Her forleden satt jeg på en bar sammen med en mannlig venn. Vi snakket om forhold, og kompisen min lanserte en teori om at menn tenker i kvadrater mens kvinners tanker går i sirkler.

Menn, forklarte kompisen min, er problemløsere. Ofte ønsker vi å løse problemet og gå videre når det egentlig bare forventes av oss at vi skal lytte. Vi vil nå et av kvadratenes fire hjørner, stoppe og deretter begynne på en helt ny tanketråd. Kvinner, mente han, har en flom av tanker som går i hverandre. De er ikke like interessert i å løse ett problem av gangen. Av og til vil de egentlig ikke løse noe som helst, bare prosessere en situasjon gjennom å snakke om den.

Dette er såklart ingen ny teori, selv om illustrasjonen med tankemøstre som sirkler og kvadrater – fundamentalt inkompatible geometriske former – både var treffende og en smule poetisk. Tenk bare på hvor mange forhold som går i stykker når én av partene prøver å trykke en sirkel ned i en kvadratisk form og vice versa. Kvadratet og sirkelen er hverken riktige eller gale – de er bare forskjellige, og det er problemet.

At vi i det hele tatt hadde denne diskusjonen er et resultat av tidsånden. Inneholdet, eller i hvert fall tonen, hadde vært utenkelig om det var våre foreldre som diskuterte samme ting. Vi er en generasjon i bedre kontakt med våre følelser.

At vi forstod hverandre så godt var også litt rørende. Jeg tror at vi begge to, i øyeblikket, dro et lettelsens sukk. Forståelse. Gjensidig respekt. Livet er friksjonsfritt når man omgir seg med likesinnede.

Når kvelden dro mot slutten tømte vi de siste glassene og kredittkortene våre, tok på oss ytterplaggene og tuslet hjemover. Akkurat denne kompisen inngår ikke i min indre sosiale sirkel, og vi kommer derfor trolig ikke til å treffes igjen før om noen måneder.

Men hva hadde skjedd om vi, så snart solen hadde gått opp, hadde ringt hverandre? Om vi fortsatte å diskutere følelsesmessige dilemmaer, beklaget oss over kvinner i vår nærhet, kanskje hadde booket et nytt kafémøte allerede samme kveld og gitt hverandre en klem når vi møttes på ny?

Da hadde vi vært på god vei til å utvikle en bromance.

Ordet – såklart en sammenstilling av brother og romance – sies å ha blitt brukt for første gangen på 1990-tallet i skatebladet Big Brother, som en beskrivelse på hva som kan skje med unge menn som tilbringer hele dager på en skateramp. De blir nære venner.

Det er viktig å poengtere hva en bromance egentlig innebærer. Det er ingen homoseksuell relasjon, selv om man såklart kan hevde at undertonene finnes der. Tvert imot er det et nært vennskap som utvikles mellom heteroseksuelle menn – ikke sjelden med romantiske interesser på annet hold.

Som vanlig når det gjelder relasjoner mellom menn – alle slags relasjoner – så var de gamle grekerne pionerer. Filosofen Aristoteles definerte den perfekte bromancen i sitt omfattende kjærlighetsbegrep philia, flere hundre år før Jesus selv innledet verdenshistoriens mest mislykkede bromance med Judas. Kort og godt handler det om å sette pris på sine venner for hvem de er, og ikke for andre kvaliteter som man selv kan dra nytte av.

Film- og tv-verden flommer over av mannlige relasjoner, noe som neppe bør overraske noen med tanke på at disse har vært framstilt fra antikkens dramaer.

Flere miljøer nærmest tvinger fram mannlig nærhet. Den amerikanske westernfilmen er et slikt miljø, noe vi fikk eksempler på i «The Wild Bunch» og «Butch Cassidy and the Sundance Kid», begge fra 1969. I den sistnevnte nærmest drukner Robert Redford i Paul Newmans himmelblå øyne, som en øy av mannlig ømhet i en ørken av stoiskhet.

