I anledning Arbeidernes Dag klinker vi til med en høyst subjektiv (med unntak av førsteplassen) og personlig rangering over de fem feteste arbeiderklassefilmene gjennom tidene. Kamerater! Filter presenterer:
Fem filmer for første
5. «Elena» (Russland 2011, reg. Andrei Zvjagintsev)
Det passer jo usedvanlig fint at en av de mørkeste, hardeste filmene om klassemotsetninger på årevis for tiden går på kino her til lands. Zvjagintsev skapte seg et navn (også her til lands) med den oppsiktsvekkende debuten «Tilbake» (2003), mens oppfølgeren «Forvist» (med Maria Bonnevie i den kvinnelige hovedrollen) fikk noe mer blandet respons (selv elsket jeg den).
Begge disse filmene fikk mange til å trekke paralleller til selveste Tarkovskij, dog med litt forskjellig fortegn, og delte foruten dvelende kameraføring og en sakte, men taktfast rytme en slags fabelkvalitet – med en handling plassert utenfor en klart definert tidsepoke, og uten noen klar geografisk plassering.
Grunnidéen til «Elena» ble utviklet til en skrinlagt antologifilm med jordens undergang som grunntema/ramme.
Den ferdige filmen er derimot flyttet til et klart definert samtidig Russland, men med en merkbar apokalyptisk grunntone i behold. Det er med andre ord ikke noe lystig bilde Zvjagintsev tegner av vårt nabolands samtid.
Med utgangspunkt i ekteskapet mellom en aldrende mann og en middelaldrende kvinne med høyst forskjellig klassebakgrunn, rettes et nådeløst søkelys på de høyst reelle og enorme klasseskillene i det moderne Russland. Men uten å hverken romantisere underklassen eller å demonisere overklassen.
Nesten tvert imot – skildringen av tittelens Elenas sønn (med familie) gjør ærlig talt hennes formuende ektemanns gradvis mer eksplisitt uttrykte forakt for den moderne russiske underklassen ubehagelig forståelig.
På tross av et tilsynelatende skifte i tematikk («Elena» kan også betraktes som en fortsettelse av tematiseringen av forholdet mellom foreldre og barn som preger Zjagintsevs to foregående filmer), har «Elena» en etterhvert gjenkjennelig rytme (og fokus på visuelle detaljer) som krever en viss tålmodighet, men til gjengjeld byr den på langt mer dramatikk av både indre og ytre sort enn det «Forvist» dels ble kritisert for å mangle.
I tillegg byr filmen på spesialskrevet musikk av selveste Philip Glass – en film som både må sees og HØRES, med andre ord.
4. «Alien» (USA 1979, reg. Ridley Scott)
Forsåvidt også nokså dagsaktuell, med tanke på Scotts retur til sci fi med «Prometheus» denne sommeren – kanskje den storfilmen det er knyttet aller mest angstbitersk forventning til i år. Med nettopp «Alien» og påfølgende «Blade Runner» satte nemlig Ridley Scott på mange måter en ny standard for sci fi-filmen – både tematisk og produksjonskvalitetsmessig.
Men fremfor alt estetisk: det var Ridley Scott som for alvor populariserte idéen om fremtiden som skitne bakgater, maskinrom med olje og guffe og evige byggeplasser, snarere enn aerodynamiske og klinisk rene romstasjoner. Selv om forgjengere finnes såvel i litteraturen som i kunstfilmen – her må vi jaggu nevne han der Tarkovskij igjen!
Men altså: Det var ikke bare den uvante sjangerblandingen av sci fi og thriller/horror som gjorde den første «Alien»-filmen så unik.
Ridley Scott skal selv ha sagt at hans estetiske visjon for «Alien» kunne oppsummeres som «truckers in space». Og i så måte er rollebesetningen i filmen perfekt, med noen av Hollywoods mest troverdige arbeiderklasseskuespillere, for eksempel underkjente Yaphet Kotto (som vi skal komme tilbake til under).
Dessverre er dette perspektivet nedtonet, for ikke å si nærmest fraværende, i de påfølgende «Alien»-filmene (selv om den andre politiske undertonen – idéen om det onde storselskapet – er tilstedeværemde).
Trailerne til «Prometheus» gir imidlertid visse pekepinner om at dette perspektivet er tilstedeværende – nok en grunn til å vente i neglebitende spenning.
3. «Fox and his friends»/«Faustrecht» (Vest-Tyskland 1975, reg. Rainer Werner Fassbinder)
Man kommer ikke utenom traurig, politisert sosialrealisme fra syttitallet på en liste som dette.
