park» på lufta for første gang. Med en tittel som drar veksel på skrekkfilm-klassikeren «Phantom of the Opera» fra 1925, en av de første filmer til å utforske og legge grunnen for sjangeren, var det nok en referanse som må ha tiltalt tegneserie og skrekk-film entusiasten Gene Simmons især. September samme året skulle han også utgi sin musikalske hyllest til hovedrolleinnhaveren Lon «The Man of a Thousand Faces» Chaney, på sitt selvtitulerte soloalbum.
Utkastet til manus kan sikkert ha virket lovende nok innenfor de rammene som var blitt etablert i Kiss-universet etter Marvel-spesialene. Mer superkrefter, sci-fi elementer med kloninger, monstre, massesuggesjon, mystiske talismaner og handling lagt til en fornøyelsespark iferd med å bli forvandlet til et ynglested for ondskapen i klørne på «en gal professor»: Dr. Abner Deveraux, den klassiske arketypen på det misforståtte geniet korrumpert av bitterhet, en bitterhet som ender i blomstrende galskap da han oppdager at den forferdelige gruppen Kiss skal spille ved hans kjære, men utsatte fornøyelsespark.
En antagonist som virker tenkt som legemligjørelsen av den efebofobiske moralpanikken som fulgte Kiss på sytti og åtti-tallet: Det gamle og satte, livredd for det unge og livsbejaende. Og etterhvert som de uheldige begivenhetene utfolder seg taes Kiss til fange og Dr. Deveraux erstatter dem med sine kloninger i håp om å bruke gruppen som et destruktivt instrument i sine hevngjerrige planer.
Men med Hanna-Barbara-studioet i ryggen, og Joseph Barbera selv som produsent, kjent for sin Yogi Bear, Smurfene og Flintstones, lignet det ferdige resultatet mer på en barnefilm, like skremmende, sexy og subversivt som Scooby-doo enn noen skrekk- eller spenningsfilm. Uansett hvor mye juicy fruit og hubba-bubba som kunne være i omløp på syttitallet, var dette en generasjon som hadde opplevd både «Eksorsisten» og «Omen».
Riktignok synger det klonede Kiss en sang som heter «Rip and Destroy», men det er enda ikke noe som kan ligne Metallicas «Search and Destroy» fem år senere. Og det avløses raskt av bakgrunnsmusikk fra Hanna-Barberas farverike katalog, noe som hjelper fint lite på å få opp temperaturen i det som være det mest rørete, sleivete og treigeste slagsmålet festet til film noensinne: Da Kiss endelig tar et oppgjør med sine onde dobbeltgjengere kollapser alle filmens virkemidler og dramaturgiske grep i en håndtverksmessig farse som på ingen måte kan sies å være gruppen eller skuespillerenes skyld alene.
Med den amatørmessige utførte montasjen kan selv et utrent øye raskt skjelne hva som er stuntmenn og erstattere for gruppen, i tillegg til å spore alle de forskjellige innslagene av etnisitet som til enhver tid skjuler seg bak maskene i de forskjellige scenene.
I forsøket på å være superhelter ser det oftest ut som om de beveger seg gjennom en verden av glyserin, ikke luft …
Det må også sies at manusforfatterene Jan Michael Sherman og Don Buday hadde like lite erfaring i å skrive, som disse fire hadde erfaring som skuespillere. Noen lysende karriere etter «California Girls» ventet heller ikke …
Merkelig nok var det de to ellers så lite jordnære, og mildt sagt eksessive, medlemmene Peter Criss og Ace Frehley, som først innså at filmen neppe ville stille til forventningene. Og det er et langt sprang fra de første sort-hvitt-opptakene av den sultne, tungrocksgruppen fra øst-kysten til den californiske familieunderholdningen av 1978. Et stilskifte verken Criss eller Frehley virket spesielt komfortable med.
Criss nektet dessuten å gjøre etterarbeide og alle hans replikker måtte derfor dubbes av Michael Bell, som også tidligere hadde gitt stemme til Smurfene, snart Transformers. Bortsett fra Criss sitt musikalske innslag hvor han synger balladen «Beth» med sin særegne, raspende hese stemme. Som, absolutt, på ingen måte, overhode, ligner Bells.
