Den siste ukens i særklasse mest interessante tv-nyhet ble stort sett forbigått i stillhet, men den femte september er altså Jonas Inde tilbake på tv-skjermen.

45-åringen fra Umeå har vært borte fra sin gamle tumleplass siden en smårolle i den omkostede dramafloppen «Labyrint» i 2007, på tross av sin sentrale rolle i tv-seriene «Nile City» og «Percy Tårar» på nittitallet, samt Tomas Alfredssons gjennombruddsfilm «Fyra nyanser av brunt» (2004).

Alt dette som medlem av den banebrytende, premissleverende svenske komikertruooen Killinggänget – en gjeng han forlot uten forvarsel tidlig i 2005, i etterdynningene av et alvorlig psykisk sammenbrudd og langvarig rusmisbruk (dels skildret i tegneserieromanen «Too Fast For Love», som Inde gjorde sammen med «Rocky»-skaperen Martin Kellerman).

Det mumles om at formen sammenbruddet antok, også til en stor grad bidro til å gjøre ham til en fremmedgjort figur i den svenske tv- og filmbransjen, og har gjort «det vanskelige comebacket» enda vanskeligere.

Så er da også «Jonas løfte» hverken en drama- eller humorsatsning, men den litt vanskelige tv-øvelsen «dokumentar om den tunge veien tilbake».

Serien har sitt utgangspunkt i at den ivrige twitreren Inde (@JonasInde, vel verdt å følge for såvel spissformuleringer som tidvis svært frenetisk debattvirksomhet, spesielt på feltene rus og psykisk helse) i fjor vår la ut en twittermelding om at han trengte jobb. Som en ansatt i svensk UR (altså undervisningsfjernsynet) leste, i startfasen til et planlagt program om kombinasjonen rus og psykisk sykdom. Etter en skeptisk respons innledningsvis, gikk Inde god for opplegget.

Noe som forsåvidt, i seg selv, BØR kunne borge for at dette blir noe mer enn «Det går bedre med Hans Erik Dyvik-Husby» (for «det gjøkke det, vøtt!»). Først og fremst er det en glede i seg selv å ha Jonas Inde tilbake på skjermen, i en hvilken som helst form.

Jeg husker at en av Indes mer Stockholms-cocky Killing-kolleger, enten Andres Lokko eller Henrik Schyffert, hadde en pseudoanalytisk, trippelironisk artikkel om humorens vesen på trykk i Nöjesguiden (altså svenske Natt&Dag, om du vil), en gang mot slutten av nittitallet. Hvor hovedtesen var at det kun fantes to former for humor. Hva som var den sikkert minst like sylskarpe beskrivelsen av den laverestående formen for humor husker jeg ikke, men beskrivelsen av den høyverdige formen for humor, den tradisjonen Killinggänget selv underforstått plasserte seg i, har bitt seg fast i minnet:

Bra humor er en liten mann som har det veldig vondt.

Sitert etter hukommelsen og fornorsket for egen regning. Men allikevel en treffende, enkel oppsummering av stort selv all humor jeg personlig holder som høyverdig. Fra Charlie Chaplins loffere til Richard Pryors flombelysning av emosjonelle og politiske traumer til … tja, Steve Carells Michael Scott i den amerikanske (og beste) versjonen av «The Office» (kanskje er amerikanske «The Office» den beste versjonen nettopp fordi Carells Michael Scott i motsetning til Ricky GervaisDavid Brent kan oppsummeres som en liten mann som har det veldig vondt?).

Vi kunne ramset opp i det uendelige, fra Woody Allen til Benny Hill. Eller sammenlignet en hvilken som helst Leif Juster-sketsj med «Den Siste Fleksnes» eller «Mannen som ikke kunne le».

Uansett, og her nærmer jeg meg endelig poenget: I alle Killinggängets klassiske produksjoner er det påfallende hvor mange av Jonas Indes karakterer som kan oppsummeres som nettopp «en liten mann som har det veldig vondt.» Ta Tommy Bohlin, Indes «signaturkarakter» fra den spede Killing-starten med «I manegen med Glenn Killing» (1992) til «Percy Tårar» (1996):

Eller Lennart Sundström i «Torsk på Tallinn» (1999).

Indes karakterer representerte helt fra starten av et dypt menneskelig element i den ellers så spissfindige, übersmarte, referansetunge Killinggänget-tonen. Riktignok har mange av Robert Gustafsons karakterer noe av samme funksjon. Men da stort sett alltid med langt mer karikerte trekk – mest bokstavelig talt hva angår den brannskadde kjæledyrskrematoriumsansatte (!) Christer i «Fyra nyanser av brunt».

Indes karakterer og tolkning av disse er langt mer lavmælt – i «Fyra nyanser …» er han så subtil i spillet at man knapt legger merke til ham, men rollen som den forsmådde odelsgutten Tony Holt står allikevel igjen som noe av det beste, mest lavmælte Inde har gjort. Under vanlige omstendigheter en rolleprestasjon som burde åpnet dører for Inde som seriøs skuespiller. Men så var det dette sammenbruddet omtrent parallelt med denne filmen, da.

Aller helst vil jeg bare at Jonas Inde skal fullføre den lange veien tilbake, og innfri det potensialet jeg umulig kan være alene om å ha sett i ham i roller som dette. Og om en dokumentar om «den lange veien tilbake» er et nødvendig steg på den der veien tilbake: Fremad marsj! 5. september 20:30 skrur jeg inn på SVT2, som heiagjeng på sidelinjen, om du vil.