Et annet miljø som er som gjort for emosjonelt utleverende dialog – i hvert fall i rett selskap – er fengselet. I «Frihetens regn» (1994) støtter Tim Robbins og Morgan Freeman hverandre i to tiår, en relasjon som kuliminerer i deres felles frihet. Kommer noen kvinne til å forstå noen av dem like godt som de forstår hverandre? Neppe. Dette er en bromance for livet.

Selv om det er underholdende å peke på den mannlige kjærligheten i gamle machofilmer, så innebærer den ekte bromancen tross alt en stor porsjon sårbarhet, kanskje også usikkerhet. Det er tross alt i situasjoner der en bror trenger støtte at relasjonen oppstår.

«Swingers» (1966) framstår som et virkelig pionérverk i sjangeren. Vince Vaughns forsøk på å få Jon Favreau på beina igjen etter å ha blitt dumpet, utgjør en unik blanding av ømhet, hardhudet coaching (two days before calling a girl is industry standard) og barsk peptalk (you’re so money, you don’t even know it!). Ikke rart at «Swingers» ble en klassiker, at Vaughn og Favreau ble kompiser også i virkeligheten, og at replikkene fra filmen lever den dag i dag i en del vennegjenger som ble dannet på midten av 90-tallet.

Om The Frat Pack – den kompisgjengen som Vaughn var en del av sammen med blant andre Wilson-brødrene og Ben Stiller – er selve symbolet på det moderne mannlige vennskapet, så har Hollywoods mannlige kompisgjenger til alle tider hatt perfekt bromance-potensial. Fra originalgjengen rundt Frank Sinatra til Brad Pitt, George Clooney og Matt Damon ser vi ivrig ryggklapping og trygge smil. I «Oceans»-filmene er kjemien åpenbar, og ganske riktig finnes den også utenfor det hvite lerretet. Clooneys vennskap med Pitt kaller han ofte «sitt livs lengstvarende kjærlighetshistorie», noe som blant annet har vært gjenstand for parodi i en episode av tv-serien «American Dad».

Mannen bak «American Dad», Seth Macfarlane, er for øvrig nå aktuell med en bromance-film av det snålere slaget i «Ted», historien om det livslange og dysfunksjonelle vennskapet mellom Marky Mark og hans teddybjørn.

Men det er altså 00-tallet som har vært bromance-filmens virkelige gjennombrudd. I «Wedding Crashers» (2005) møtes de to aldrende vennene Vince Vaughn og Owen Wilson for å jage damer, drikke øl

I «Superbad» (2007) drikker Jonah Hill og Michael Cera  øl når Jonahs karakter Seth utbryter: «I just want to go to the rooftops and scream that I love my best friend Evan!». Det er et sterkt bromance-øyeblikk.

Sjangeren virkelige kronjuvel, filmen som allerede i tittelen proklamerer det vi alle en gang har kjent for, eller sagt til, en bro er likevel «I Love You, Man» fra 2009. I filmen er Paul Rudd den perfekte kjæresten til Rashida Jones – en godhjertet, moden og emosjonelt velutviklet voksen mann. Men selv om kjærlighetslivet er stabilt, er hans mannlige vennskapsforhold svært skjøre. Situasjonen tilspisses når Rudd og Jones planlegger sitt bryllup og innser at det ikke finnes noen selvfølgelig forlover.

Etterpå kommer en plagsom prosess med man dates. Enkelte funker ikke, andre funker så bra at de ender med en fremmed manns tunge langt ned i Paul Rudds hals.

Til slutt treffer han Jason Segels karakter, selve symbolet på en bro – komplett med pimpet man cave i garasjen, mengder av tilfeldige forhold og en grenseløs forkjærlighet for teknisk fullendt amerikansk rock. Filmens kanskje mest minneverdige scener utspiller seg på en Rush-konsert, et band notorisk for sin nesten utelukkende mannlige fanskare. Der står våre bros og spiller luftgitar mens kjæresten føler seg neglisjert og utenfor. Sjalusien kommer like sikkert som et brev fra posten og dermed er den siste av bromancens ulike aspekter representert.

