• Her kan du leie «Killer Joe»

Her har vi nok en film som definitivt burde ha vært satt opp på kino, men som isteden slippes rett på VOD i Norge. Akkurat som mesterregissøren William Friedkins siste samarbeid med dramatikeren Tracy Letts: den paranoide psykofilmen «Bug» (2006).

Min eminente kollega Kenneth McNeil har allerede summert opp Friendkins karriere, så les gjerne mer om denne regiveteranen her. Det er uansett imponerende at en regissør på 77 år fortsatt lager filmer som er så til de grader kompromissløse og provokative.

«Killer Joe» er basert på et kontroversielt teaterstykke av Pulitzer-prisvinneren Tracy Letts, som har skapt rabalder hvor det enn har blitt vist. Undertegnede så den norske oppsetningen av «Killer Joe» på Torshov-teateret på slutten av nittitallet, da med Bjarte Hjelmeland i tittelrollen. Skapte en del kontroverser, også den tolkningen av stykket – som etter det jeg husker serverte mer enn sin del teaterblod, skriking og nakenscener. En desto mer selsom opplevelse fordi vi i publikum satt så nære skuespillerne at det overskred intimsfæren.

Så ja, jeg har sett både Laila Goody og Bjarte Hjelmeland naken på nært hold. Gratulerer til meg.

William Friedkin har åpnet opp «Killer Joe» så mye at filmen aldri føles teatralsk, og han drar de ekstreme virkemidlene enda lengre ut. Så langt, faktisk, at «Killer Joe» ble stemplet med den strengeste aldersgrensen i USA: NC-17. Friedkin nektet å sensurklippe filmen for gjøre den mer kommersielt gangbar, og uttalte at: «Å klippe ned filmen ville ikke ha gitt den bredere publikumsappell. Å klippe den ville ha vært ensbetydende med det USAs myndigheter og militære ledere sa om Vietnam-krigen: «We have to destroy Vietnam in order to save it». For å få en R-rating måtte jeg ødelegge filmen for å redde den, og det var jeg ikke interessert i å gjøre».

Så her kommer «Killer Joe» i alle sin usensurerte glory.

En gotisk sørstats-noir preget av nattsvart humor, brutal hjemmevold og tidenes minst fordelaktige produktplassering for Kentucky Fried Chicken. Det vil være urettferdig å klassifisere Smith-familien som hvitt søppel, de er snarere hvitt avskum. En patetisk, rødnakket klan bosatt i en skitten trailerpark i Dallas, Texas – bevoktet av en konstant bjeffende pitbullterrier, mens regnet høljer ned. Sønnen Chris (Emile Hirsch) har akkurat blitt frastjålet et stort parti kokain av sin forhatte mor, som solgte dopet for å reparere bilen sin. Nå skylder Chris seks tusen dollar til en lokal mafiaboss, og vil bli drept hvis han ikke punger ut pengene i løpet av noen dager.

Men Chris har en desperat plan: å drepe moren sin, og deretter innkassere livsforsikringen på femti tusen dollar. Den hjernedøde faren Ansel (Thomas Haden Church) går rask med på planen, siden han ikke kan fordra ekskona – og uansett har giftet seg på nytt med den brunstige byskila Sharla (Gina Gershon).

Hun er den typen sofistikert frue som sprader rundt uten truser foran stesønnen, og gladelig deltar på drapsplanene så lenge hun får sin del av potten. Chris og Ansel er kanskje kriminelle sleipinger, men ingen av dem har nerver til å begå mordet selv. Så isteden kontakter de «Killer» Joe Cooper (Matthew McConaughay). En iskald politimann, som har en ekstrajobb som leiemorder.

Killer Joe forlanger 25.000 dollar på forskudd for å gjøre jobben, men Chris har jo ikke et øre før forsikringspengene er i boks. Pappa Ansel har ikke engang hatt så mye som tusen dollar i hele sitt liv, men Killer Joe har et forslag. Hva om han tar datteren Dottie (Juno Temple) i pant frem til pengene dukker opp? Og med «pant», mener han naturligvis å ha sex med henne. Dottie er en tjueårig jomfru som lever i sin egen verden – hun er ikke direkte evneveik, men mangler definitivt noen sikringer.

Et lett offer for Killer Joes slimete psykopatsjarm.

Ingen bombe at planen går rett til helvete, og ender i en skikkelig voldsorgie – komplett med brukne nester, grov mishandling med hermetikkbokser og grisete misbruk med frityrstekt kyllinglår. Jeg tipper at de færreste er forberedt på akkurat hvor langt Friedkin er villig til å gå i «Killer Joe», og hvor ekstreme virkemidlene hans er. I sentrum for moroa står Matthew McConaughey, som gjør en helt fantastisk kraftprestasjon som yrkesmorderen Killer Joe. En sprøyte gal psykopat som ikke avslører hvor forstyrret han egentlig er før det er for sent.

Jeg har i årenes løp hetset McConaughey skikkelig for alle hans late romantiske komedier – der han som regel står lent mot Kate Hudson eller Sarah Jessica Parker på filmplakaten, med en selvtilfreds glis og alt for mye brunkrem. Men et eller annet har skjedd med fyren de siste årene, for plutselig har han gjort sterke rolleprestasjoner i den ene filmen etter den andre. McConaughey var helt glimrende som avdanket stripper i «Magic Mike», imponerte i advokatthrilleren «The Lincoln Lawyer» og er for tiden i ferd med å sulte seg ned til skjellet-vekt for rollen som AIDS-aktivist i «The Dallas Buyer’s Club».

Alle skuespillerne gjør en førsteklasses jobb i «Killer Joe», men McConaughey er helt fantastisk her. La gå at denne saftige rollen kler fyrens oljete, selvsikre og sleske sørstatssjarm perfekt. Matthew McConaughey drar samtidig frem noen veldig mørke, rasende sider vi aldri har sett ham spille på før – og han gjør det med foruroligende stor overbevisning. Hvis ikke McConaughey sanker en Oscar-nominasjon for «Magic Mike», bør han definitivt gjøre det for «Killer Joe».

Dette er en overraskende ondsinnet, kompromissløs rakker med mer sex, sleaze og grov vold enn de fleste ekstremfilmer. Tett fortalt, effektivt iscenesatt, knakende bra spilt og veldig vittig skrevet.

En smart film om veldig dumme mennesker, og en smakløs film laget av en sofistikert regissør med veldig god smak – som i en alder av 77 år har skarpere instinkter enn noensinne.

Så varm anbefalt!

  • Her kan du leie «Killer Joe»