1991, en liten småby i Wisconsin. VHS-kassetten på pauserommet til McDonalds er et lite mysterie. I motsetning til de andre kassettene her ligger det et lag med støv over den, et tydelig tegn på hvor lenge det er siden sist noen så den.
En dag forstyrres kassettens evige hvile. En highschool-elev med deltidsjobb i burgersjappa kjeder seg akkurat nok i pausen sin til å legge den i videospilleren.
– Den het «Inside and outside custodial duties» og var beregna på en McDonalds-vaktmester. De forsøkte å fortelle en historie, med sin egen mytologi. Det var vaktmesterens første dag på jobben, og om han var skikkelig flink ville han få se McC. Som vel betyr McClean.
Nick Prueher flirer.
– «Did you see McC?» Han har allerede den verste jobben i verden, og så må han gå gjennom det der i tillegg? Dette må sees av verden. Og av vennene mine.
Unge Prueher putter kassetten i ryggsekken, smugler den med seg hjem og starter en karriere som VHS-kuratør.
Onsdag kommer Nick og kompisen Joe Pickett til Oslo og Cinema Neuf med sin Found Footage Festival, som i år feirer sitt 10-årsjubileum.
– Det er litt som en guida omvisning gjennom videosamlinga vår, sier Nick til Filter.
Her står de to på scenen og viser frem videoer de har gravd opp. Alt fra å kapre damer via hypnose til nyttige surfetips for eldre, som f.eks. å «behandle museknappen som poteten i leken Varm Potet» – det hele krydret med et humoristisk kommentarspor fra de to vertene.
– Vi forklarer hvor vi har funnet alle videoene og forsøker å sette dem i en sammenheng. Er det en montasje av VHS-brettspill må vi for eksempel forklare at det var en greie på den tida.
På mange måter er den omreisende festivalen en naturlig videreutvikling av det som starta med vaktmestervideoen. Han og Joe pleide å invitere kompisene hjem for å vise frem filmen, de lagde til og med små kortfilmer og show rundt den.
Da de gikk lei, begynte de å lete rundt på arbeidsplasser og bruktsjapper etter andre gullkorn på VHS, alt som kunne være ufrivillig morsomt, som kunne få dem til å si «wow, så ambisiøst! Men det er en skikkelig dum idé».
– Vi er en kultur som er besatt av å feste ting til video, og vi har store ambisjoner, selv om vi ikke har talentet som må til for å realisere dem.
Kjærligheten til merkelige videoer førte til at de to starta Founde Footage-festivalen i 2004. Året etter dukka YouTube opp.
– Vi følte oss trua. «Å nei, nå kan folk se disse treningsvideoene uten å komme på showet vårt.» Men de kommer fortsatt, faktisk mer enn før.
Nick tror det er flere grunner til det, både at folk setter pris på kurateringsjobben de gjør i en jungel av virale videoer og at det å le i fellsskap i en mørk kinosal er en sterkere opplevelse enn å se filmer i et lite videovindu på laptopen.
Og så er det selvsagt lovnaden om å få se noe man aldri har sett før.
– Alt vi viser er video som ikke finnes på nettet, ting vi selv har gravd opp. Jeg tror det er mer sjarm i det, at vi har fått møkk på henda og har en personlig kobling med videoene.
I blant gjør lager de også sine egne videoer, som da Nick klarte å lure fem forskjellige tv-programmer til å booke ham som kjendiskokk. Målet? Å lage verdens kvalmeste restemat og få programlederne til å spise det.
Dette er første gang duoen, som bor i New York, tar turen til Norge, hvor Nick håper folk vil gi dem noen lokale videoer. I fjor gjorde de en turné alle USAs 50 stater.
– Vi fant ut at det er rundt 15 stater vi egentlig ikke trenger.
Foruten den uheldige gangen de ble innlosjert hos en gjeng kristne lokalmisjonærer har de også oppdaga at publikummet på noen av de mindre stedene kan være temmelig tilfeldig.
– Zoo Falls i South Dakota var ikke et sånt sted vi vanligvis drar, en temmelig naturglad gruveby. Vi dukka opp, og så var alle i publikum 65 år gamle eller eldre.
Nick og Joe åpna forestillingen med en instruksjonsvideo for politifolk som må hjelpe til med en barnefødsel i baksetet av en bil.
– Det er faktisk en ekte baby som blir født i videoen, de slo virkelig på stortromma. Seks folk forlot forestillinga med det samme. Det var kanskje like greit.
Av alle videoene de to har fisket frem til denne forestillingen mener han den rareste må være instruksjonsvideo fra 1997 som heter «How to have cybersex on the internet».
– Dette var et selskap som het Scimitar som alltid forsøkte å tjene raske penger på de siste trendene, som rollerblades eller millennium-buggen, med kvantitet over kvalitet, forklarer Nick.
– Det merkelige er at det er en skikkelig tørr, kjedelig instruksjonsvideo, men dama som tar deg gjennom det hele er plutselig toppløs. Uten grunn, men ikke sexy. «Her er brukernavnet ditt, logg inn».
Hittil har Nick og Joe hatt en temmelig hard regel om å kun bruke VHS-kassetter, men i det siste har de måttet lempe litt på den, så de ikke ender med å gå tomme.
– Vi er tjue år bak det nåværende formatet, så i det siste har vi begynt å ta inn noen DVDer, sier Nick og legger grøssende trykk på «DVDer».
– I fjor var vi i Memphis og fant en DVD kalt «Sing like the King», en opplæringsvideo for Elvis-imitatorer. En fyr med kinnskjegg som gir tips til en sal full av andre folk med kinnskjegg. Kanskje formatene endrer seg, men ikke de dårlige ideene.
