«Journey To The West», i Vesten ofte kjent som «Monkey», er regnet for å være et av de fore store verkene i kinesisk kultur, og kom ut under Ming-dynastiet i det 16. århundre.

I den klassiske fortellingen møter vi en buddhistisk prins, en vannbøffeldemon, en grisedemon og den notoriske apekongen på vei til India for spirituell opplysning, i det som trygt kan sies å være tidenes mest absurde road trip.

Verket har blitt filmatisert en rekke ganger, blant annet i kultfenomenet «Monkey» (1978-1979) – en tv-serie i 39 episoder der handlingen er komplett umulig å gjenfortelle, og der menn stort sett spilles av kvinner og omvendt.

Apekongen er en av de mer populære karakterene i kinesisk populærkultur, mulig grunnet sin fullstendige uforutsigbarhet og obsternasighet. En hyperaktiv figur som i de fleste gjenfortellinger havner i klammeri med Buddha – noe som ofte, via omveier, innebærer at apen urinerer på guddommens hånd og tvinges til å lukte på det etterpå.

Tro meg, underholdningsverdien er høy.

Nå har eventyret blitt film på nytt, under tittelen «Journey To The West: Conquering the Demons». Filmen, som er den første i en serie, er skrevet og produsert av kung-fu-filmlegenden Stephen Chow, som mest av alt er kjent for filmene «Kung Fu Hustle» og «Shaolin Soccer».

Eentyret om apekongen, som er blitt omtalt som Kinas «Ringenes Herre», satt rekord på premieredagen i februar og har foreløpig tjent inn 181 millioner dollar (godt og vel en milliard norske kroner) og er på vei til å bli Kinas mest suksessrike film gjennom tidene.

Men de som tror dette betyr at Chow har lagd en streit historie sett med vestlige øyne, må tro om igjen (sjekk for eksempel plottbeskrivelsen på Wikipedia).

Selv om kinesiske kung fu-komedier (og spesielt de som er laget av Stephen Chow) ofte har mye konvensjonell humor, ligger de fremdeles lysår foran når det gjelder grensesprengende kung fu-underholdning.

Det originale karaktergalleriet, med vannbøffel- og grisedemoner i tillegg til apekongen, er beholdt. I tillegg har det kommet en del nye demonjegere på banen, ettersom Chow tydeligvis følte historien manglet noe.

Vi møter en blodfattig og astmatisk prins, som har leid en rekke eldre kvinner til å kaste lotusblader på ham i et forsøk på å virke mystisk, en mann med kjempeliten fot som kan få den til å vokse på kommando for så å trampe på irritasjonsmomenter, og ikke minst den største fighteren av dem alle: Buddha. Det hele virker som handlingen i dataspillet «Street Fighter», gjenfortalt av en crackbruker og kjørt et par ganger gjennom Google Translate. På en god måte.

Nå er det bare å vente på at filmen forhåpentlig finner sin vei mot vesten. Det er garantert å bli en actionfylt og underholdende reise.

Men jeg tror ikke du skal forvente å bli så mye klokere.