– Lov meg at du ikke ser på «Mad Men», halvgråter kvinnefengsel-fersking Piper Chapman til forloveden første gang han er på besøk.

– Lov meg at vi skal fråtse i «Mad Men» og takeout når jeg kommer ut…!

Ja, akkurat så selvbevisst popkulturell er «Orange Is the New Black», den nye dramakomedien fra Netflix. Vittig, smart, og akkurat så kjølig distansert som man skal være i vår samtid.

Piper Chapman har nettopp begynt på sine 15 måneder innenfor murene, men til tross for en rekke (for henne) ydmykende og (for noen av oss) redselsfullt pinlige sammenstøt og hendelser bevarer hun (og serien) det 21. århundrets nådeløse krav om å aldri gå dypere enn at det er morsomt å kunne bruke replikkene som Facebook-statuser i virkeligheten.

Kan man sin fengselsfilmhistorie slapper man dog ikke helt av når man ser «Orange Is the New Black» – selv om det er en dramakomedie med festlig postmoderne tittel, og både hovedperson og det generøse persongalleriet alltid har en livstrett, men poengtert observasjon på lager.

For det lurer alltid noe mulig ubehagelig under overflaten, og i «Orange Is the New Black» er det muligheten for at hver eneste mannlige ansatte egentlig er en pervers psyko-gris (noen av dem er det – måtte den kontorrotta dra frem lotionflasken og onanere med det samme Chapman hadde forlatt rommet?!), mange av de innsatte er kranglevorne og uberegnelige, ja, til og med kranglevorne, uberegnelige og lesbiske.

Så klart. Det siste er jo halve moroa. Med mindre man har blitt gammel og lett engstelig som meg, og omkommer i sofaen av sjenanse når de mer robuste og utadvendte kvinnene tilbringer kvalitetstid i dusjen eller bare nøyer seg med å lukte på sine egne fingre i en slags felleskapsinvitt. Jeg har ikke rødmet sånn siden «The L Word».

Telefoner, e-poster og sms-er må ha frest glødende rundt blant kvinnelige skuespillere og agenter i Hollywood da det ble klart at Netflix ville filmatisere Piper Kermans selvbiografi ved samme navn om det året hun satt inne (en bok jeg ellers er fristet til å kalle «Son, elsk, lev»).

Kvinneroller! Ekte, dramatiske, komplekse, morsomme, mørke, usminkede (og oversminkede) kvinneroller! I et fengsel, slik at man også kan få være med på kommentere samfunn, maktstrukturer, kjønn, seksualitet, forbrytelse og straff når man som skuespiller eller manusforfatter eller produsent gjør lanseringsintervjuer.

Og etter hvert nominasjonsintervjuer når det nærmer seg Emmy, Golden Globe og People’s Choice Awards – for dette er den serien man vil bli fornærmet på vegne av hvis den ikke nomineres og belønnes sammen med «House of Cards».

«Orange Is the New Black» er kvinnenes «Oz», dog ikke fullt så dystopisk, for kvinner vil jo før eller siden holde sammen fordi de er kvinner. Ikke sant? Uansett farge, alder og legning. Det var jo det Goldie Hawn lærte oss i «Menig Benjamin» for over 30 år siden.

Vi befinner oss dog heldigvis ikke inne i fengselet hele tiden. Våre innsatte heltinner har alle en historie å fortelle, en bakgrunn å komme fra, en mer eller mindre menneskelig grunn til å havne i klisteret, for å si det sånn.

Og påfallende nok er det ikke den veldig hvite og veldig politisk korrekte hovedpersonen Piper Chapman (vagt overspilt av Taylor Schilling) som er den mest interessante, heller – selv om hun som Judy Benjamin gjennomgår de riktige prøvelsene og blir et «bedre» menneske. Som man jo må bli i våre dager, uansett hva man blir utsatt for, det være seg kreft, depresjoner, overgrep eller fengselsstraff.

Har du ikke funnet deg selv etter et traume, har du kastet bort både traumets og vår tid, hilsen samfunnet.

Det er det tidligere nevnte generøse galleriet av skikkelser av begge kjønn (inkludert et tredje, når jeg tenker etter) rundt henne som gjør at man glefser i seg første sesong av «Orange Is the New Black» i en døgnlang streaming-session.

Riktignok er faretruende mange av de kvinnelige fangene like sannsynlige som den gamle westernfilmens «horer med hjerter av gull», men så dukker det brått opp en problemstilling eller en bakgrunnshistorie som gjør dem svært virkelige og vanskelige å avfeie.

Skal jeg trekke frem én, så gjør jeg som så mange andre allerede har gjort, og velger Red, kjøkkensjef og ufrivillig real housewife of the Russian mafia; storartet – ja, direkte blendende – fremstilt av Kate Mulgrew, som bør få hver eneste birollepris som kastes etter henne for dette. Skikkelig kvinnfolk!

Blant mennene er det Pipers forlovede Larry (Jason Biggs) som gjør mest av materialet sitt, til tross for at han verken er en spesielt karismatisk eller interessant skuespiller. Hans første moralske valg er om han skal zappe videre eller ikke når han kommer over «Mad Men» på tv etter det første besøket i fengselet.

Som igjen sier noe om hva serien egentlig mener er viktig, men som egentlig ikke kan brukes mot den, for «Orange Is the New Black» og Netflix Is the New TV. Så enkelt er det.

I hvert fall denne uken her.