Galskapen gjorde Phil Spector til en av musikkhistoriens største produsenter. Nå kommer HBO-filmen som undersøker om det også gjorde han til en uskyldig dømt drapsmann.
Den 3. februar 2003 forlater den tidligere skuespilleren Lana Clarkson baren House of Blues sammen med musikkprodusenten Phil Spector. Utenfor står en limousin og venter. Det er tidlig morgen, og Clarkson som akkurat er ferdig med kveldsskiftet i baren blir med Spector hjem til herskapshuset i Alhambra, California. Sjåføren av limousinen forteller senere til retten hvordan Spector og Clarkson oppholdt seg i huset i litt over en time, før skudd ble løsnet og Spector kommer ut av huset med en pistol i hendene og sier: «Jeg tror jeg har skutt henne».
Slik lyder den foreløpige slutten på historien om en av musikkhistoriens mest suksessrike produsenter. Spector ble funnet skyldig i forsettlig drap på Clarkson, som døde av et skudd i munnen mens hun satt i foajeen i musikkprodusentens hjem. Spector og hans advokat hevder hardnakket at det var Clarkson selv som tok sitt eget liv denne natten, men ble ikke trodd av retten.
Nå kommer en fremdeles utitulert Phil Spector-dokumentar, som vil bevise at mannen som ofte blir omtalt som «The mad genuis» er uskyldig. I hovedrollene; Al Pacino og Helen Mirren. At Pacino er rett mann for rollen, er det lite tvil om:
Phil Spector begynte å skrive låter da han var 16 år. Og hans første store hit var med gruppen The Teddy Bears, som var den eneste sanggruppen han selv var medlem av. Låten «To know him, is to love him» var skrevet til faren, som døde da Spector kun var 12 år gammel. Sangen gikk rett til førsteplass på Billboard-lista, og ble produsentens første store hit. Etter dette etablerte han det som etter hvert skulle bli hans eget plateselskap, Phillies Records, hvor han ga ut noen av 50- og-60-tallets største hits med grupper som The Ronettes, The Righteous Brothers og Ike & Tina Turner.
Nøkkelen til Spectors suksess var det såkalte «Wall of Sound», et lydbilde så pompøst og overprodusert at samtiden aldri hatt hørt maken. Hittil hadde man produsert sanger med tre-fire musikere og enda færre instrumenter, men Spector brakte et titall instrumenter og musikere inn i et knøttlite produksjonslokale. Her bygget han lag på lag med lyd, og skapte dermed grobunnen for popmusikk slik vi kjenner den i dag.
I filmen «He’s a rebel» minnes studioets Stan Ross hvordan Spector som ung produsent kunne fremstå som både arrogant og opportunistisk, men alltid med øye og øre for det beste i produksjonen. Phil Spector var musikkhistoriens første stjerneprodusent, og musikken ble tydelig brandet med hans signatur. For første gang var produsentens rolle blitt større enn artistens.
Da Harvey Phillip Spector gikk på videregående, var han en overvektig og fattig guttunge uten far, og de andre på skolen mobbet han daglig. Denne tilstanden forlot ham aldri, og flere som jobbet med Spector påstår at dette var noe av selve drivet hans. Det var derfor han måtte ha det største huset, den fineste dama og ikke minst de største hitsene.
Og hits fikk han. I perioden fra 1960 til 1965 produserte Spector 25 Top 40-hits, og John Lennon omtalte senere Spectors betydning for populærmusikken som at han som holdt liv i rocken mens Elvis var i militæret. Med Lennon og The Beatles gjorde for øvrig Spector noen av sine best kjente produksjoner; «Imagine», George Harrisons «All Things Must Pass» og gruppens tolvte og siste studioalbum «Let it Be».
Med kontroversielle arbeidsmetoder og utagerende privatliv, var Spector allerede fra starten et yndet medieobjekt, og både Leonard Cohen og The Ramones rapporterte om Spectors aggresive opptreden i studio, hvor han skal ha brakt med seg våpen. Ifølge fem av hans elskere, sitert i rettsaken, skal også huset ha vært fullt av våpen, og i selvbiografien forteller ekskona Ronnie Spector hvordan Phil oppbevarte en gullkiste i kjelleren som han truet med å legge henne i hvis hun forlot han. Larry Levine fra selskapet Gold Star har noe infamøst uttalt at hvis det finnes noe slik som en «bad guy» i virkeligheten, så heter han Phil Spector.
Selv hevder Spector at retten utsetter han for den samme behandlingen han fikk på videregående. I dokumentaren «The Estacy and Agony of Phil Spector» snakker han åpenhjertig om hvordan han gjentatte ganger er utsatt for slik adferd, fra kolleger, presse og samfunnet generelt. Han hevder hardnakket å aldri ha fått den respekten han fortjener, og sammenligner seg med paradigmeskiftende kunstnere som Galileo og Da Vinci.
I 2012 kommer filmen som allerede har skapt overskrifter i amerikansk presse, og oppstandelse hos den avdøde Lana Clarksons nærmeste. Familien hyret tidlig inn Hollywoods pr-geni Edward Lozzi for å få Al Pacino og Helen Mirren til å trekke seg fra rollene i den kommende HBO-filmen. Mirren skal ha mottatt trusler om at deltakelse i filmen kan få «alvorlige konsekvenser» for henne, herunder at hun ikke kunne regne med noen fremtidige Emmy-priser. Mirren har hittil ikke sagt fra seg rollen i filmen.
Hvorvidt filmen kan frambringe ny informasjon fra drapsnatten, som kan være nok til å få gjenåpnet saken mot det aldrende musikkgeniet, gjenstår å se. Men gåten om hva som gjorde Phil Spectors oppturer og nedturer så enorme vil likevel neppe bli løst – til det er hovedpersonen selv for innadvendt og de musikkhistoriske bragdene for store. Eller som han selv har uttalt det: «You know, I’m dealing in rock’n’roll. I’m, like, I’m not a bona fide human being.»
Kilder:
Ronnie Spector – «Be My Baby: How I Survived Mascara, Miniskirts, and Madness»
Britisk TV-dokumentar, 1980. «He’s A Rebel»
Dave Thompson – «Wall of Pain: The Biography of Phil Spector»
Vikram Jayanti – «The Ecstasy and Agony of Phil Spector»
Artikkel om «The Untitled Phil Spector Project» i The Daily Mail.
