• Lei «Ronal Barbaren» her

Situasjonen er som følger: 23 år gammel lager du med «Terkel i knipe», en morbid helaftens tegnefilm om et 12 år gammelt mobbeoffer, en av de største suksessene i dansk filmhistorie, næmest ut av ingenting (så fremt ti millioner kan kalles «ingenting», altså).

Noen år senere følger du opp med en nesten like stor kassasuksess, «Reisen til Saturn». Førstnevnte er basert på et radiohørespill, sistnevnte en sci-fi-tegneserie fra 70-tallet.

Nå, derimot, føler du at tiden er inne for å lage noe eget. Det du til slutt ender opp med, er en eneste lang heisatur av Conan barbaren, «Ringenes herre», de islandske sagakrønikene og Edda, alt paret med krusede puddel-riff, syngende hodeskaller og selvpiskende lærfetisjister til hest. Kort sagt: Du er nesten nødt til å være Thorbjørn Christoffersen, regissøren av den nye animasjonsfilmen «Ronal barbaren», som dessverre ikke kom på kino her i landet, men som har gått så det griner i Danmark, og etter hvert har blitt solgt til femten andre land (hvorav tyskerne var av først på banen – de er nå engang svake for alt som inkluderer skinnklær og Queensrÿche der nede).

Og bare for å oppsummere: Ronal er den ene barbaren i landsbyen som ikke er i stand til å drepe en mygg. Når landsbygden en kveld blir stormet og byens menn satt i fangenskap, er Ronal plutselig den eneste som ikke blir lagt i lenker. Dermed blir det hans jobb å få dem fri. Med seg på toktet (som ikke under noen omstenigheter skal kalles et «tokt», ifølge Ronal), en tjukkas med lutt, en blodtørstig skjoldmøy og en virkelighetsfjern alv.

– Jeg elsker fantasi. Jeg elsker rollepill, jeg elsker fantasiverdener. For meg er «Ronal» en homage til alt det jeg elsker, til alt det som har skapt meg.

Etter «Reisen til Saturn» i 2008 bestemte Christoffersen og resten av teamet seg for å bryte ut og danne sitt eget produksjonsstudio, Einstein film. «Ronal Barbareren» er deres første film.

– Vi er jo egentlig et veldig lite team. Det er ikke mer en 15-20 personer som har vært med å lage en helaftens animasjonsfilm.

– Dere er tre regissører (Kresten Vestbjerg Andersen og Philp Einstein Lipski er de to andre, red.anm.). Det er vel en viss fare for mange kokker og mye søl?

– Absolutt. Men vi har delt arbeidsoppgavene såpass klokt mellom oss at det aldri har vært noe reelt problem. Jeg har tatt meg av storyboard og det mer handlingsrettede, Kresten har tatt seg av det visuelle universet – han er nesten mer art director – mens Philip har jobbet mer mot markedsføringen. Så det har forløpt smertefritt.

– Hva vil du si er annerledes denne gangen, i forhold til da dere lagde «Terkel i knipe»? Har ting endret seg mye?

– Jeg vil heller si at den største forskjellen ligger hos oss selv. I at vi er blitt mye dyktigere. Jeg var 23 år den gangen, det samme var Kresten, og vi visste jo knapt hva vi drev med. Når folk spør hvordan vi gjorde det, har vi egentlig ikke noe godt svar. It was a fluke, som de sier. A one time happening. Idag lager vi film som er mye mer basert på know-how. Vi vet hvordan vi vil at ting skal se ut. I tillegg til at budsjettene er større. På Terkel hadde vi 10-12 millioner. Denne gangen hadde vi 18. Det igjen gjør at dessuten er blitt mer naturlig å prøve å konkurrere med amerikanerne. Noe som har blitt et mål nå, men som jo aldri var i tankene da vi lagde «Terkel».

– Pixar og DreamWorks lager familiefilmer. «Ronal Barbaren» er mye, men kanskje ikke akkurat … det?

