Han var sikkert småstressa, Joachim Trier, da han la siste hånd på verket på «Louder than Bombs» bare dager før første pressevisning i Cannes i kveld.

Skal vi tro de første reaksjonene som har kommet i den internasjonale filmpressen i kveld, kan Trier nå puste relativt lettet ut og ta en velfortjent skål eller fem på tampen av nasjonaldagen.

Ifølge VG var det «forsiktig klapping» og ingen tegn på buing i salen etter den første visningen – det kan gjerne gå hardt for seg på førstevisningene, slik Gus van Sant-filmen «A Sea of Trees» med Matthew McConaughey fikk oppleve dagen før.

Selv gir avisa en firer på terningen, mest fordi anmelder Jon Selås mener Trier prøver å gape over for mye.

Også Dagbladet triller en firer. Anmelder Inger Merete Hobbelstad mener det nye verket fra manusforfatterduoen Joachim Trier og Eskil Vogt  er «mindre konsentrert og kraftfullt enn duoens foregående filmer».

Birger Vestmo i NRK gir på sin side en solid femmer til det han mener er en «kompleks og tankefull film som beveger og rører uten å rope høyt.»

Adressa kaller filmen et «solid familiedrama» (men vi aner ikke hva de mener utover det fordi vi ikke gidder kjøpe oss inn bak betalingsmuren).

Hva synes så de internasjonale anmelderne?

– There isn’t a single scene that falls flat or feels false, skriver The Wrap – men ikke før de (i en anmeldelse titulert «There’s Nothing Loud About This Tender Love Story») har påpekt at man forlater filmen med et «ønske om noe mer»:

– But perhaps that’s more to do with the setting here in Cannes. You expect big and great things from the films that screen here, whereas «Louder Than Bombs» is more a poetic rendering of growing up than it is anything else.

Heller ikke The Playlist var helt sikre på hva de synes om filmen helt i starten:

– I was a little concerned: there’s a slightly awkward, airless feel to the dialogue in a way that often happens with foreign-language filmmakers working in English, skriver anmelderen, før filmen/han henter seg inn:

– The script, co-written again with regular collaborator Eskil Vogt, soon eases into its very particular, meticulous rhythm, and it eventually proves just as affecting as Trier’s earlier projects.

Totalkarakteren derfra er en A-. Og avslutningsvis kommer dette, som vi sikkert kommer til å høre mer om også fra andre anmeldere:

– That lack of total closure means it’s a film that’s going to feel unsatisfying to many. I’m not even sure that I feel entirely satisfied, but Trier’s sensibility for the dynamics of family, for the depiction of nebulous memory, and for the detail of life (the film’s full of beautiful, complex scenes), means that I’m already eager to take a second look and see what else there is to unpack.

VG, som har snakket med flere andre hovedsakelig positive kritikere etter visningen, fikk forøvrig overlevert en lapp fra den greske filmkritikeren Yannis Zoumboulakis, som hadde følgende å si om filmen.

– Så kjedelig at man føler tiden står stille. Jeg klarte én time, og det var nok.

Også NRK har snakket med kritikere fra nært og fjernt – de er langt fra enige seg imellom. Lengst i negativ retning går Geoffrey Wells fra Hollywood Elsewhere:

– Det var tortur, men til tider samtykkende, sa han.

Vi oppdaterer saken videre straks flere av de store internasjonale filmnettstedene legger ut sine anmeldelser.

louder-than-bombs