Neida/joda. Fassbinder lagde langt mindre traurige filmer enn han kanskje har rykte på seg for – i motsetning til den målgruppen som oftest dyrker ham (med Wam og Vennerød som et skrekkens eksempel) hadde han for eksempel en velutviklet sans for humor, og «Fox and his friends» har noen av de aller mest vellykkede VITSENE i noen Fassbinderfilm (forøvrig er det langt flere og langt mer vellykkede vitser i Fassbinders filmer enn det noen har fortalt deg).
Samtidig som den som nærmest alle Fassbinder-filmer tematiserer kjærligheten som maktmiddel (også i politisk forstand), med et av de mest uttalte klasseperspektivene av noen Fassbinder-filmer.
Fassbinder spiller selv tittelens Fox, en homoseksuell tivoliarbeider (!) som vinner en formue i lotteriet i begynnelsen av filmen, og som i resten av filmen blir loppet for alt han eier av penger og verdighet av en usedvanlig kjip fabrikkeiersønn m/tilhørende motebevisst hemmelig elsker og ufordragelig korrekt familie.
Det høres kanskje litt karikert ut. Det er det også, inntil det litt problematiske, inkludert Fassbinders strålende rolleprestasjon som den overseksualiserte arbeiderklassemannen.
Allikevel er de siste ti minuttene av filmen noe av det mest oppriktig rørende i hele den omfattende produksjonen til Fassbinder – med Leonard Cohen på soundtracket og det hele (OBS! Heldigvis ikke «Hallelujah», altså).
Filmen kan forøvrig også skilte med en av filmhistoriens mest ikoniske jeansjakker. Og litt voldsomme mengder mannlig frontal nakenhet – selv for å være en film med handlingen plassert i tysk gaymiljø på syttitallet.
2. «Norske byggeklosser» (Norge 1972, reg. Pål Bang-Hansen)
Det er lett å overse de satiriske elementene i denne norske humorklassikeren, som (med rette) først og fremst huskes for sine strålende rolleprestasjoner fra en Rolv Wesenlund på høyden av sin karriere.
Selv om de egentlig er nokså åpenbare, særlig i omgangen med det norske skjemaveldet. På tross av at originalplakaten hadde påskriften «en film for moro skyld» signaliserer jo både tittelen og hovedpersonens navn (Olav Femte) dessuten at Pål Bang-Hansen hadde klare ambisjoner om å si noe om sin samtids Norge.
I ettertid, eller i hvert fall akkurat i dag, kan det være overraskende givende å betrakte filmen som en fortelling om den dengang nokså ferske norske middelklassen – flukten fra drabantbyen og den ubehagelige, ubehøvlede naboen.
Sier ikke også Wesenlunds mange håndverkere en ting eller tre om vesentlige endringer i den tradisjonelle norske arbeiderklassens selvbilde og fremferd – for ikke å si status?
1. «Blue Collar» (USA 1978, reg. Paul Schrader)
Som nevnt over: denne listen er høyst subjektiv. Med unntak for denne filmen, som er den ubestridt beste filmen som noensinne er laget om klasseproblematikk og/eller arbeiderklassen.
Den falne katolikken, filmviteren, villmannen og manusforfatteren Paul Schrader, fremfor alt kjent for manuset til «Taxi Driver» to år før denne filmen, ble uglesett av sine marxistiske filmteoretikerkolleger på syttitallet, av enkelte nærmest brunstemplet.
Det er dermed herlig ironisk at hans debutfilm som regissør på mange måter nærmest fungerer som en innføring i klassisk marxistisk teori. Det er neppe tilfeldig at filmen slutter i en «fade to red», for å si det slik.
Schrader selv har sagt at denne tilnærmingen ble fullstendig uungåelig når han skulle lage en film om tre industriarbeidere i bilbyen Detroit. Spilt av før nevnte Kotto, en ung Harvey Keitel – og ikke minst Richard Pryor, i den eneste filmrollen han noengang gjorde som var verdig hans sanne talent.
Her kommer den såre, for ikke å si tragiske, undertonen som alltid var tilstede i hans sceneopptredener for alvor til overflaten. Pryors rolleprestasjon gjør alene filmen mer enn severdig, i tillegg til at den ekstremt dårlige tonen på settet mellom blaserte, kokainarrogante Pryor og metodeskuespiller Keitel tilførte scenene mellom disse to (særlig mot slutten av filmen) en unik og virkelighetstro nerve.
Men «Blue Collar» har langt mer å by på enn dette – den skildrer den tidlige fasen av den nedadgående spiralen som bokstavelig talt har lagt den engang så stolte industribyen Detroit i ruiner (svært bokstavelig talt), den skildrer den amerikanske fagbevegelsens korrupte vesen og svikefulle vesen – kort sagt er det en bekmørk fortelling om den amerikanske arbeiderklassens strake vei til helvete.
Den passer som sådan kanskje ikke for visning i fagbevegelsens festsaler, men man kan knapt tenke seg noen bedre film å se på 1. mai enn dette. Gjør seg godt de fleste andre dager også.