Frehley forlot flere ganger innspillingen i sinne etter å tilbragt lange, ørkesløse dager på settet i fullt kostyme, ofte uten at det ble foretatt en eneste tagning med ham i bildet. Likevel later Frehley til å smile seg gjennom hver eneste rute i filmen, uansett bedrifter, om han sloss med uhyggelige apemonstre eller må bryte ned laservegger med telepatisk kraft.
Slik kan det tidvis se ut til som om han klarer å holde en (selv)ironisk distanse til det hele, i et forsøk på å redde ansikt eller befri seg fra det absurde i sin nye tilværelse, lik en flirende Joker eller en likeglad Buddha (buy the ticket, take the ride.) En eller annen merkelig fornøyelighet ser uansett til å skinne igjennom og på sitt vis punktere illusjonen, som om han var bandets Harpo Marx. Ren språkløs revolt og spillopper i det som skulle være kollegaenes gyldne øyeblikk.
Criss og Frehley hadde på denne tiden begge truet med å slutte i gruppen. Resultatet var blitt et kompromiss hvor alle medlemmene utga hver sin plate på samme dato. Frehley med et album som fortsatt peker seg ut som det mest raffinerte, kreative.
Ellers verdt å merke seg er skuespilleren Brian James sitt beskjedne bidrag i rollen som forsoffen sikkerhetsvakt. Fire år senere skulle han selv gjøre suksess i en mindre rolle som replikant, en kloning som gjør opprør etter å ha vært satt til slavearbeid på en utenomjordisk gruve, i Ridley Scotts sci-fi-klassiker «Blade Runner».
Filmen leverer likevel noen øyeblikk viktige for Kiss-ikonografien, men da snakker vi ikke lenger om levende bilder, men stillbilder av de mest heldige øyeblikkene. Tause og frossede var gruppen fortsatt sterke visuelt sett, klare til å settes i bevegelse av et beundrende og dagdrømmende blikk. Hjernen ved leksepulten eller kjellerstua.
Om bandet var begynt å få en heller svevende virkelighetsoppfatning, må filmen med de billige effektene, klakkende støvlene, ikke minst spontane eller dårlig innøvde replikker avlevert med et minimum av innlevelse, alt det som totalt sett fikk gruppen til å fremstå mer som Clark Kent enn Supermann, ha vært en nådeløs, hvis ikke grusom realitetsorientering.
Enda det på ingen måte skulle stoppe der heller …
(Et lite, lite forsvar må være at samtidige filmer som Spider-Man, ennå ikke var stort bedre, fortsatt led superheltene under den gryende, men svært så mangelfulle teknologien.)
Det ser ut til at det var Gene Simmons, mer sulten på å gjøre suksess i Hollywood, og kanskje den som fremstår som mest komfortabel på lerettet, var den som innså realitetene aller sist.
Ikke så ulikt praksisen ved britiske teatre, hvor Shakespeares «Macbeth» ifølge de mest overtroiske aldri skal nevnes, skal visstnok alle ansatte i Kiss-konsernet også i lang stund ha vært pålagt å aldri nevne filmen i noen av medlemmenes nærvær. Til tross for dette har Paul Stanley, som selv skulle spille hovedrollen i Andrew Lloyd Webbers «Phantom of the Opera», i noen intervjuer gitt et lite innblikk i hvordan det hele – i all sin grufullhet – først åpenbarte seg for ham og Simmons under prøvevisningen. Fra å sitte som skolegutter, glødende av forventning, gikk de raskt over til å synke, krype sammen i kinosetet med hendene til ansiktet og skotte mot nødutgangen:
«Sometimes I would hear Gene mumble under his breath, Oh my God … Oh my God …»
Likevel: Dette var lenge fjernsynsfilmen med høyest seertall, og i årene som fulgte skulle gruppen gladlig omfavne den nye statusen som familieunderholdere og poporkester, om enn i ny form og med nye medlemmer.
Gruppen har jo ellers for lengst sagt fra seg alle krav om autensitet.
En av de få europeiske filmutgavene, med et forbedret lydspor som inneholder mer av Kiss sitt eget materiale, og en viss forbedring i klippen og scener som ble slettet i den amerikanske fjernsynsversjonen, befinner seg faktisk på Norsk filminstitutt og har ved noen anledninger blitt vist på Cinemateket og rockefestivaler.
Og kanskje slik, som en campopplevelse i selskap av venner med samme innstilling, kan filmen tangere gleden «The Rocky Horror Picture Show» gir.
