I oktober ‘94 dro tre dokumentarister ut i skogen for å filme en heks. I ‘99 fant noen filmteipene og satt sammen «The Blair Witch Project». Men noe var fryktelig rart. Året etter dukket nemlig en av de døde heksejegerene opp som skuespiller i «Law and Order».

Neida. Vi gjennomskuet såklart at hele opplegget med «The Blair Witch Project» var falskt fra dag én. Men publikum flest har visst tungt for det – 13 år etter heksefilmens premiere er nemlig «found footage»-filmer fremdeles superpopulære.

I USA topper nå for eksempel den aldeles fryktelige filmen «The Devil Inside», om en kvinne som filmet en serie eksorsismer i et forsøk på å finne ut hva som skjedde med hennes døde mor.

Slutten skal visstnok være blant filmhistoriens aller dårligste, du er advart:

Uansett: «The Blair Witch Project» er visstnok fremdeles filmen som har tidenes høyeste inntjening i forhold til budsjett – et 600-dollars filmkamera fra Walmart, litt catering, noen pinner og litt hyssing var alt som skulle til.

Enda tidligere eksperimentering med «found footage»-aktige grep (skal vi kalle sjangeren «funnet film» på norsk?) inkluderer blant annet «Cannibal Holocaust», en italiensk kult-horrorfilm fra 1980 om et dødsdømt dokumentarteam i den kannibalinfiserte regnskogen, samt selveste ringherren Peter Jacksons «Forgotten Silver» fra 1995.

«Forgotten Silver» var en humoristisk tulledokumentar om en fiktiv newzeelandsk filmskaper som Peter Jackson henter fram i lyset etter å ha «funnet» en hel rekke gamle filmruller i kjelleren:

«Found footage»-filmer inneholder som regel én eller flere av følgende elementer:

* Overlevert materiale fra et kamera eller et kameracrew.
* En gjeng unge hovedkarakterer som strengt tatt burde slutte å filme og ringe politiet.
* Sparsommelig, dog effektiv bruk av effekter.
* En filmprodusent, som til det siste (og i enkelte tilfeller til det nær patetiske) forsøker å overbevise pressen om at det faktisk dreier seg om en sann historie.

Den mest ambisiøse «found footage»-filmen er utvilsomt «Cloverfield» fra 2008. Her blir New York (som ved siden av Tokyo er blant de mest populære angrepsmålene for monstre) nok en gang offer for en filmatisk invasjon, og det hele blir dokumentert utelukkende med et hjemmevideokamera.

Filmen skiller seg fra «Blair Witch» gjennom spesialeffektene, samt i budsjettet som lå på noen tusen ganger det sine filmatiske forgjengere hadde å rutte med. Inntjeningen lå på 170 millioner dollar internasjonalt.

Her til lands ble det flørtet med grepene i «Villmark» fra 2003, men det var ikke før filmskaper Tommy Wirkola og kompaniet hans dro ut i skauen i 2010 og spilte inn «Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa» at vi fikk vår første filmfunnfilm her til lands.

Filmen ble spilt inn over 11 dager for et minimalt budsjett, men illusjonen om at dette var reelt arkivmateriale ble til en viss grad brutt av Stig Frode Henriksens løsskjegg, permanenten til Kristoffer Joner, samt luktkortene som ble delt ut ved kinovisningene.

Luktkortene hadde en lei tendens til å dreie seg rundt filmens mer kroppsveskeorienterte scener – bortsett fra dette var den strukturelt sett nær identisk med den mer påkostede «Trolljegeren» som kom året etter.

Her møter vi Otto Jespersen som trolljeger, samt en rekke kittelseninspirerte troll modellert av Norges fremste 3d-animatører, som skulle vise seg å ikke ha noen problemer med å konkurrere med sine internasjonale kollegaer. Den internasjonale filmpressen kastet seg over den, tydeligvis dypt sjokkert over at lille Norge hadde gått til anskaffelse av digital teknologi.

Kommende filmer i sjangeren inkluderer filmen «Chronicle», om en gjeng ungdommer som oppdager at de har superkrefter:

Dessuten kommer det en fjerde film i den uhyre lukrative følgetongen «Paranormal Activity». Den forrige filmen spilte inn over en milliard norske kroner – og vi snakker fremdeles om filmer som tilsynelatende blir spilt inn med et par billige hjemmekameraer og et nær usynlig monster, slik den opprinnelige sjangerkonvensjonen tilsier.

En ny generasjon med filmskapere har vokst opp med denne filmsjangeren, og alt tyder på at vi kan forberede oss på bølger med mer eller mindre vellykede forsøk fra entusiastiske entrepenører i tida som kommer.

Filmkameraer koster en slikk og ingenting, og YouTube florerer av instruksjonsvideoer i effektmakeri.

Orson Welles ville drept for disse mulighetene (og det sier jeg uten egentlig å ha kjent ham), men det disse filmene i bunn og grunn beviser, er noe vellykede filmskapere til en hver tid har visst: En god historie vil alltid være en god historie. Og riktig bruk av effekter krydrer filmen, enten det er i form av noen pinner surret sammen og hengt opp i et tre, et gigantisk tentakkelmonster, eller et luktkort som henviser til den mer uheldige delen av det menneskelige luktspekteret.