– Nei, det kan du nok si. Vi henvender oss mot et litt annet publikum. Og et litt snevrere. Jeg mener, det går jo ikke en måned uten at det dukker opp en stor animasjonsfilm på kino nå, som alle sammen henvender seg til den samme målgruppa, så da er vi nødt til å gjøre noe annet enn alle andre. Men det er jo folk som kan finne på å si ting som: «Men det er jo en tegnefilm? Hvorfor er det så mye banning?» Jeg vet aldri hva jeg skal svare på det. Men folk banner jo. De gjør jo det. Barn banner jo. Det jeg derimot ikke liker er hvis filmen mangler en slags moralsk ryggrad. Det må være et hjerte der. Hjertet skal være et moralsk kompass i filmen. Og Ronal prøver tross alt å gjøre de riktige tingene. Han gjør det hjertet sier han må gjøre. Selv om han banner.

– Hvem er din personlige favorittkarakter i filmen?

– Jeg må jo nesten si Ronal, selvsagt. Men jeg må nesten også trekke frem Elric. Alven.

– Som er en eneste enorm harselas med Legolas fra «Ringenes herre»? Eller?

– He-he. Ja. Det er noe med denne… svulstigheten, denne erkepompøse framtoningen til Legolas. Dette med å gå rundt fornemme alle mulige rare lyder i vinden og trærne. Som når hele brorskapet driver og sliter seg gjennom snøstormen oppover dette fjellet i den første filmen, for eksempel, for å unngå Morias miner, og alle er fullstendige utmattede, bortsett fra Legolas som leder an fordi han veier et gram på sokkelesten? Uansett, det er noe med måten han stopper opp i det han hører Saruman driver og buldrer i det fjerne og liksom, «There is a fell voice in the air», som om han er den eneste som er spirituell nok til å høre den infernalske jodlinga. Det er jo helt latterlig. Så det var litt det vi prøvde å ha litt moro med.

  • Lei «Ronal Barbaren» her

I filmen finner vi også amasonedronningen Sandra, spilt av ingen ringere enn Brigitte Nielsen, som ulikt Viggo Mortensen under arbeidet med «Reisen til Saturn» svarte på henvendelsen fra Christoffersen.

– Eller Brigitte Stallone eller hva hun heter i dag. He-he. Gitte Nielsen, ja. Nei, hun var jo helt nydelig å jobbe med. Vi visste hele tiden at hun hørte hjemme i filmen. Jeg var sant å si ganske nervøs, for hun hadde bare én dag ledig, men hun kom inn, gikk fullstendig opp i rollen, nailet den og dro igjen. Superproft.

– Eks-kjæresten fortalte meg etter at vi hadde vært i lag noen måneder at hun ikke «likte animasjonsfilm». Jeg vet, jeg vet, jeg begynte nesten å pakke kofferten der og da, og jeg burde sikkert gjort det også, men…

– Dere er ikke kjærester lenger?

– Nei, det tok slutt for ikke så len…

– Ja, men det var da godt å høre. Sånne kjærester er ikke noe å samle på. Hva var argumentet hennes?

– At animasjonsfilm ikke er «ekte».

– Ah. Det argumentet igjen, ja. He-he. Blir en film mer ekte fordi den viser plastiske mennesker av kjøtt og blod? Film er jo en illusjon uansett. Jeg mener bestemt at noen av de objektivt sett beste filmene de siste tjue årene er animasjonsfilmer. «Toy Story», for eksempel, eller, tja, «Ratatouille» eller… Og animasjonsfilm er jo veldig mye mer enn bare Pixar og Disney. Du har for eksempel japansk animasjonsfilm, som «Chihiro og heksene» og «Min nabo Totoro», ikke sant, flotte, poetiske filmer med noe nesten Astrid Lindgren’sk over seg, sier Christoffersen, som mener den store fordelen med animasjonsfilm er at man som regissør har mye større kontroll.

– Fordi du slipper skuespillere som kommer inn på settet med en eller annen grandios visjon for rollefiguren sin, eller er i slett lune og nekter å samarbeide. Sånne tullete hindre slipper du unna. Istedet styrer du alt. Det er kun du som styrer hvor godt resultatet skal bli. Kun du.

«Ronal Barbaren» kan du nå leie i vår filmbutikk.

 

  • Lei «Ronal Barbaren» her