Ellers makter de involverte i dag å omtale filmen med langt større selvironi, som en slags barnesynd, enda gruppens advokater fortsatt gjør sitt beste for at filmen fortsatt skal befinne seg i hvelvet og ikke på lerettet eller dvd-spilleren.
Den største ironien ligger likevel kanskje i plottet: Som nevnt hviler dramaet på at gruppen erstattes av fire kloninger. Men tanken om at Kiss skulle erstattes av kopier er ikke så altfor fjern lenger. Det kan allerede se ut som om de er godt på vei da både Criss og Frehley nå for andre gang er erstattet av nye og (henholdsvis) yngre utgaver av dem selv. Sist i en heller fornærmende gest, uten at designet er forandret nevneverdig på verken de ikoniske maskene eller kostymene de egenhendig utformet tidlig en gang på syttitallet, lenge før millionene begynte å trille inn på bankkontoen.
At idéen og merkevaren Kiss også er større enn alle medlemmene tilsammen har både Paul Stanley og Gene Simmons vært inne på selv, seg selv innregnet enda de aldri veket en tomme siden oppstarten. Både muligheten av cyborg-Kiss, og et Kiss helt uten originalmedlemmer har vært luftet flere ganger.
De har ellers flust av tribute-band rundt omkring i verden, og antageligvis finnes det nok av unge menn mer enn villig til å tjene som livegne i neste generasjon Kiss. Tommy Thayer, nåværende gitarist, har da også bakgrunn som gitarist i det som var et av USAs fremste tribute-band.
Commedia dell’arte – Tegneserie og skytespill
Fra 1997 til 2000 ble det utgitt i alt 31 nummer av den neste inkarnasjonen Kiss-tegneserier «Psycho Circus» på tegneserieforlaget Image Comics i samarbeid med Todd McFarlane, kjent for å ha utviklet tegneserieuniverset Spawn. Og ytterligere tretten utgivelser kom på Dark Horse Comics fra 2002.
McFarlane, som dessuten har utviklet en sidegren av Spider-Man-mytologien, sin genistrek har vært å på et vis avkle gruppen det å være en representant for det nye, et moderne fenomen, men heller se disse figurene i lys av det arketypiske og gamle, vårt kollektivt ubevisste om du vil. Og knytte det visuelle Kiss i større grad opp mot det karnevalske, mot sirkuset og røttene til det folkelige teateret, Commedia dell’arte-tradisjonen. Hvor det burleske, gjøglere, flammeslukere og klovner har en langt mer selvfølgelig plass.
Konseptplaten «The Elder» fra 1981 var også tenkt som et mye større prosjekt, deriblant nok en film, men ble Kiss’ største flopp og nok en årsak til en del pinligheter for disse mennene som ønsker å fremstå som skamløse libertinere.
I denne konteksten, som noe mer menneskelig og evig, har McFarlane med sin bakgrunn og interesse for det okkulte (slik han dro veksel på med Spawn) med hell klart å knytte sammen uforløste idéer fra «The Elder» og Marvel-utgivelsene, ulike løse tråder, sangtitler, spekulasjoner, fragmenter og strofer, symboler og karakterer akkumulert over 25 år, med det overnaturlige og folkelige. Resultatet er blitt en slags mytologi, et fiksjonsplan med en ritualrikdom som eksisterer uavhengig av det faktiske Kiss, og de basale ritene konsertene dreier seg rundt. Fra Gene Simmons’ primale blodgyteri til Frehleys fyrverkeri.
Med andre ord: En skrøne som er blitt til etterhvert som veien er gått. Men en estetisk sett litt mer konsistent skrøne.
Litt mindre hell hadde gruppen med lanseringen av skytespillet «Psycho Circus: The Nightmare Child» i 2000. Av noen betegnet som poor mans «Doom». At spillet ble levert med en rekke tekniske feil som avkrevde flere oppgraderinger gjorde det heller ikke til noen stor suksess verken hos kritikere eller tilhengere.
Situasjonene og utfordringene i spillet er ganske gjentagende, noe som gjør det en smule forutsigbart etterhvert. Og den som forventer å oppleve seg som heltene slik de opptrer på bilder, videoer og plate, en til én og naturtro, vil bli nokså skuffet.