Om filmverdens beste bromances er lett å peke ut, er de vanskeligere å få øye på i tv-serier. Kanskje skyldes dette framfor alt tv-mediets evne til å brodere ut relasjoner og dialoger – vi ser ganske enkelt flere pratsomme mannlige vennskap i tv-serier enn på film.

Det er selvfølgelig mulig å finne bromance-innslag i alt fra «Mash» til «Cheers», «Friends» og «Oz» for den saks skyld, men om vi fokuserer på sjangerens mer rendyrkede elementer er det umulig å unngå «How I Met Your Mother», også den med Jason Segel i en av hovedrollene. Her finner vi en merkelig trekantdynamikk mellom tre bros – to av dem evige ungkarer som kjemper om sin opptatte beste venns oppmerksomhet.

«How I Met Your Mother» preges av evige high fives, chest- og fist bumps. Og vennskapet er et stadig tilbakevendende tema. Seriens store stjerne, Neil Patrick Harris som Barney Stinson, har til og med en regelbok utformet for alltid å sette mannlig vennskap foran romantiske relasjoner. I «The Bro Code» (ISBN-nummer 978-1-4391-1000-3) finner vi visdomsord som «the mother of a bro is off limits, but the step mother is fair game if she initiates it and/or is wearing at least one article of leopard print clothing».

«How I met Your Mother» er ikke den eneste sitcom-serien som fokuserer på de moderne mannlige forholdene. I både «New Girl» og «Happy Endings» balanserer karakterene på slakk line over en kjele som inneholder alt fra «Top Gun»-mannlighet til «Sex and the City»-sladring.  I « New Girl» tvinges den metroseksuelle machokarakteren Schmidt til å legge penger i en glassbeholder som straff om han oppfører seg altfor sjåvinistisk. I begge seriene spiller de ofte ganske pysete guttene på sine positive fordommer om svarte menn og deres inneboende kulhet, styrke og maskulinitet gjennom, ved jevne mellomrom, å forsøke å etterlikne serienes afroamerikanske hovedrolleinnehavere. De kan bare gjøre dette med æren i behold fordi de alle er venner.

Også i mer uventede sammenhenger enn i mannsdominerte sitcomserier dukker bromancen opp. Høsten 2008 avbildet et amerikansk tv-magasin Gregory House og hans parhest James Wilson fra serien «House» under overskriften «Isn’t it Bromantic?».

Men den kanskje mest bromantiske tv-underholdningen akkurat nå er faktisk reality-serien «The Ultimate Fighter», der en gjeng testosterontunge 25-årige kampsportgutter bor sammen i en luksuriøs kjempevilla og i slutten av hver episode slår hverandre til blods. Bortsett fra de rent homoerotiske innslagene i huset, der gutta gjerne gjør alt fra å spise frokost til å spille biljard i bar overkropp for å kunne flekse sixpackene, så vibrerer luften av følelser.

Visst krangles det en hel del, og selvsagt er det slagsmålene og voksenmobbingen som produksjonsselskapet fokuserer på. Men ikke ett avsnitt passerer uten at noen synker sammen i gråt. Enten savner de sine koner og barn, eller så har de tapt kampen sin, eller så har de vunnet. Det spiller ingen rolle, humørsvingningene kunne ikke vært større om huset var fylt av hormonelle 17-årige cheerleaders med synkronisert menstruasjonssyklus.

Kontrasten er enestående. I det ene sekundet pumper gutta med mohikanersveisene seg opp før kamp. De slår i stykker vegger, kaster møbler i svømmebassenget og skriker i vrede. I det neste øyeblikket lakkerer de tåneglene (!), barberer brystkassene og farger håret. Etter et voldsomt møte i oktagonet blir det nesten alltid klemmefest og bekjennelser, der de forklarer hvor mye de respekterer hverandre.

Og ikke sjelden ytres de ordene som så mange av oss har tenkt, forsøkt å vise, men aldri lyktes i å si:

– Jeg elsker den fyren.