Men i all sin enkelthet har dette (noe forutsigbare) spillet likevel en sjarmerende og fortryllende kvalitet. Delt inn i fire domener, som etter Aristoteles‘ elementlære, ild, jord, luft og vann, og hvert element tilhørende de forskjellige karakterene, makter spillet likevel å tilby en atmosfære, en stemning, små rare verdener verdt å utforske for den spesielt interesserte.
We want the World and we want it … Now …? Now?
For undertegnede står et kornete videoopptak av Kiss fra Maracana stadium, Rio de Janeiro foran 137 000 tilskuere i 1983, den siste konserten på tretten år med sminke og et heller sammenrasket rekvisittlager fra de forrige ti, som det nærmeste de har kommet i å utfylle sitt overskridende potensiale. Her er det nesten som om vi kan forvente at de kan fly, enda musikken er på sitt aller tyngste, sminken på sitt tynneste, utdratt og skitten av tropevarme, svette, blod. Her kan de virkelig fremstå som prototypen på den senere metall-estetikken som skulle gjøre Norge kjent i utlandet også.
Men kanskje er Kiss’ største appell fortsatt universet og fiksjonene den enkelte lager i sitt eget hode, med sin utfyllende fantasi. Det er ikke til å komme bort fra at Kiss-tilhengere ofte ansees å ha litt mindre av disse egenskapene, jfr. utallige Pondus-striper og konsumentbetegnelsene disse ofte blir avsett.
Det ser ut som om formelen kan være at de bare skal gi denne ene brikken, den positive manifestasjonen, de enkle, basale eller primitive ritualene, mens det virkelige store kosmiske dramaet utspiller seg i det negative og ukjente rommet som befinner seg et eller annet sted, inne på de ulike gutte og pikeværelsene rundt i verden.
Men over det siste tiåret har også et nytt Kiss trådd frem. Det som før var selverklært apolitisk underholdning har endt opp med å figurere arenaer som var nokså utenkelig tidligere.
Vi har sett en tettere kopling til det amerikanske militæret hvor Kiss med stor bravour har stilt opp med egne konserter for å sende tropper avgårde til Afghanistan og Irak til fyrverkeri og «Rock and roll all night», samt reise penger til forskjellige militære organisasjoner med stor patos for patriotiske verdier og sterke menn i uniform.
Gene Simmons har dessuten, blant mange andre bedrifter, lansert sitt eget tidskrift og bøker på eget forlag hvor han blant annet gir ut selvhjelpsbøker om økonomi og hans livs(forretnings)filosofi, med titler som «Sex, Money and Kiss».
«Music, marriage and religion, it’s all a business. Even God passes the hat around. It is your fiduciary duty not just to understand how to play a minor chord but how to maximize your pay.»
Et lite forlag i amerikansk sammenheng, som det norske Manifest, bare med et diametralt annerledes verdigrunnlag og idelogi.
Simmons’ idéer, nå også i form av foredragserier, ser ut til å dra veksel på – eller så er det nærmest som om han forsøker å gjenoppfinne seg som rockens svar på – Ayn Rand: Forfatterinnen som utviklet objektivismen, en retning som forfekter etisk egoisme og forkaster alle altrustistiske prosjekt til fordel for laissez-faire kapitalisme. Aller mest kjent for å ha forfattet nyliberalistenes bibel «The Fountainhead».
Han fremstår ellers som en løs kanon og har en misunnelsesverdig letthet til livet (noe han også har råd til å ha), oppsummert i credoet: «Every day above ground is a good day».
Gene Simmons harselas og frekke stikk til den erkekonservative Bill O’Reilly på «The O’Reilly Factor», i sitt forsvar av svarte rap-artister, er mer enn fornøyelig.
Verre kan det være i utenrikspolitiske spørsmål, som når Simmons videoblogger om hvorfor USA burde satse på fornybar energi. Ikke fordi det nødvendigvis redder miljøet, men fordi det vil renne i senk de arabiske landene som tjener på oljeeksport …
Akkurat hvordan disse bevegelsene vil se ut i ettertidens lys, kan bli vanskeligere å fordøye enn lettsindige utskeielser innenfor underholdningsindustrien. Men så har de nettopp vist at offentligheten har en svært så selektiv hukommelse. Som både husker og tar vare på gamle helter og tilgir deres feil. Gang på gang.
Kiss spiller på Holmenkollen musikkfestival lørdag 30. juni.
